Tanker i tiden: 2011

Med henvisning til USA kan det nok påvises at samfunnet er blitt mer dynamisk på grunn av innvandring. Og innvandring kan givetvis også har en utviklingsfremmende effekt i Norge.

USA er imidlertid ingen velferdsstat, og landet bygger i høy grad sin eksistens på individualistiske premisser. Innvandrere som kommer til USA har, i likhet med den gjengse amerikaner, lite med økonomisk sikkerhetsnett; alle er nødt til å gjøre en betydelig egeninnsats for rett og slett å overleve i det amerikanske samfunnet.

I en velferdsstat er forholdene annerledes, det er fullt mulig å overleve uten en slik personlig innsats. Således er velferdsstaten meget mer sårbar enn det konkurransepregede amerikanske samfunnet.

Derfor er det viktig å finne en fornuftig balanse mellom samfunnets garanti for økonomisk sikkerhet for alle og enkeltmenneskets vilje til egeninnsats for å ta utdanning og for å skaffe seg arbeid.

Jeg er helt enig i at næringslivet bør være villig til alltid å ansette folk på basis av kunnskaper og erfaring og ikke på grunnlag av navn og hudfarge. Relevant erfaring kan nok i noen tilfeller være et problem for ganske mange innvandrere som måtte ha adekvat teoretisk utdanning.

Jeg er heller ingen motstander av innvandring så lenge den holdes innenfor rammer som gjør det mulig å få til en hensiktsmessig integrering.

Og det gjelder naturligvis også muslimer.

Båstenkning.

Åndskamper har vel vært utkjempet så lenge mennesket har levd. Noen ganger har ulikheter i verdier og menneskesyn fått voldelige uttrykk, andre ganger har mennesket nøyd seg med bruk av ord i tale og skrift.

Det er ingen tvil om at det i dag pågår en kamp mellom det sekulære samfunnssynet og et samfunnssyn der religion forutsettes å være en styrende kraft for all menneskelig virksomhet. Mest utbredt er sistnevnte innenfor den islmamske tankeverdenen, men en finner også kristne grupper som baserer seg på en totalitær ideologi, ikke minst i USA. Og med islams økende tilstedeværelse i Europa, er det rimelig å anta at fundamentalistisk kristendom vil få større oppslutning også i vår del av verden.

Problemet er således ikke først og fremst islam mot Vesten, men det sekulære samfunnssynet mot det religiøse samfunnssynet.

Jeg er enig i at det er lite fruktbart å dvele for mye ved forskjeller i livs og verdensanskuelser, iallfall bør en være forsiktig med å inndele i to grupper med henblikk på å vise at disse gruppene hver for seg er homogene. For det er de naturligvis ikke. Muslimer er en uensartet gruppe, slik kristne er det, og det er også stor spredning i synet på hva et sekulært samfunn bør innholde.

Jeg har mange ganger påpekt at polarisering som funksjon av “en for og en mot” inndeling av samfunnet og samfunnsutviklingen har en indre dynamikk som øker konfliktnivået i samfunnet.

Når det gjelder islam og muslimer i Europa er det derfor mer produktivt å støtte de liberale og moderate muslimske kreftene enn å konsentrere innsatsen om å motarbeide de reaksjonære og konservative kreftene. Samtidig er det åpenbart ingen god strategi i å tillate sterk innvandring av folk med svært forskjellige grunnverdier fra de vest-europeiske over svært kort tid.

Overfallsvoldtekter og andre voldtekter.

Debatten om voldtekter i Oslo går langs de vanlige mønstrene. De som er innvandringsskeptiske ser den store økning i antall overfallsvoldtekter som en konsekvens av feilslått innvandringspolitikk, mens de som uforbeholdent er for innvandring bagatelliserer forekomsten av disse voldtektene, gjerne med henvisning til de store mørketall for voldtekt generelt.

Når ikke-vestlige menn er overrepresentert i de registrerte voldtektsstatistikkene (gjelder altså ikke bare overfallsvoldtekter), er det gode grunner til å anta at årsaken kan ha en kulturell dimensjon som har å gjøre med synet på kvinner og dere plass i samfunnet, og altså dreier seg om patriarkalske og autoritære livsanskuelser. Alle, som har vært litt rundt i verden, vet at mange kulturer er svært mannsdominerte, der den gjengse oppfatningen er at kvinner som vandrer alene rundt i byen på nattestid bryter de kulturelle kodene og således må ta skylden selv for sin egen manglende sikkerhet.

At religion skulle spille en vesentlig rolle i denne sammenheng er lite trolig, på annen måte enn at religion brukes som et redskap for å ha kontroll over kvinnene, slik det er mange eksempler på i muslimske land, i noen land får kvinnen knapt gå ut på egen hånd endog på dagtid. I ett tilfelle av overfallsvoldtekt i Norge har overgriperen etter offerets utsagn henvist til religion som en begrunnelse for ugjerningen, og det finnes lignende eksempler blant annet i England.

I tillegg til de kulturelle årsaksfaktorene kan individual-psykologiske forhold naturligvis spille en rolle; forhold som eksempelvis kan skyldes at overgriperne har hatt traumatiske opplevelser i nær eller fjern fortid.

En polarisert debatt som går ut på å innvandringsmotstandere overdriver voldtekstsproblemene og at innvandringstilhengerne bagatelliserer problemenes størrelse og omfang øker konfliktnivået i samfunnet og er lite egent til å løse de faktiske problemene.

På kort sikt må det iverksettes strakstiltak som bedrer sikkerheten i Oslos gater, på lang sikt må det norske samfunnet klart si i fra om at kvinnediskriminerende kultursyn er uønsket i Norge.

lørdag 29. oktober 2011

Synd og skyld.

Jeg kjenner innvandrere, blant andre fra Afrika, som mener og tror at den hvite rase er mer ekspansjonistisk, mer grådig og har lavere grad av empati med folk med annen hudfarge enn andre raser. At disse egenskapene er genetisk bestemt.

Og det kan ikke herske tvil om at ganske mange hvite, eksempelvis i Norge, har gitt og gir uttrykk for det samme med henvisning til nær historie. En slik synd og skyldideologi bidrar til å forsterke mytene om den hvite manns grunnlegende dårlige karakter.

Selvfølgelig har den nære historien vist prov på både ekspansjonstrang, grådighet og manglende empati. Ser vi imidlertid på de lange linjene i historien, blir bildet mye mer variert; ulike raser og etnisiteter har hatt sine storhetstider, lokalt, regionalt og globalt, der kjennetegnene ofte har vært de samme: maktbegjær og hersketrang.

At den industrielle revolusjonen først skjøt fart i Europa med en teknologisk utvikling som muliggjorde blant annet den omfattende koloniseringen av store deler av verden, var et resultat av et sett av sammenfallende begivenheter, som en godt kan kalle et tilfeldighetens spill. Hvis denne utviklingsprosessen hadde tatt utgangspunkt i en annen region, i araberlandene, i Kina eller et annet sted, er det liten grunn til å anta at ekspansjonstrangen og grådigheten hadde vært noe mindre enn den var i Europa.

Derfor er det lite fruktbart å pleie et skyldsyndrom som lett kan forsterke mange ikke-hvites tro på at den hvite rase har gener som er forskjellige fra alle andre raser, ikke minst når det gjelder å herske over og herse med andre. Det er rasisme - omvendt rasisme, som bør bekjempes på linje med all annen rasisme.

Selv om den nære historien viser utviklingstrekk der den hvite rasen har tatt urettmessige for seg av de globale godene, er det også slik at Europa gradvis har utviklet demokrati og menneskerettigheter og har gjort mer enn noen annen verdensdel når det gjelder å bedre livsvilkår for folk flest, og å styrke enkeltmenneskets rett til frihet og likhet. Og disse humanistiske strømningene har blant annet vært medvirkende til at kolonistyrene ble avviklet - i mange tilfeller med relativt fredelige midler.

På disse vitale områdene har de fleste deler av resten av verden en lang vei å gå.

Sterk dveling ved den hvite mannens ugjerninger i ikke altfor fjern fortid bidrar til å vedlikeholde myten om forskjell i gener, og representerer i tillegg en unnskyldende forklaringsfaktor for manglende evne til å feie for egen dør.

Jeg kjenner mange mennesker i Afrika, ikke minst folk i ledende stillinger, som bruker kolonitiden som et argument for manglende vilje til å mobilisere egen ressurser til beste for land og folk.

Det er særdeles lite produktivt.

søndag 16. oktober 2011

Kristenfundamentalisme i dag og i fremtiden.

Hva så med kristendommen? Har det sekulært baserte samfunnet intet å frykte av den?

Det finnes mange evangeliske bevegelser i USA, som teller millioner av medlemmer, som har et fundamentalistisk utgangspunkt som ikke står meget tilbake for konservativ islam. Folk som gjerne skulle sett at bibelske lover ble en del av det offisielle lovverket.

Det gjorde eksempelvis den nå avdøde Rushdoony, som drev et bibelsk institutt, og som laget et trebinds verk, seksten hundre sider,
om hvordan de bibelske lovene skal tolkes i
dagens samfunn. På sin straffeliste hadde
han blant annet dødsstraff for blasfemi, homofili, utroskap og ulydighet
mot foreldre. Rushdoony var forresten grunnleggeren av det som er blitt kalt rekonstruksjonsteologien.

Fundamentalistiske grupper finnes også i Norge, men foreløpig med beskjeden oppslutning.
En skal imidlertid aldri si aldri når det gjelder religion og religionsutøvelse: Fundamentalistisk kristendom kan godt få en rennesanse også i
Norge, kanskje nettopp fordi islam har vært så mye i fokus de siste årene.

Kan de innvandrerne, som prediker en religion, som vi, kristenfundamentalistene, oppfatter som falsk, så kan vel vi, som har røtter her til lands, rekonstruere kristendommen med den opprinnelige og eneste sanne tolking!

Det er ingen tvil om at de lavkirkelige kreftene er på en viss fremmarsj i Norge i den forstand at de mer enn før lar høre fra seg.

Heldigvis tar de fleste kristne i Norge offisielt avstand fra de mest ekstreme uttalelsene
som kommer fra noen av disse lavkirkelige gruppene, uttalelser som eksempelvis fastslår at de som blir syke, og i særdeleshet de som
blir alvorlig syke, får
som fortjent, det
dreier seg om guds straff.

Det har nylig vært en debatt i Norge om korporlig straff av barn, en adferd som det kan
synes som om lever i beste velgående i enkelte lavkirkelige kretser.
(Som den gjør i ganske mange muslimske miljøer).

Og det er kanskje ikke så merkelig. Hvis Det Gamle Testamentet tolkes bokstavelig, slik mange kristenfundamentalister gjør, er tukt av barn en selvfølgelighet og i graverende tilfeller er dødsstraff etter gammeltestamentlig mening en passende
straff for sterkt oppsetsige barn og unge, slik det fremgår av 5.
Mosebok, kapittel 21,
vers 18 til 21:

”Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre
på sin far og mor, og ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de
eldste i byen og si til dem: «Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.» Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde
hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt”.

Sistnevnte setning forekommer mange
steder i det gamle testamentet, og er et klassisk eksempel på sannhetsgehalten i Bertrand Russels berømte uttalelse om at frykten
er et barn av grusomheten, og at grusomhet-frykt konstellasjonen er et sentralt trekk ved de abrehamske religionene.

Som nevnt tidligere
hadde kristenfundamentalisten Rushdoony, gudfar til rekonstruksjonsteologien, ulydighet mot foreldre på sin dødsstraffliste.

Frykten har alltid
vært de store religionenes fremste våpen, frykten for helvete, frykten for sykdommer, frykten
for det ukjente og det uforklarlige, og ikke
minst frykten for grusomheten.

I USA har mange
kristne grupperinger alltid spilt effektivt på denne frykten, i Norge trodde
vi at vi hadde kommet et stykke lenger de siste
femti årene, men dommedags- og frykttankegangen har hele tiden ligget der latent,
og i dag da kristendommen har fått konkurranse fra islam,
ser det ut til at de bokstavtro kristne igjen gjør visse forsøk på å komme på offensiven.

fredag 14. oktober 2011

Makt korrumperer.

Det er et problem ved alle ideologier som bygger på en forutsetning om at de må skje en svært radikal omforing av samfunnsdannelsen at en slik omforming helt sikkert vil utløse betydelige motkrefter.

I en slik situasjon vil det sannsynligvis oppstå en kontinuerlig kamp mot motkreftene (det kontrarevolusjonære og/eller det reaksjonære), og at i en slik kamp blir de diktatoriske elementene styrket, altså at proletariates diktatur blir en permanent funksjonsform.

Og ett aspekt ved motkjempelse av de reaksjonsjonære kreftene er indoktrinering, og ikke minst indoktrinering i ung alder, slik en har sett eksempler på både i Sovjet og i Nazi-Tyskland. (Og i dag i Nord-Korea). Og det er et faktum at makt ofte korruperer, og jo sterke makten er konsentrert, desto mer korrupt kan et styresett bli.

Derfor har jeg liten tro på at et samfunnssystem som forutsetter at all næringsaktivitet skal være statlig eid kan fungere bra. Et slikt eksperiment må i så fall være et legitimt resultat av frie og rettferdige valg (i et flerpartisystem), med reelle muligheter for at folk flest kan forkaste videreføring av eksperimentet ved neste korsvei.

Og det er på det punktet jeg tror at de praktiske problemene oppstår som nevnt ovenfor.

torsdag 13. oktober 2011

Demokrati og konflikter

I tidligere tider var det mange konflikter som inkluderte voldsbruk mellom de skandinaviske landene. For ikke å snakke om voldsbruk mellom de store nasjonene i Europa.

I dag er det vel nærmest utenkelig at eksempelvis Norge og Sverige skullte starte krig mot hverandre. En av årsakene er åpenbart utviklingen av det moderne demokratiet med aksept for at humanistiske ideer og mennsekrettigheter skal være normgivende for samfunnsutviklingen. Slike samfunnsmodeller prioriterer konfliktløsning ved bruk av ikke-voldelig midler og minnelige løsninger i ulike typer av konflikter.

I Europa for øvrig har selvfølgelig EU-prosjektet bidratt til å bedre forholdt mellom de store nasjonene, men jeg er rimelig sikker på at det ikke ville vært sannsynlig med væpnede konflikter mellom eksempelvis Frankrike og Tyskland etter den andre verdenskrigen, selv om EU aldri var blitt til.

Og en av årsakene er igjen de demokratiske prosessene som er utviklet i disse landene etter krigen.

Overfor mange land i resten av verden er forholdet annerledes, noe som blant annet skyldes en gjensidig sterk mistro og mistillit mellom Vesten og især USA og mange av landene utenfor Europa, ikke minst land i Midt-Østen. Og i den sammenheng spiller naturligvis olje en vesentlig rolle.

Når især USA har bidratt til opprettholdelse av autoritære regimer som eksempelvis i Saudi-Arabia, er det ikke fordi Vesten har særlig mye til overs for slike regimer, men fordi mange er redd for at hvis slike regimer står for fall, så vil krefter overta som en frykter vil være til større ugunst for vestlige interesser og til en ustabilitet som kan utløse mer omfattende konflikter. En slik analyse beror sannsynligvis på et kortsiktig perspektiv og på en forfeilet vurdering av fremtidige konsekvenser.

Dersom landene i Midt-Østen virkelig på sikt ville utvikle demokratiske styringssystemer, er jeg rimelig overbevist om at den eksisterende mistro og mistillit gradvis kunne bygges ned, og at det vil være mulig å finne en fornuftig balanse mellom Midt-Østens behov for å utvikle egent samfunn og vestlige interesser.

Jo - jeg har tro på at hvis alle land i verden gradvis blir demokratier i moderne forstand, så er sjansene mye større for å unngå voldelig konflikter av alle slag.

Heger og innvandringsdebatt 2.

Det moderne norske samfunnet bygger på et sett av grunnverdier uttrykt ved demokrati, demokratiprosesser og menneskerettigheter. Aksept av og respekt for disse grunnverdiene bør en kunne forlange av alle norske borgere, uavhengig av om de tilhører majoriteten eller minoriteter. Ytringsfrihet og likestillingsspørsmål er eksempelvis sentrale temaområder som det i høy grad bør være enighet om. Alle innvandrere bør lære seg rimelig godt norsk, rett og slett fordi det er en forutsetning for å fungere bra i det norske samfunnet. Å respektere og overholde norske lover er en selvfølge.

Jeg synes ikke det er verken fornuftig eller nødvendig å stille krav til innvandrere utenover de ovenfor nevnte, selv om det naturligvis vil være en fordel om de fleste som kommer til Norge for å bli gjør aktive forsøk på å sette seg inn i norsk historie, kultur og tradisjoner. Og det er det sikkert mange som gjør.

Jeg har selv til tider bodd i ulike deler av Afrika over snart en førti års periode. Og har erfaring med at mange minoritetsgrupper i høy grad pleier omgang med folk fra egen gruppe. En slik type “gettodannelse” har sine problemer; det skapes lett feilaktige og noen ganger også fordomsfulle myter om hvordan storsamfunnet er og fungerer. Slike tendenser ser en også i Norge. Myter som ofte har lite med virkeligheten å gjøre. Mange i storsamfunnet har også en tendens til å skape negative myter om minoritetene, og jo mer segreret samfunnet er, desto flere slike svært tvilsomme myter skapes.

Derfor er “gettodannelser” og parallellkulturutvikling egnet til å øke konfliktnivået i samfunnet. Og især hvis det dannes “gettolignende” områder karakterisert ved lav utdanning, lav deltagelse i arbeidslivet, og der det er tendenser til en utvikling av verdisett som er annerledes enn de overnfor skisserte grunnverdiene.

Slike utviklingstendenser ser vi i de fleste land i Vest-Europa. Denne utviklingen er altså kjennetegnet ved en tiltagende polarisering, der ytterfløyene overdriver, henholdsvis underdriver integreringsproblemene. Disse gjensidig stigmatiserende og demoniserende aktivitetene eskalerer konfliktnivået og tar fokus vekk fra en konkret og løsningsorientert debatt om hva som måtte være en vellykket og formålstjenelig innvandrings- og integreringspolitikk.

Høyresiden må slutte med å overdrive problemene, og venstresiden må slutte med å bagatellisere og bortforklare. Og minoritetene, og ikke minst muslimer, bør i langt høyere grad delta i samfunnsdebatten. Ikke minst sekulære og moderate muslimer. For da vil folk flest få et meget mer nyansert bilde av hva muslimer står for.

Det er “folk flest” som i det lange løp utgjør den viktigste gruppen for å få til en vellykket integrering i Norge. Og slik skal det være - i et demokrati.

I den pågående innvandrings- og integreringsdebatten er det særlig fire grupperinger som er viktige for hvilken vei utviklinge tar. Jeg har nevnt venstresiden og høyresiden som er pådrivere for polariseringen ved sin forenklede og stigmatiserende argumentasjon. Så har vi mange i de fjernkulturelle minoritetene og især ganske mange muslimer som naturlig nok blir negativt påvirket av en slik polarisert debatt - først og fremst på grunn av høyresidens gjentatte overdrivelser. Konsekvensen kan da bli at disse minoritetsgruppene i høyere og høyere grad dyrker egne verdier og distanserer seg enda mer fra storsamfunnet. Så har vi den gruppen i majoritetssamfunnet jeg har kalt folk flest, som jeg er rimelig overbevist om tendensielt dreier mot høyre ved økning i konfliktnivået. Og hovedårsaken er at folk flest har erfart og erfarer at det eksisterer utfordringer med innvandring og integrering, og at folk flest derfor har en tendens til å tro mer på overdrivelser enn bortforklaringer.

Det dreier seg altså om et sett av pådrivsfaktorer som alle bidrar til eskalering av polariseringen. Derfor er det viktig at mellomstandpunkter og mer nøkterne analyser blir en mer markant del av samfunnsdebatten, og ikke minst at moderate og sekulære muslimer gjør seg meget sterkere gjeldende i det offentlige ordskiftet.

Når det gjelder globale spørsmål og ikke minst spørsmålet som vedrører forholdet mellom Vesten og den muslimske verden, er venstresiden svært opptatt av at de vestlige maktinteresser, og ikke minst krigene i Irak og Afghanistan, bidrar til å øke konfliktnivået mellom Vesten og muslimer og til å øke hatet mot Vesten. Venstresiden kan ha mye rett i det. Selv om saksinnholdet i denne globale konflikten er vesensforskjellig fra konfliktspøsrmålene i den norske integreringsdebatten, er det visse likhetspunkter i funksjonsmåte: stigmatisering og demonisering av annerledes tenkende er konfliktskapende, og en slik handlemåte skaper flere problemer enn den løser.

Hegers innlegg bidrar ikke til demping av konfliktnivået. Og neppe heller til bedre innsikt i hvilke utfordringer som innvandring og integrering medfører. Snarere tvert imot.

Heger og innvandringsdebatt.

Å debattere innvandrings- og integreringsspørsmål er både riktig å betimelig. Innvandring er en irreversibel prosess som forandrer det norske samfunnet over tid - i hvor høy grad avhenger av innvandringens størrelse og sammensetning. Vi er naturligvis alle berettiget til å ha meninger om en slik utvikling.

Jo hurtigere heterogeniseringen av samfunnet skjer, desto større er sjansene for at polariserende krefter trer i funksjon. En slik utvikling har et bærekraftsperspektiv - det norske samfunnets bærekraft når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle forhold.

I dagens verden er Norge i en unik situasjon med høy kapasitet når det gjelder økonomisk, sosial og kulturell bærekraft. Det er likevel noenlunde klare grenser for hvor stor innvandringen kan være pr. tidsenhet for å få til en god integrering når det gjelder utdanning, boligmarked og arbeidsmarked. Hvor eksakt en slik grense går, kan naturligvis diskuteres, men det er høyst sannsynlig at innvandring må være underlagt sterke begrensninger, og at det ikke er mulig for Norge å anvende et innvandringsregime som er vesentlig mer liberalt enn andre vest-europeiske land.

Et ganske sentralt poeng er nok det jeg har kalt kulturell bærekraft. Jeg er motstander av en assimileringstankegang, men også av en kulturrelativistisk tilnærming, hvis en med en slik tilnærming mener at det skal tillates utviklet parallellkulturer med forskjellige verdisett også på grunnleggende områder. Jeg tenker her på demokrati, demokratiprosesser og menneskerettigheter og ikke minst når det gjelder ytringsfrihet og likestillingsspørsmål.

Hvis integrering skjer på basis av aksept av og respekt for de nevnte grunnleggende verdiene, ser jeg intet problem med det multikulturelle samfunnet.

Innvandrings- og integreringsdebatten er til dels preget av sterkt polarisering. For å si det noe forenklet: Mens høyresiden har hatt for vane å overdrive innvandrings- og integreringsproblemene, har venstresiden gjort betydelig anstrengelser for å bagatellisere og bortforklare at slike problemer eksisterer. Og polariseringen har en innebygd dynamikk som er egnet til å forsterke konfliktnivået. Begge parter rendyrker sine synspunkter og ønsker å plassere det norske folk i en av to båser, i en vi bås og en de bås. Og konsekvensen av en slik polarisering er at vi og de utvikles til oss mot dem, der debattonen skjerpes og der hatefulle følelser kommer til uttrykk. Det er liten tvil om at Breivik er et barn av et slikt polarisert samfunnsklima, uten at jeg skal fordele skyld til noen.

En ting tror jeg imidlertid det er gode grunner til å si: Folk flest vet at det eksisterer integreringsproblemer i dagens Norge og er antagelig mer tilbøyelige til å feste tillit til dem som overdriver problemene enn til dem som bagatelliserer dem. En pågående høyredreining i de fleste land i Vest-Europa tyder på at det er et korrekt ressonnement.

Derfor er det et hovepoeng at høyresiden slutter med sine overdrivelser samtidig med at venstresiden slutter med sin bagatellisering med henblikk på å dempe polariseringen i samfunnet.

fredag 17. juni 2011

Voldtekt med religiøse undertoner?

I forhold til folketallet har Sverige et av de høyeste tilfeller av registrerte voldtekter i verden (bare Leshoto ligger foran), og det er grunn til å tro, (svenske myndigheter er svært restriktive med denne typen informasjon, så sikre tall er vanskelig tilgjengelige), at relativt mange av de registrerte voldtektene er begått av menn med utenlands opprinnelse.

År om annet begås det nå nærmere seks tusen registrerte voldtekter i Sverige. Hvis mørketallene utgjør nitti prosent av totalen, som noen forståsegpåere mener, en antagelse jeg sterkt betviler, betyr det at mer enn femti tusen voldtekter finner sted i Sverige hvert år.

Hvis det skulle medføre riktighet at en ganske stor andel - relativt sett - av overgriperne er innvandrere, ser vi konturene av et sterkt polarisert Sverige, som har gjort svært lite for å ta på alvor problematiske verdisyn som finnes i noen minoritetsmiljøer, holdninger som har med synet på likestilling å gjøre, og som alle med normalt gangsyn vet eksisterer i noen befolkningsgrupper.

Det er gode grunner til å anta at voldelige overgrep i en god del tilfeller er en konsekvens av kvinnediskriminerende holdninger, ikke minst rettet mot etniske svenske kvinner som oppfattes for å være uten den ekte kvinnes nødvendige ærbarhet.

Det er etter hvert mange som mener at ansvarlige politikere, som stort sett residerer fredelig og hyggelig i bydeler fortrinnsvis bebodd av bedrestilte, etter hvert bør stilles til ansvar for at de over så lang tid har bagatellisert disse problemstillingene. Det kan de fort bli - ikke minst ved valgurnene.

I global sammenheng skal naturligvis slike statistikker tas med et sterkt forbehold, først og fremst fordi det utvilsomt er svært forskjellig praksis når det gjelder å anmelde voldtekter i ulike land, og ikke minst i utviklingsland der voldtekt mange ganger ikke en gang av mange betraktes som voldtekt, ofte begrunnet med at kvinnen ikke har utvist den fornødne forsiktighet, ikke minst hvis mannen på frivillig grunnlag har fulgt damen hjem. Hun la jo opp til det.

At Sverige ligger på Europatoppen burde imidlertid sterkt bekymre svenske politikere.

Det finnes i de siste årene eksempler på gruppevoldtekter foretatt av menn med innvandrerbakgrunn i Sverige som vanskelig kan karakteriseres som annet enn bevisste forsøk på å nedvurdere, forulempe og skade etnisk svenske jenter: etnisk svenske jenter anses av noen som lovlig vilt, som mindreverdige skapninger og som kvinner som ikke fortjener bedre.

Det er en høyst foruroligende utvikling, som formodentlig iallfall delvis skyldes segregering, parallellkulturutvikling, autoritære tankesett og kvinnediskriminerende holdninger.

Også i Norge begås i dag de fleste overfallsvoldtekter av menn med utenlandsk opprinnelse, og de aller fleste av voldtektsmennene er fjernkulturelle. Og det har skjedd flere gruppevoldtekter som synes å ha vært planlagt. Antall registrerte voldtekter er imidlertid foreløpig relativt sett langt lavere enn i Sverige.

Tendenser til økning i gruppevoldtekter ser en også i andre land i Europa, ikke minst i England, der eksempelvis unge pakistanske menn har vært ansvarlige for mange slike overgrep, og der flere av voldtektsmennene har uttalt at de har rett til å voldta jenter som ikke lever opp til ærbarhetskravene alle kvinner bør ha.

Årsakene til at disse mennene voldtar kan naturligvis være mange. Det kan dreie seg om ulike typer av personlighetsforstyrrelser som kan skyldes traumer forårsaket av krig og ufred. Slike personlighetsforstyrrelser kan også skyldes svært autoritære oppvekstvilkår, og årsaken til slike overgrep kan ha sin forklaring i en sterkt patriarkalsk og kvinnediskriminerende oppdragelse, en oppdragelse som tilsier at kvinner skal være underlagt og holde i hevd en ekstremt konservativ ærbarhetskultur; en ærbarhetskultur som disse mennene daglig observerer ikke etterleves av kvinner i majoritetssamfunnet.

I flere av overfallsvoldtektene, også i Norge, har overgriperen tilkjennegitt at han mener å ha en slags rett til å begå voldtekten og at kvinnen som voldtas nærmest er verdiløs fordi hun er horete og dermed mindreverdig.

Når slike begrunnelser brukes, er det svært sannsynlig at det dreier seg om et oppdragelsesproblem og om et svært ensporet kultursyn. Enda mer betenkelig er det at noen av de som voldtar, både i Norge, Sverige og England, brukes islam som referanse for å rettferdiggjøre disse overgrepene. Det synes å danne et mønster som er høyst urovekkende.

En del voldtekter er antagelig spontane. Det ser imidlertid ut som om gruppevoldtekter øker i omfang, også i Norge, og slike voldtekter er det grunn til å tro er mer eller mindre planlagt. Og noen av disse voldtektene synes altså å ha en viss verdimessig forankring, der overgriperen har en sterk nedvurderende oppfatning og bedømmelse av etnisk norske kvinner.

Det er tegn som tyder på at vi overfor en meget farlig utvikling som vil bidra til en sterk økning av konfliktnivået i de europeiske samfunnene - ikke minst i Sverige, men også i Norge.

Ny Tid har ved minst en anledning bagatellisert voldtektsproblemene når det gjelder fjernkulturelle innvandre, med antydning om misbruk av statistikk, og begrunnelsen har vært at det påstås at mørketallene når det gjelder voldtekt utgjør bortimot nitti prosent av totalen, og at etnisk norske står for det fleste av disse voldtektene.

For det første: hvordan går det an å bruke og å argumentere med statistikk for mørketall, som pr. forutsening er bygd på gjetning og synsing? Å bruke det vi vet lite om som vurderingsreferanse?

For det andre: Er det ikke gode grunner til å anta at den relative forekomsten av voldtekt som ikke anmeldes, overgrep som antagelig ofte skjer i nære relasjoner, er minst like utbredt i minoritetsgruppene som i majoriteten? Eller kanskje til og med mer utbredt i grupper karakterisert ved mer autoritære og patriarkalske strukturer enn i majoritetsbefolkningen?

Noe annet ville være merkelig.

Å prøve å få en oversikt over omfanget av mørketallsvoldtekt ved hjelp av intervjuer og spørreskjemaundersøkelser har sannsynligvis liten verdi. Det er antagelig store forskjeller i de spurtes vilje til å gi sanne svar i slike sensitive sammenhenger, der både overdrivelser og underdrivelser kan tenkes å forekomme.

Når det gjelder bagatelliserende kommentarer til de siste overfallsvoldtektene i Norge begått av innvandrere har Majoran Vivekanathan, ansvarlig redaktør i Utrop, føyd seg pent inn i rekken av bortforklarere.

Også han bruker ikke-statistikk for å bevise at mørketallsvoldtekt er det største problemet, og han konkluderer med at de fleste voldtekter i nære relasjoner utføres av etniske nordmenn.

Jo - nordmenn drikker seg fulle. Og det skjer voldtekter der etnisk norske menn er innblandet. Det finnes også en del norske menn som har et foreldet syn på kvinner og deres rettigheter og som mener at kvinner som ikke er klart avvisende, inviterer til samleie. Slike holdninger er totalt uakseptable.

Men det finnes ingen pålitelig statistikk som viser at voldtekt i nære relasjoner er mer utbredt i etnisk norske miljøer enn i minoritetsmiljøene. Det er tvert imot ikke usannsynlig av forholdet er motsatt.

Når de skandinaviske landene bevislig er de mest likestilte i verden, så er en hovedårsak naturligvis at norske kvinner over mange år har utkjempet en kamp for likestilling.

Men det betyr også at skandinaviske menn i høyere grad enn menn i de fleste andre land etter hvert har erkjent at likestilling mellom kjønnene ikke bare er hensiktsmessig og funksjonelt, men er en menneskerett, en kvinnerett.

Og en slik erkjennelse innebærer også at de patriarkalske aspektene er meget mindre utbredt i dagens norske majoritetssamfunn enn i mange av minoritetene.

Det er svært gode grunner til å anta at voldelige overgrep av enhver type, også seksualisert vold, har noen å gjøre med synet på likestilling og på menns og kvinners rettigheter å gjøre.

Fem og tredve års erfaring fra land i Afrika har gitt meg svært klare eksempler på at vold mot kvinner inklusive voldtekt er en meget mer alminnelig foreteelse enn i de skandinaviske landene. Vold som i lav grad figurerer i offisielle statistikker.

Og slik er det svært gode grunner til å tro er tilfelle i de fleste land med autoritære og patriarkalske strukturer.

Overfallsvoldtekter i det offentlige rommet finnes det naturligvis få av hvis kvinnen i lav grad nektes å gå ut alene, slik tilfellet er i mange muslimske land, og også når det gjelder mange muslimske kvinner i Norge.

Og burka og niqabtradisjoen er jo nettopp begrunnet med at kvinnene ikke skal vekke attrå hos mannen, og dermed unngå voldelige overgrep fra denne ustyrlige skapning.

Igjen og igjen ser en eksempler på at venstresiden og talsmenn for innvandrere henfaller til ”utsatt og sårbar” gruppe tankegangen, og derfor bevisst bagatelliserer et problem som absolutt ikke bør bagatelliseres. Jeg er rimelig sikker på at folk flest ikke går rundt og tror at alle som er mørke i huden er potensielle voldtektsmenn. Og er det noe bagatellisering bidrar til, så er det nettopp at folk begynner å tro at problemet er større enn det faktisk er.

Ifølge SOS Rasisme burde ikke tall om blant annet voldtekt offentliggjøres. Øyensynlig fordi de kan skape frykt og ikke minst mer rasisme. Slike synspunkter er atter og igjen et uttrykk for en ”sårbar og utsatt gruppe” tenkning, der det ikke er ofrene, men gjerningspersonenes kulturgruppe som skal forsvares og holdes skadesløs.

Slike synspunkter baserer seg på en uholdbar og lite fruktbar samfunnsanalyse; å forsøke å dekke over faktiske forhold er, slik jeg hevdet ovenfor, bare egnet til å fremelske mistenksomhet og til å skape antagelser om at et problem ikke bare er stort, men ofte betydelig større enn hva det faktisk er.

tirsdag 5. april 2011

Mer om ytringsfrihet, koranbrenning og de sårede følelserstyranni.

Når det gjelder brenningen av Koranen, som for en tid siden skjedde i USA, er jeg sterkt imot en slik handlemåte. Og årsaken burde være åpenbar for alle: å brenne en bok er i høyeste grad et misbruk av ytringsfriheten, og et hån mot denne friheten, og et bevisst forsøk på å sensurere andres meninger og holdninger. I den europeiske historien, ikke minst i middelalderen, finner en mange eksempler på bokbål, for det meste utført av datidens myndigheter, som hadde gitt seg selv et fullstendig monopol på å vurdere hvilke ytringer som skulle tillates trykt og distribuert.

Det er vanskelig å se at den amerikanske pastoren kan ha hatt mer enn to mulige begrunnelser for sin handling: enten brenner han Koranen fordi han misliker innholdet i boka, en handling som må forstås som et uttrykk for at boka egentlig burde vært forbudt, altså en symbolsk sensurhandling; eller så gjør han det utelukkende for å provosere grupper som han av erfaring godt vet lett lar seg provosere. Altså en bevisst, veloverveid provokasjon, og jeg er ganske sikker på at pastoren regnet med at drap kunne bli en konsekvens av en slik provokasjon, og at hovedhensikten var å demonstrere overfor verden, og især den vestlige verden, hvor irrasjonelle hevnreaksjonene kan være blant muslimer - med drep på uskyldige på den andre siden av kloden som overbevisende bevis.

Og handlingen blir ikke bedre av at den er utført av en fundamentalistisk religiøs gruppe med henblikk på å provosere så sterkt som mulig en annen fundamentalistisk gruppe.

Det må likevel ikke bli slik at den initierende provokasjonen, som førte til subjektivt opplevde sårede følelser, sidestilles med de etterfølgende reaksjonene som handler om å utøve fysisk vold med døden til følge. Om vold med dødelig utgang som til og med rammer personer som intet har med bokbrenningen å gjøre. Det er en motreaksjon som ikke på noen måte står i forhold til den foreliggende provokasjonen.

Det er en farlig og uakseptabel vei å gå å gi noe som helst inntrykk av at en slik voldelig motreaksjon er forståelig, slik jeg har inntrykk av at ganske mange i det amerikanske og de europeiske storsamfunnene på sett og vis gjør ved at media, politikere og ulike samfunnssynsere først og fremst fokuserer på den provokative handlingen, og på de åpenbare uheldige sidene ved denne handlingen.

Noen eksperter i internasjonal politikk har sterkt anbefalt at vestlige ledere tar avstand fra bokbrenningen. Det synes jeg godt de kan gjøre - det er ingen menneskerett å brenne bøker, men tvert imot et misbruk av ytringsfriheten. Samtidig bør det gjøres klart at Vesten aldri kan akseptere at slike handlinger besvares med drap - verken på uskyldige mennesker eller på bokbrennerne.

Da Støre uttalte at bokbrenningen var en respektløs krenkelse av menneskers tro, valgte han feil fokus. For da tilkjennegir han en viss forståelse for noe som ikke bør på noe vis anerkjennes: de sårede følelsers tyranni. FN’s spesialutsending i Afghanistan, går enda lengre: han nærmest frikjenner de involverte afghanere for drapene og legger all skyld på den amerikanske pastoren.

Og FN-representanten fremholder at ytringsfriheten ikke omfattes av ytringer som krenker andres religion, kulttur eller tradisjoner. I det tar han fullstendig feil, og understreker med en slik uttalelse at han lite eller intet har forstått av den prosessen de europeiske landene gjennomgikk for at ytringsfriheten etter hvert skulle bli en frihet i menneskerettslig forstand. I den prosessen var det i høyeste grad nødvendig å kritisere og å krenke både verdslige og åndelige myndigheters meninger og oppfatninger, og å øve sterk kritikk mot kulturelle og sosiale tradisjoner som sterkt hemmet folks rett til å ytre seg. De vestlige frihets og likhetsidealene ville aldri blitt virkeliggjort uten at autoritære og patriarkalske verdier var blitt imøtegått og krenket.

Fokus burde vært på det faktum at å brenne bøker ikke er en handling som omfattes av ytringsfriheten, men er tvert imot på sett og vis en krenkelse av denne friheten, en frihet som generelt omfatter at alle typer av skrifter, religiøse eller verdslige, skal kunne være tilgjengelig for alle som måtte være interessert i innholdet, med mindre det skrevne ord overskrider ytringsfrihetens grenser, eksempelvis med oppfordring til vold mot enkeltpersoner eller grupper av mennesker. Å brenne bøker med den hensikt å forsvare ytringsfriheten blir for meg selvmotsigende og absurd.

Dernest burde hovedfokus ha vært på at den pastorale handlingen i Florida hadde som soleklar og eneste hensikt å såre utelukkende for å såre, og som sådan ikke har noe med berettiget religionskritikk å gjøre, og at vestlige ledere og befolkningen i Vesten i der store og hele fullt ut tar avstand fra slike stupide provokasjoner.

Det kan ikke herske tvil om at pastoren visste hva han gjorde, og at han visste hva konsekvensene kunne bli. I den forstand er han skyldig i mer enn å misbruke ytringsfriheten.

Jeg har liten tro på at overlagte og planlagte provokasjoner har noe som helst fordelaktig funksjon for å få muslimske fanatikere og konservative muslimer til å akseptere ytringsfrihet som en av samfunnets kjerneverdier. En slik erkjennelse må komme gjennom en nødvendig fornyelsesprosess innad i sentrale muslimske miljøer. Det kan åpenbart ta sin tid. Lang tid.

De sterke reaksjonene fra muslimsk hold, som er kommet til uttrykk i de senere årene på kontroversielle ytringer og handlinger, spesielt reaksjoner på boka Sataniske Vers, på karikaturene i Jyllandsposten og nå på brenning av Koranen i Florida, kan bare forstås på bakgrunn av at svært mange muslimer har en svært autoritær livs og verdensanskuelse.

Et slikt autoritært verdensbilde gjør at mange muslimer ikke skjønner og slett ikke kan godta at annerledes troende eller ikke-troende bør være i sin fulle rett til å gi uttrykk for hva de til enhver tid mener om ulike religioner, kulturer og tradisjoner.

Den som påberoper seg å ha et meningsmonopol som ikke bare skal gjelde for en selv og ens likesinnede, men for alle, fratar samtidig alle andre retten til å ha avvikende oppfatninger, det vil si fratar andre ytringsfrihet. Og et slikt autoritært tankesett er hovedkilden til det som med rette må kalles de sårede følelsers tyranni: ens egne sårede følelser skal bestemme hva andre skal tillates å mene og gi uttrykk for. Å definere ytringsfriheten slik er fullstendig uholdbart og innholder et betydelig element av meningsterror.

Hadde jeg vært muslim, ville jeg trukket på skuldrene og for øvrig fullstendig oversett en handling som Koranbrenningen. Fordi en slik handling intet har å gjøre med mitt liv, med min tro, og med min egen oppfating av og overbevisning om hva regionen betyr og skal bety for meg. Med en slik alminnelig reaksjon blant muslimer er jeg overbevist om at pastoren i Florida ville slutte å brenne bøker.

For det ville ikke ha noen hensikt.

Et innebygd element i autoritære tankesettet er altså nettopp at det menes at egne tanker og vurderinger er universelle og allmenngyldige, og at all kritikk som bestrider en slik allmenngyldighet oppfattes som en utilbørlig og utilgivelig provokasjon mot egne meninger og holdninger.

Og konklusjonen for de mest fanatiske religiøse menneskene er: hva som er hellig for meg skal også være hellig for alle andre i den forstand at å stille spørsmålstegn ved og å bestride, eventuelt å gjøre narr av, denne helligheten, gir den fornærmede rett og nærmest en plikt til å drepe sine meningsmotstandere, og ikke bare de som ytrer seg, men alle andre som ikke har ens eget religiøse syn.

Med et slikt utgangspunkt har den religiøse forståelsen beveget seg inn i en slag psykopatisk tilstand der alminnelig sunn fornuft ikke har noen plass.

Og det er den ultimate konsekvensen av de sårede følelser tyranni.

Ytringsfriheten har aldri drept mennesker. Det er det mennesker som gjør, og de som dreper har det fulle og hele ansvaret for sine handlinger.

Det som har forbløffet og forbauset den vestlige verden mest i tiden etter Rushdiesaken, er de sterkt hatefulle reaksjonene som mange muslimer har gitt uttrykk for som reaksjon på ytringer som oppfattes som sårende. Slike reaksjoner kan bare forstås og forklares som en konsekvens av en ekstrem autoritær livs og verdensanskuelse kombinert med at kritiske ytringer aldri har vært en del av de samfunn de fleste muslimer er oppvokst i.

Det må aldri bli slik at de europeiske majoritetssamfunnene aksepterer forklaringen om at de som drepes på grunn av ytringer fikk som fortjent fordi de ba om det. En forklaring som ofte blir brukt av sterkt autoritære ektemenn, når de forklarer hvorfor de banket opp kona: Hun vet at jeg misliker sterkt ting hun sier. Likevel sier hun det. Og da er det er hennes skyld - hun ba om det. Da snakker vi om å projisere skyld og om psykopatiske reaksjonsmønstre - både hos overgriperen og hos dem som aksepterer slike forklaringer. Og også hos dem som gir uttrykk for forståelse for slike autoritære handlingsmønstre.

lørdag 2. april 2011

Bokbål og ytringsfrihet.

torsdag 17. mars 2011

Hatefulle religiøse følelser.

Stig Andreassen har en kommentar på Facebook som helt klart har noe for seg. Han sikter egentlig til det jeg i mange videoer har kalt polariseringens innebygde dynamikk når han påpeker at Vestens tilstedeværelse i Irak og andre steder i den muslimske verden, har en mobiliserende mer enn en avskrekkende effekt, og ikke minst på mange unge muslimer som oppholder seg i USA eller Europa.

Alle reaksjoner har en motreaksjon med store muligheter for eskalering av konfliktnivået, især hvis sterke følelser er involvert, slik de er når det gjelder islamisme, religiøse følelser utvikler seg lett til fanatisme og da er de drevet av et slags hellig hat: gud blir ikke fornøyd før alle fiender er drevet bort eller drept.

Det er lite trolig at totalitære ideologier best kan bekjempes med våpen, med mindre vi snakker om helt nødvendig forsvar mot en totalitærideologisk aggressor. Og det paradoksale er at USA og Vesten nettopp oppfattes som en slik aggressor som vil islam til livs. En slik virkelighetsoppfatning gir naturligvis grobunn for fundamentalisme.

Islams totalitære vesen må først og fremt bekjempes med ord, og ikke minst ved at vi støtter alle moderate krefter som seriøst forsøker å reformere islam innenfra. Uten en slik reformprosess, en ny opplysningstid, vil islam alltid være på sterk kollisjonskurs med verdier vi setter høyt.

Det finnes muslimske krefter, også innenfor det etablerte presteskapet, som har avsagt ganske så entydige fatwa mot all form for terrorisme som rammer uskyldige. Det er et viktig skritt på en vei mot en noe som forhåpentligvis kan bety en modernisering av religionen islam.

onsdag 16. mars 2011

Grusomhet og frykt som strategi.

Islamistenes fremste våpen er frykten. Frykten for at en rakett kan ramme hvor som helst og hvem som helst. Frykten for et terroranslag skal skje på et hvilket som helst sted der mange mennesker er samlet. Frykten for å ytre seg om noe som kan oppfattes som sårende og krenkende. Selv om ytringene ikke er personrettet, men mot en religion, et kulturelt uttrykk eller mot en adferd som representerer et brudd på menneskerettighetene.

Frykt som skapes ved trusler om grusomhet, så vi tydelig i forbindelse med karikaturtegningene: Hvis dere ikke slutter meg den slags krenkelser, må dere ta følgende. Å risikere å bli drept, er noe dere må regne med. Dere har dere selv å takke. Når dere ikke gjør som vi sier. Frykten er et barn av grusomheten. Og islamistene bruker grusomheten målbevist for å skape fryktreaksjoner.

De lyktes nesten. Toneangivende og ansvarlige politikere i Norge var på vikende front under karikaturstriden. Det ble til og med vurdert å vekke blasfemiparagrafen til live. Støre og mange andre sentrale politikere var villige til å ofre et av de viktigste og mest grunnleggende menneskerettsprinsippene på fryktens alter. Hvis ikke tilstrekkelig mange hadde kommet med motforestillinger. Men det var nær på.

I dag er det heldigvis tusenvis av stemmer som tar et aktivt forsvar for å sikre ytringsfriheten, for å bekjempe frykten, og for å ta skarp avstand fra grusomheten. Kanskje har etter hvert mange lært det som burde være opplagt hele tiden: Er vi tilstrekkelig mange som står vakt om det vi mener er riktig og viktig, så mister grusomheten sin fryktskapende virkning.

Som jeg har nevnt i en annen sammenheng: hvis alle Vestens aviser og TV-stasjoner hadde vist og omtalt karikaturtegningene, er det lite trolig at de danske imamene hadde dratt til Midt-Østen. Fordi det ville ikke hatt noen hensikt. Det ville vært umulig å oppnå den tilsiktede fryktreaksjon mot hele den vestlige verden.

Det bør vi ha lært av disse episodene: Mot grusomheten og frykten må vi stå sammen.

tirsdag 15. mars 2011

Walid al Kubaisi og ny webside.

Walid al Kubaisi har laget en webside kalt opplyste muslimer. Hensikten er, slik jeg forstår den, dels for å vise allmennheten at muslimer ikke bare består av islamister og beskjeggede, konservative bokstavtolkere, og dels for å medvirke til en fornyelsesdebatt innenfor muslimenes egne rekker når det gjelder islams plass i de vestlige demokratiene, der religionene, og naturligvis også islam, må tilpasse seg en sekulær basis, med grunnleggende menneskerettigheter som fellesverdier.

Mange har rettmessig hevdet at de ulike delene av den muslimske verden ble lite berørt av opplysningstidens tanker og ideer, og at det er en vesentlig forklaring på at muslimske land fremdeles befinner seg i middelalderen når det gjelder trosspørsmål og religionens forhold til vitenskap og kunst.

At den nye websiden lanseres med navnet opplyste muslimer er derfor selvfølgelig ingen tilfeldighet; det er et uttrykk for at det trenges en ny opplysningstid som religionen islam må forholde seg til.

Selv om de fleste muslimske land altså mangler historiske røtter i opplysningstiden, betyr ikke det at ikke mange muslimer, både i Europa og ellers, har kjennskap til denne tiden og de påfølgende århundrers humanistiske strømninger som gradvis resulterte i demokrati, menneskerettigheter, sekulære statsdannelser og velferdssamfunn.

Denne nye websiden kan således betraktes som et forsøk på å medvirke til en omfattende reformasjonsprosess når det gjelder muslimers syn på religionen islams plass i samfunnet.

Det er ingen liten oppgave. Men svært viktig. Og meget betimelig.

Den enøyde Israel-Palestinerdebatten.

I den norske Israel-Palestiner debatten er frontene klare og tydelige, og der et gjengs motto er at motparten sjelden eller aldri har annet en skinnargumenter å komme med. Og det norske folket er delt i to.

Det er neppe tvil om at en del tiår med palestinaskjerf som et ganske utbredt merkesymbol på norske universiteter og høyskoler, er både politikere og media farget av at det er rett og rimelig å tilgi palestinerne for alt, iallfall det meste, av det gale de måtte gjøre, men Israel alltid må fordømmes som den egentlige aggressoren, som må finne seg i selvmordsbombing og nedfall av hundrevis av raketter som synes å være uten mål og mening, men det er naturligvis galt; angrepene er ganske riktig uten mål, men meningen er klar: å skape frykt.

Om nybyggerfamilien som ble myrdet for noen dager siden, har det vært lite omtale i norske medier, og norsk venstreside er enten taus eller som vanlig villig til å tilgi alle handlinger begått av palestinere, for egentlig er det jo Israels skyld. Også når slike handlinger feires med tydelig stor og oppriktig glede i noen palestinske miljøer.

Israels venner understreker i sine kommentarer at det gjør aldri Israel, og en får en slags forståelse av at her dreier det seg om folk som fra grunnen av er laget av ulikt materiale.

Hvis det er slik at det er vanlig å feire en slik type feige mord blant palestinerene, og lite vanlig å feire palestinske tap blant israelerne, og det er sikkert en riktig observasjon, ligger formodentlig forklaringen i forskjeller i samunnsorganisering, i utdanningsnivå og ikke minst i oppdragelse til selvstendig, kritisk tenkning: Israel er et demokrati med demokratiske prosesser som iallfall delvis virker, mens palestinerne mangler demokrati og fungerende institusjoner; isteden har palestinerne bevegelser som Hamas, som må sies å være utklekkingsanstalter for hat og terror, og som bruker politisk-religiøs indoktrinering som sitt viktigste våpen. YouTube videoen om den sterk hatende, indoktrinerte treåringen er et eksempel på det.

Jeg har liten respekt for folk, i Norge og andre steder, som påviselig har to øyne, men som bevisst velger å se bare med ett.

Ord for kvelden. Religion og erkjennelse.

Det hevdes av mange religiøse at hvis en søker å fordype seg i religionens indre vesen, vil en oppnå en bedre og mer fullstendig forståelse av egen tilværelse i dette livet, og være bedre forberedt til å gå inn i det neste.

Det høres besnærende ut, og jeg ville hatt forståelse for verdien av en slik eksersis, hvis det ikke synes opplagt at svarene er gitt på forhånd, at fasiten er klar, at det ikke er snakk om å oppnå ny erkjennelse, ikke dreier seg om å se livet og virkeligheten på nye og spennende måter, men å dyrke mer intenst enn før de gamle, velkjente sannheter.

I så fall snakker vi ikke om å tøye erkjennelsesgrensen ved stadig å stille spørsmålstegn ved det allerede erkjente, men om å bli mer fanatisk overbevist om at den eneste fulle sannhet er funnet, og, mer alvorlig, at denne entydige sannhet er universell og bør gjelde alle mennesker og det viktigste arbeid en kan gjøre er å bidra til at alle skjønner og aksepterer denne entydige sannhet.

De tre abrehamske religionene har alle som hovedtese at det finnes en eneste sann gud, og en eneste sann religion. Kan det skje en indre fordypning som har en søkende og kreativ karakter med et slikt utgangspunkt? Det avhenger naturligvis av i hvilken grad dogmer og læresetninger oppfattes som absolutte og uforanderlige. Det er neppe tvil om at av disse tre religionene er det islam som har som sterkest innebygd konsekvens at alle de viktige svarene er gitt på forhånd.

Da er det vanskelig å forstå at en indre fordypelse blir noe annet enn en serie repetisjoner og har lite eller intet nyskapende over seg.

Hvorfor demokrati og islamske styresett er uforenlige størrelser.

Det er riktig at land med islamske styresett har variert ganske meget i utøvelsen av samfunnsstyringen opp gjennom historien. Det har vært store forskjeller med hensyn til regimenes progressive og liberale karakter.

Felles for alle islamske styresett har imidlertid vært en totalitær-ideologisk samfunnsform, og det progressive og liberale har aldri vært en innebygd del av styringsstrukturen, men har til enhver tid berodd på enkeltpersoners tolkning av de religiøse sannhetene.

En slik totalitær-teokratisk struktur, som hindrer folk i sin alminnelighet fra å ta del i de viktigste beslutningsprosessene, er i sin basis grunnleggende antidemokratisk og grunnleggende på kollisjonskurs med menneskerettighetene.

Derfor er islamske statsdannelser uforenlig med de basale vestlige verdisett. Det er et uomtvistelig faktum, som vi alle, muslimer og ikke-muslimer, må erkjenne og ta konsekvensen av.

Det gjensidige hatets logikk.

Polariseringens innebygde dynamikk og det gjensidige hates logikk har gjort seg sterkere gjeldende i det siste, og det er god grunn til å tro at denne prosessen vil bli ytterligere forsterket i månedene som kommer.

Den gjensidige avhengigheten i motpolenes aggresjonsnivå, kommer eksempelvis til uttrykk i SOS-Rasismes utspill om at organisasjonen vil mobilisere en motdemonstrasjon mot Norwegian Defence Leagues planlagt demonstrasjon i nær framtid.

På begge sider er det snakk om å ha klare fiendebilder, det er snakk om fremavle et hat mot motpartens meninger og synspunkter, men det er også, og det er ytterst farlig, snakk om å fremavle et hat mot alle personer som måtte ha meninger som er sterkt avvikende fra de eneste riktige, de eneste sanne, de eneste meninger anstedige mennesker kan ha.

Når hatet forsterkes, og ikke bare blir meningsfokusert, men personfokusert, blir mennesket fanget inn i fanatismens lumske garn, inn i fundamentalismens intolerante tankesett, en slags religiøst betont hellig overbevisning om at verden består av vi og dem og vi mot dem, vi har sannheten og representerer det gode, de har usannheten og representerer det onde.

Slike tankeprosesser fører med høy grad av sannsynlighet til psykisk og fysisk vold, motvold og til en kontinuerlig eskaleringsprosess av hat og vold.

Barnslig egentlig, og det forunderlige er at det er uhyre sjelden at de involverte partene har såpass mye selvinnsikt at de makter å se disse åpenbare sammenhengene.

Studer nærmere bilder av unge mennesker i slike demonstrasjoner og motdemonstrasjoner, studer de hatefulle ansiktsuttrykkene, så skjønner dere hva jeg mener.

mandag 14. mars 2011

Den gamle mannen og fremtiden.

Jeg får stadig spørsmål om hvorfor jeg, en gammel mann på snart syttifem år, og som ikke kan ha særlig lenge igjen å leve, er så opptatt av innvandrings- og integreringsspørsmål.

Hovedsvaret er følgende: Disse politikkområdene anser jeg for å være de aller viktigste for Europa og Norge, i dag og, ikke minst, over de neste ti-årene. Dertil kommer at jeg har barn og barnebarn, som forhåpentligvis vil føre slekten videre, nye generasjoner som jeg ønsker et godt og verdig liv i et samfunn der de europeiske frihets- og likhetsidealene lever i beste velgående, der samfunnsdannelsen er sekulær og demokrati og mangfold trives, der toleranse er det bærende sameksistensprinsipp, og der likebehandling er konsekvent gjennomført, uavhengig av rase, etnisitet og religion eller ikke-religiøst ståsted.

Problemene knyttet til innvandring og integrering innholder mange aktuelle og potensielle konflikter som kan medføre at ovenstående scenario er lite realistisk. Økt polarisering og forhøyet konfliktnivå kan med stor sannsynlighet gi næring til ulike totalitære krefter.

Et muslimske flertall i mange land i Europa, og også i Norge, kan, i hvert fall hvis et slikt flertall blir stort nok, føre til islamske statsdannelser, slik mange toneangivende stemmer både innenfor og utenfor Europa har gitt uttrykk for. Det er et skrekkscenario, som jeg håper mine etterkommere ikke skal oppleve.

Et annet ikke usannsynlig scenario er at ropet på den sterke mann/kvinne etter hvert blir så sterkt i Europa, og det ser en visse tegn på allerede, at fascistiske krefter overtar styringen i Europa med holocaustlignende virkninger for den muslimske minoriteten.

Finnes det et tredje skrekk-scenario der de ekstreme venstrekreftene overtar styringen? Det er lite sannsynlig, for venstrekreftene har effektivt parkert seg selv på sidelinjen, blant annet fordi de har inngått en stilletiende, uhellig allianse med de religiøse mørkemannskreftene.

Jeg er ikke i tvil om at det er mulig å unngå de ovennevnte to skrekk-scenariene, hvis landene i Europa tar de nødvendige grepene i løpet av forholdsvis kort tid.

Om jeg skisserer som sannsynlig en fremtidsutvikling som egentlig bare kan beskrives som “worst case scenarios”? Til dem som måtte mene det, anbefaler jeg å lese grundig gjennom verdenshistorien og ikke minst europeisk historie. Historien har en stygg tendens til å gjenta seg - gang etter gang.

Om femti til hundre år.

Jeg har nevnt i noen videoer at muslimer kan bli i flertall i mange land i Europa, og også i Norge, om femti til hundre år, hvis innvandringen inklusive familiegjenforening, henteekteskap etc. ikke holdes på et lavt nivå, og hvis i tillegg fødselstallene i de muslimske familiene er vesentlig høyere enn for dagens majoritetsbefolkning.

Og noen spør meg hvorfor jeg bekymrer meg om hva som skjer så langt inn i fremtiden. Andre hevder at om så lang tid vil minoritetene i mye høyere grad enn i dag ha annammet våre verdier når det gjelder demokratiforståelse og respekt for menneskerettighetene.

Til det første spørsmålet er å si at vi med sikkerhet vet at det vi gjør med innvandringspolitikken i dag har demografiske konsekvenser langt inn i fremtiden, og at vi alle plikter å ha et langtidsperspektiv når det gjelder innvandring.

Når det gjelder spørsmålet om integrering, er jeg ganske skeptisk når det gjelder mange, og sannsynligvis et flertall, av muslimer. De mest kjente og respekterte autoritetene på islam befinner seg i land og kulturer med styresett og tankesett som er ganske fjernt fra Vest-Europeisk tradisjon. De har fortsatt en betydelig innflytelse når det gjelder tolkning av islam, og når det gjelder hvordan muslimer som minoritet skal forholde seg til majoritetssamfunnet.

Tvert imot, fordi muslimer i Europa føler et press, ikke minst i oppdragelsessammenheng, fra frihets og likhetssamfunnet, er det stor sannsynlighet for at de vil være svært konservative i tolkningen av eget verdigrunnlag i sitt møte med dette samfunnet. Derfor vil det være sterke krefter som arbeider for ghettoisering og parallellkulturutvikling, som vil være det beste middel for å unngå den antatte uheldige påvirkningen fra majoriteten.

Derfor er jeg rimelig overbevist om at om femti til hundre år vil et stort flertall av muslimer være for en totalitær statsdannelse, en islamsk stat med sharia som lovgivende grunnlag.

Det bør vi sørge for ikke skjer.

Kraftfulle demonstrasjoner eller synd på seg selv.

Det har hendt at mulimske autoriteter har tatt avstand fra terror. Men det hender langt oftere at muslimer etter en terroraksjon gir uttrykk for at de synes synd på seg selv, fordi de igjen blir ansett for å være potensielle terrorister.

Det er faktisk ikke er så merkelig at en religiøs gruppe som har medlemmer som ønsker å bedrive terror i religionens navn, blir utsatt for noe større mistenksomhet enn andre grupper. Spesielt når spørreundersøkelser eksempelvis i England viser at terroranslagene i Ny York hadde ganske stor støtte blandt engelske muslimer. Når vi vet at det finnes mange moskeer rundt om i Europa som er utklekkingsanstalter for radikal islam. Når vi vet hvilken type indoktrinering som skjer på madrasskoler eksempelvis i Pakistan. Og når vi altså vet at den sterkeste reaksjonen blant muslimer de fleste steder og også i Norge etter et terroristangrep er stakkars oss igjen, og ikke iverksetting av store demonstrasjoner med det klare budskap at terrorisme i allahs navn finner vi oss ikke i.

Det hadde vært noe som kanskje kunne marginalisert de radikale islamistene. Det skjer ikke. Å en kan spørre seg hvorfor. Jeg har et par teorier....

lørdag 12. mars 2011

Brev til Antirasistisk Senter og til ungdomsorganisasjonene som vil danne ny antirasismeorganisasjon.

På Antirasistisk Senters hjemmeside, er det en artikkel som tar for seg begrepet rasisme. Jeg kan være enig i mange av forfatterens punkter og synspunkter.

Hele innlegget har imidlertid en vinkling som både er ufruktbar, uriktig og farlig: Den norske befolkning deles i to, i majoritetsbefolkningen som har rasistiske tendenser, og i innvandrerbefolkningen som utsettes for rasisme.

Forfatteren mener formodentlig ikke at alle etnisk norske er rasister, og heller ikke at alle innvandrere blir utsatt for rasisme.

Hans inndeling er likevel klar og entydig, rasismeproblemet er relatert til storsamfunnets behandling av minoritetene. Den analysen som måtte ligge bak en slik konklusjon er feilaktig, og den dekker over diskriminerende og nedvurderende holdninger som finne i alle folkegrupper, og også i minoritetsmiljøene.

Selv bor jeg på Grønland i Oslo, og snakker daglig - når jeg ikke som nå er i Tanzania - med innvandrere av ulik etnisk opprinnelse og som er fra ulike kulturer, og de flestes mening er svært klar: rasisme og rasismelignende holdninger er minst like utbredt i minoritetsmiljøene som i majoritetsbefolkningen, dels mellom minoritetsgrupper og dels rettet mot storsamfunnet. Ja, mange, og faktisk de fleste, mener at rasismelignende holdninger er meget mer utbredt i enkelt minoritetsmiljøer enn i majoritetsbefolkningen.

Til nå har det ikke vært politisk korrekt å ta opp disse problemstillingene i de antirasistiske organisasjonene. Før det gjøres, konsekvent og på et likebehandlingsgrunnlag, er jeg slett ikke sikker på at organisasjonene bidrar til å redusere rasismen i samfunnet, og spesielt ikke i minoritetene. Snarere tvert imot.

Forfatteren trekker også fram kolonihistorien, som et eksempel på grov rasisme i praksis. Men han glemmer å ta med den ikke ubetydelige slavehandelen som fant sted fra Øst-Afrika, i hovedsak til araberlandene; en handel som ikke sto tilbake for handelen fra Vest-Afrika når det gjelder rasisme og grusomheter.

Jeg har oppholdt meg i Det Sørlige Afrika over en trettifemårs periode, i gjennomsnitt flere måneder pr. år. Jeg er gift med en dame av afrikansk opprinnelse og har stor familie i Afrika. Og ser en bort fra Sør-Afrika og Zimbabwe, (som jeg også har bodd i over en toårs periode), som begge ser spesielle, (apartheid i Sør-Afrika og apartheid-lignende tilstander i Zimbabwe), er det mitt inntrykk at når det gjelder minoriteter i mange av disse landene, noen hvite og de fleste andre med røtter i araberlandene og India, er det ikke de hvite som oppfattes som mest rasistiske.

Vi skal ikke underkjenne historien, og vi bør lære av den. Men det er ganske så meningsløst å skape en “liksom skyldfølelse” for noe som dagens norske befolkning ikke har noe ansvar for.

Det faktiske forhold er følgende: I Europa, og også i Norge er det, især etter siste verdenskrig, skapt samfunn med et menneskesyn og med holdninger som er svært meget mer tolerante enn hva som er toneangivende syn og holdninger i de fleste, for ikke å si alle, land innvandrere kommer fra.

Det er en problemstilling som de antirasistiske organisasjonene burde ta fatt i, og som de til nå overhodet ikke har gjort noe med. Å bekjempe rasisme er vel og bra, men å kjempe mot intoleransen, slik den manifesterer seg i enkelt innvandrermiljøer, er en meget viktigere oppgave i fremtiden.

Da nytter det ikke å avfeie debatten med beskyldninger om islamofobi. Vi står overfor helt reelle forskjeller i livs og verdensanskuelser, forskjeller som ingen med normalt gangsyn kan dekke over. Den debatten blir vi tvunget til å ta - enten vi liker det eller ikke.

Toleranse omfatter aksept av et mangfold av meninger, holdninger og kulturuttrykk. Men ikke aksept av intoleransen.

Til slutt siterer forfatteren Arnulf Øverland: Du skal ikke tåle så inderlig vel, ….. Jeg har selv brukt det uttrykket et par ganger. For eksempel i forbindelse med at vi i majoritetsbefolkningen har tålt så inderlig vel at unge pakistanske jenter (det gjelder også gutter) tvangsbortgiftes, en adferd som er et eklatant brudd på sentrale menneskerettigheter. Jeg er rimelig sikker på at Øverland ville vært enig i disse synspunktene.

Og hva skal vi si om de kulturelle og religiøse holdningene og tilhørende adferd, som systematisk gir uttrykk for at det er fullstendig uakseptabelt for en pakistansk kvinne å gifte seg med en etnisk norsk mann? En kan vanskelig tenke seg en mer nedvurderende, nedverdigende og diskriminerende handlemåte.

Vi bør være mot alle former for diskriminering og nedvurdering, uavhengig av rase, etnesitet og religiøs tilhørighet. For å få til det, trenger vi et sekulært samfunn, bygd på demokratiske og menneskerettslige prinsipper og verdier. Det moderne demokratiet er det eneste kjente og utprøvde samfunnssystemet som i høy grad sikrer toleranse og mangfold, og som har frihets og likhetsidealer som viktige grunnsteiner.

Det er det vi bør kjempe for. Og intoleranse er det vi bør kjempe mot. Tradisjonell rasisme er bare en del av dette store bildet. Og sannsynligvis en mindre viktig del etter hvert. Og takk for det. Men intoleransen er ikke på vikende front i Europa. Snarere tvert imot.

Vi finner den ytterst til venstre, ytterst til høyre, og ikke minst med religiøs basis. Som jeg har hevdet i en del videoer: Den største åndskampen i dette århundret står mellom sekularitet og religiøsitet, mellom fornuft og overtro.

Den kampen vil hardne til over de neste femti til hundre årene. Med mindre vi kan ta viktige grep i løpet av de neste par tiårene: Sterkt redusert innvandring, bedre integrering, forhindring av ghettodannelser og parallellkulturutvikling, og hvis vi aktivt hegner om det sekulære, det demokratiske og det mennskerettslige.

torsdag 10. mars 2011

Integrering eller assimilering.

Integreringsdebatten har til tider omhandlet assimilering contra integrering. Selv har jeg ved flere anledninger tatt avstand fra assimileringstanken, iallfall en politikk som omfatter at innvandrer skal ta i bruk alle mulige seder og skikker som en måtte mene er norske.

Det er de sentrale verdispørsmålene det må være enighet om, først og fremst demokrati og menneskerettigheter, og ikke minst ytringsfriheten. Når det gjelder ytringsfriheten har det allerede avtegnet seg en sterkt kløft mellom majoritetsbefolkningen og noen av minoritetene, en kløft som gjelder berettigelsen av og adgangen til å ytre religionskritikk. Enkelte minoritetsgruppers syn når det gjelder dette spørsmålet lover ikke godt for fremtiden.

Vi vet at de nordiske landene er blant de minst korrupte, mens enkelte innvandrergrupper kommer fra noen av de mest korrupte landene i verden. Korrupsjonskulturer er særlig utbredt i land med lav grad av nasjonsbygging - ikke minst i mer eller mindre fallerte stater.

Flere av de norske minoritetene kommer fra slike land. Er det ikke grunn til å anta at hvis folk i lav grad vil la seg integrere, så vil sannsynligheten være stor for at de vil ta med seg og anvende en slik korrupsjonspraksis, og også ulike former for skatteundragelse? Slik det er vel dokumentert i drosjenæringen i Oslo?

Derfor er det av største viktighet at integreringsbestrebelsene går på et bredt sett av demokratiske verdier som ikke bare gjelder frihets- og likhetsidealer, men også dreier seg om velferdsstatsaspekter: skal det produseres velferdsgoder trenges en velferdsstat og skal en velferdsstat fungere, må vi alle som enkeltindivider ha både plikter og rettigheter i forhold til storsamfunnet. Da holder det ikke med felleskskapsidealer knyttet til storfamilie og klan, slik forholdet har vært og er i mange innvandrermiljøer.

Hijab i polilti og rettsvesen - igjen.

De fleste kan vel være enige om at politi og rettsvesen skiller seg på vesentlige punkter fra de fleste andre yrker.

Politiet er den eneste yrkesgruppen i fredstid som har myndighet til å anvende voldelige maktmidler, hvis omstendighetene skulle tilsi det. I rettsvesenet avgjøres sivile og kriminalrettslige saker med store og alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner.

At befolkningen generelt har høy grad av tillit til politi og rettsvesen er et avgjørende kjennetegn for om demokratiet fungerer etter hensikten; et av de største demokratiproblemene i de fleste land i verden, eksempelvis i Afrika, er en fullstendig mangel på slik tillit og rettsvesen og politi er korrupte så det holder.

Tillit er således et nøkkelord når det gjelder disse yrkene og deres samfunnsmessige oppgave.

Vil noen hijabkledte poltidamer og dommere bidra til å svekke folks almene tillit til disse yrkene? Jeg ser ikke bort fra det, selv om en slik mistillet skulle være fullstendig ubegrunnet.

For meg dreier spørsmålet seg om likebehandling contra særbehandling i yrker der nøytralitet i klesdrakt signaliserer nettopp likebehandling, uvahengig av politisk ståsted, rase, etnisitet og religiøse tilhørighet.

Å tillate hijab i politi og rettsvesen dreier seg om særbehandling og ikke likebehandling.

Sett at en hijabkledt dommer skal dømme i en tvist mellom en muslim og en kristen. Det vil være forståelig, selv om det formodentlig vil være helt ubegrunnet, at noen vil reise tvil om dommerens nøytralitet.

Hvis det er slik at de angjeldende muslimske damene betrakter dette hodeplagget som en uløselig del av deres religiøse identitet, også når de utøver sin profesjon, så sender de samtidig et signal om at de nettopp kobler religion og yrkesutøvelse.

onsdag 23. februar 2011

En kommentar til Ayn Rands "etiske egoisme".

Punkt 1: Jeg finner ingen fornuftsmessig grunn til å betvile postulatet om alle mennesker er likeverdige og har noenlunde likeartede drømmer og aspirasjoner for sine liv.

Punkt 2: Det kan uomtvistelig påvises at det er enorme forskjeller når det gjelder enkeltindividets oppvekstvilkår i verden, mellom land og innad i det enkelte land.

Punkt 3: Enkeltmennesket har ingen innflytelse på egne oppvekstvilkår med mindre en trekker arvesynden inn som forklarende faktor.

Punkt 4: Hvor store forskjellene blir i oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter for den enkelte innad i et land avhenger av samfunnets organisering og den avveining som vedkommende samfunn gjør mellom det individuelle og det kollektive.

Den avveining mellom det individuelle og det kollektive som må gjøres i ethvert samfunn, hva enten denne avveiningen skjer gjennom bevisste handlinger eller ikke, avhenger av hvor sterkt en vil prioritere likhet i utgangsbetingelser for alle mennesker.

Min fornuftsbaserte konklusjon i så måte er at det trenges kollektive mekanismer som sikrer at alle har en reell mulighet for adekvat utdanning og basale helsetjenester. I de fleste land vil det bety relativt høye skatter og en viss inntekstutgjevning.

For øvrig bør enkeltmennesket ha høy grad av frihet.

tirsdag 22. februar 2011

Ord for natten.

Trenger vi noe å tro på - i betydningen et liv etter dette, et evig liv, at det finnes himmel og helvete, slik mange religioner hevder? Nei!

Men alle mennesker trenger noe å leve for, noe som gir livet her og nå mening, og også noe som gir mening til neste generasjon og generasjoner som følger etter.

Det er denne typen meningsfullhet som har potensial til å gjøre hver av oss til bedre mennesker og verden til et bedre sted å være.

Religionene er først og fremst opptatt av det hinsidige og hva som må til for at vi, hver og en, skal kvalifisere oss for det gode evige liv, og ikke minst hva vi ikke bør gjøre for å slippe å få et evig dårlig liv.

Religionene setter således opp et sett av normer og regler som postuleres å være allmene, uforanderlige og evigvarende. Det gir religionene en særlig makt over menneskene, over hva mennesket til enhver tid skal tro, over hva mennesket skal tenke, og over hva mennesket skal gjøre.

Det vil alltid være noen som har fordeler av et slikt maktpotensial, hva enten disse personene er verdslige eller religiøse maktmennesker. Og slik har det vært til alle tider religionene har eksistert: religiøse og verdslige ledere har alltid brukt religionene for å fremme og sikre egne interesser.

Jeg er ikke i tvil om at verden ville ha vært et bedre sted å være uten religionene. Hvis menneskene til alle tider hadde vært nødt til å bedømme hva de gjør og hva de står for uten disse antikverte dogmene.

Dessverre er religionene kommet for å bli. Og å forby dem strider mot mine grunnleggende tanker om den menneskelige frihet. Derfor er jeg naturlig nok for religionsfrihet, men på et sekulært samfunns vilkår. Et samfunnsform som er fornuftsbasert og ikke dogmebasert.

Ha en god natt!

På vakt mot ekstremismen

I tider med polarisering, slik situasjonen er i Europa i dag, er det svært tenkelig og slett ikke umulig at ekstremismen øker i begge ender av polariseringsskalaen. Selv om vi ikke har hatt noe stort miljø med nazistiske og/eller ekstremt nasjonalistiske ideer i den senere tiden, skal vi slett ikke se bort fra at slike krefter har vært der slumrende hele tiden, og at de forholdsvis lett kan vekkes til live igjen.

Jeg har i flere videoer påpekt at øket konfliktnivå er et resultat av og en pådriver for eskalerende polarisering, og at ropet på den sterke mann/kvinne kan tilta i styrke, slik en blant annet har sett tendenser til i Italia.

Derfor er det viktig at alle oss, som er genuint opptatt av vi vedlikeholder og videreutvikler demokrati, menneskerettigheter og velferdsstat, tar skarpt avstand fra ekstremisme hva enten den kommer fra høyre, fra venstre eller fra religiøst hold.

Samtidig med at vi arbeider for en innvandrings- og integreringspolitikk som demper og ikke øker konfliktnivået.

Tolkninger og politisk ståsted.

Jo mer jeg leser av artikler og kommentarer om mulige følger av de omveltningene som skjer i araberverdenen, desto mer tydelig blir det at de samme fakta, de samme begivenhetene, som vi får mer eller mindre fullstendig informasjon om, blir tolket på svært ulik måte, og at årsakene til disse forskjeller i tolkning ikke er relatert til forskjeller i hvor meget informasjon kommentatorene har til rådighet, men til forståsegpåernes politisk-ideologiske ståsted.

Jo lenger ståstedet er til venstre, desto mer positive er kommentatorene til de pågående omveltingskreftene, iallfall når det gjelder Egypt, og jo mer ståstedet er til høyre, desto mer skeptiske er kommentarene.

Det samme gjelder synet på Det Muslimske Brorskapet. Når det gjelder denne organisasjonen synes imidlertid det positive synet å fange langt inn i liberale rekker, blant annet med henvisning til at representanter fra dette brorskapen har kommet med forsikringer om at denne organisasjonen vil opptre ansvarlig og først og fremst bidra til at de demokratiske prosessene får et reelt innhold.

Det er nesten nøyaktig hva Khomeini forsikret den liberale og fredselskende verden om i 1979. De iranske kommunistene, blant andre, trodde på dette budskapet, en tro som ble sterkt gjort til skamme i løpet av noen få år.

Det er ingen grunn til å ha noen illusjoner om at Det Muslimske Brorskapet ikke har islamisme som langsiktig mål. På kort sikt kan det godt tenkes at de vil bruke en demokratisk plattform for å bygge opp tilstrekkelig kapasitet til å oppnå hovedmålet: En islamsk stat med alle dens teknokrat-fascistiske kjennetegn.

mandag 21. februar 2011

Den Gilbertske fundamentalismen.

Mads Gilberts konkluderer med at terror mot USA er forståelig og også akseptabelt (når han ordlegger seg noe forsiktig, er det selvfølgelig fordi han skjønner at han er i ulendt terreng), må hans utsagn egentlig forstås mye kraftigere, og er egentlig en direkte oppfordring til denne typen handlinger.

Gilberts standpunkt er naturligvis et resultat av hans verdensanskuelse, der USA og Israel utgjør den store og den lille satan, og der muslimer i alle land er kuet under denne sataniske kombinasjonen. Hvis frontene og alternativene er klare nok, blir konklusjonene også klare. Fundamentalister av alle slag, det gjelder også folk langt ut på høyresiden, er helt avhengig av klare fronter, av klare fiendebilder, av det uomtvistelig sanne, og det uomtvistelige usanne, av det som er åpenbart galt og av det som er åpenbart riktig.

Det er det fundamentalistiske tankesettet, den forenklede verdensanskuelsen, som med nødvendighet fører til Gilberts konklusjoner; for han er terror et innlysende svar på hva, spesielt, storesatan har fått i stand over de seneste tredve-førti årene. Forstår dere ikke det da???

Jeg er uenig i mye av det USA og Israel har foretatt seg. Disse landenes ledere har også på sett og vis havnet i fundamentalistbåsen, og har handlet uklokt i mange sammenhenger.

Når det ikke finnes et eneste muslimsk land som har klart å utvikle virkelige demokratiske tradisjoner, som har klart å gjøre noe vesentlig med fattigdomsspørsmålet, som har klart å gjøre noe med den omfattende korrupsjonen, så er det ikke USA og Israel som først og fremst ha skylden; disse landene og lederne har i hovedsak seg selv å takke.

Men Gilbert og hans likesinnede er ikke interessert i å finne interne forklaringsfaktorer, det kompliserer deres verdensanskuelse for mye, forkludrer tankeprosessen og gjør konklusjonene mindre entydige. Mens det er mentalt vanskelig å forholde seg til en komplisert og lite overskuelig virkelighet, er det mye, mye enklere å se alt i svart - hvitt. Det enkle og ukompliserte er balsam for sinnet.

Gilbert har mange likesinnede. Også blant dem som alltid og betingelsesløst forsvarer USA og Israel.

Fornekting og fortrengning.

Fornekting og fortrengning er en ikke uvanlig risikosport. Som rammer mange, de fleste steder i verden. Afrika er intet unntak. Kanskje er denne typen adferd mer utbredt her enn de fleste andre steder, og årsakene må i så fall knyttes til at svært mange, ikke minst kvinner og jenter, har et hardt liv og har opplevd sterke hendelser, ofte av fornedrende karakter, og skal livet gå videre når det ikke er hjelp å få, så er det nødvendig å fornekte og å fortrenge.

Slike opplevelser og inntrykk forsvinner jo ikke av seg selv og de kan og sannsynligvis vil merke mennesker for livet. Og det skjer med mange. Men det gjør også de som blir rammet på sett og vis sterkere, for uten styrke vil mange gå til grunne. Det gjør de fleste ikke. De aller fleste overlever de verste tragedier som måtte ha rammet dem selv eller de nærmeste.

I Norge kan vi gå til et eller annet fagmenneske og få råd og veiledning, og vi har alle råd til det. I Afrika finnes det knapt rådgivere og i hvert fall ikke penger til behandling.

Så gjør en som alltid tidligere, fornekter og fortrenger. Og det funker på et vis.

Til alle som måtte ha interesse av det...

Hvis noen ikke har fått det med seg: Mitt politiske ståsted er i sentrum av norsk politikk, og når jeg er for begrenset innvandring og bedre integrering, så er det fordi jeg prinsipielt er tilhenger av velferdsstaten og at velferdsstaten med nødvendighet har en begrenset bærekraft økonomisk, sosialt og kulturelt.

I en annen sammenheng begrunnet jeg hvorfor jeg er sentrumsorientert på denne måten: Høyresiden er tilhenger av for mye frihet og for lite likhet, mens venstresiden går inn for for mye likhet og for lite frihet. Jeg ønsker mye frihet for enkeltmennesket, men frihet for de mange, og det er umulig uten at svært mange reelt har noenlunde like utgangsbetingelser.

Jeg er ikke av dem som er sterkt kritisk til Obama, som jeg synes gjør en bra jobb ut fra forutsetningene. I amerikansk sammenheng er jeg helt klart demokrat, og jeg har sterke motforestillinger mot mye av det det republikanske partiet står for. Ikke minst når det gjelder den innflytelse det religiøse høyre har hatt på partiet over de siste tredve-førti årene, kanskje noe avtagende i de aller siste årene.

For noen år siden laget jeg fjorten vidoer som beskriver hvordan det religiøse høyre mer eller mindre kuppet det republikanske partiet. Vidoene finnes på min YouTube-kanal, haahell.

Det religiøse høyre i USA står sterkt og innholder krefter med sterkt fundamentalistisk preg. Etter min oppfatning er det skumle saker, som forteller meg en viktig ting: Det er mange irrasjonelle momenter som en ikke kan se bort fra kan være av betydning for USAs utenrikspolitiske veivalg.

lørdag 19. februar 2011

Om Tanzania

Tanzania har områder nok for matproduksjon såfremt befolkningsveksten ikke blir altfor stor i fremtiden. Folk flest bor i landsbyer ov ulik størrelse ganske spredt omkring. Sekundærnæringer er det lite av. Tertiærnæringene størrelse og sammensetning avspeiler inntekstnivå og inntektsfordeling.

Selv om Tanzania har en del mineraler (blant annet den tredje største gullreserven i Afrika) er ikke gruveindustrien noen stor motor for å dra i gang annen aktivitet. Turismen er heller ikke en særlig sterk økonomisk drivkraft, selv om Tanzania har noen av verdens fineste og største dyreparker.

Det mangler et større spekter av industri som dels kunne vært tilknyttet jordbruksproduksjonen og dels mineralressursene og andre naturressurser. Tanzania er egentlig et rikt land, det gjelder bare å få produktivkreftene i gang. Bare høres enkelt ut. Det er det ikke.

Først og fremst trenges det en ny type ledere som ønsker å bygge landet basert på en langsiktig vekstfilosofi der samfunnsinteressene erstatter den ekstreme egeninteressen. Og det er jo ikke bare, bare…

Produktiv akkumulasjon.

Da jeg underviste på IDM (Institute of Development Management) på syttitallet brukte jeg i undervisningen blant annet en enkel vekstmodell, en modell som i sin tid ble laget av Kalecki, en polsk økonom, som tilførte den økonomiske disiplinen mange av de samme ideene som Keynes (faktisk på et tidligere tidspunkt enn Keynes).

Vekstmodellen er meget enkelt, men svært illustrativ, og den viser med stor tydelighet betydningen av det Kalecki kaller produktiv akkumulasjon.

I undervisningen tok jeg ofte utgangspunkt i en typisk tanzaniansk landsby, og illustrerte, ved hjelp av denne vekstmodellen, hvordan produksjonsnivået i landsbyen kunne økes ved å spare noe av overskuddet for år om annet å gjennomføre investeringer som gradvis øket produktiviteten, fra det tradisjonelle hakkebruket, via ku og plog til små traktorer. Og at når denne vekstprosessen var kommet vel i gang, så kunne forbruket pr. capita gradvis økes samtidig med at investeringsnivået ble opprettholdt.

Studentene hadde ingen problemer med å se disse poengene og å kjøpe disse ideene, og at jeg brukte en økonomisk modell laget av en marxistøkonom, var ingen ulempe i Nyeres Tanzania.

Det er gått 35 år siden den gang, og mine studenter har formodentlig fått seg gode jobber. Kanskje sitter mange av dem i de store firehjulsdrevne bilene og har glemt betydningen av produktiv akkumulasjon.

Det er litt frustrerende å tenke på.

fredag 18. februar 2011

Multikulturalismens hovedprinsipp.

Når mange pakistanske muslimer ikke kan tolerere at en sønn gifter seg med en dame fra en lavere kaste, og iallfall ikke at sønnen gifter seg med en norsk kvinne, selv om hun skulle ha konvertert til islam, så representerer det holdninger som vi ikke skal tolerere i toleransens og multikulturalismens navn.

At store deler av venstresiden og deler av det liberale Norge ikke har sagt klart ifra at en slik praksis ikke kan aksepteres er et faktum.

Jeg har i mange videoer sagt at det er denne misforståtte liberaliteten, disse unnlatelsessyndene, som må ta hovedansvaret for at Europa til de grader dreier mot høyre, og der fascistiske krefter er på fremmarsj - mer lenger sør i Europa enn i Norden riktignok.

At det tåles så innerlig vel den urett som ikke rammer oss selv, vil utvilsomt kunne bety at den rammer oss selv på lengre sikt.

Er utviklingen i Iran viktig?

Det var få som trodde at Iran skulle bli en islamsk stat før og like etter 1979. Iran hadde en stor velutdannet middelklasse, og det var mange gode grunner til å tro at betingelsene var til stede for å utvikle et etter hvert velfungerende demokrati. Så oppstod det en uhellig allianse mellom de religiøse og venstreorienterte kreftene som skjøv den velutdannede middelklassen ut på sidelinjen. En allianse som mange på venstresiden - noen av dem er i dag i Norge - sårt har angret på. (Jeg har flere venner fra Iran som sterkt har gitt uttrykk for det).

Nesten alle politiske analytikere i Vesten, inklusive Norge, undervurderte den gang den makt islam, blant annet gjennom fanatisk indoktrinering, kan ha over folk, og hvilke metoder de religiøse makthaverne er i stand til å bruke. Tilsvarende undervurdering gjøres utvilsomt i dag.

Jeg tror at det nesten er umulig å unngå at det etter hvert oppstår flere islamske stater i araberverdenen med fare for nye kriger i Midt-Østen og kanskje en tredje verdenskrig som konsekvens. Kanskje er det ikke til å unngå.

Hva som i mellomtiden skjer i Iran kan være av avgjørende betydning for både utviklingen i Midt-Østen og verdensfreden.

torsdag 17. februar 2011

Det muslimske brorskapet.

Jeg har ikke lest siste halvdel av artikkelen til ?, (jeg fikk ikke tak i navnet) som stod i Morgenblandet. Bare første halvdel som sto i nettavisen. Den første halvdelen, basert på et intervju med en etter sigende moderat representant for det muslimske brorskapen, gir et inntrykk som uten tvil er tilsiktet: Her har vi en mann med et demokratisk sinnelag, som blant annet bare vil innføre sharia hvis et flertall i folket vil det.

Jeg tror nok at det finnes flere stemmer i det muslimske brorskapen, slik det finnes i de flese organisasjoner, ulike oppfatninger av hva som er den mest gunstige praktiske politikken i ulike situasjoner og utviklingsfaser. Men jeg har ingen tro på at disse forskjellene inkluderer brorskapsmedlemmer som ønsker seg en sekulær samfunnsmodell med full religionsfrihet.

De fleste nordmenn har ikke problemer med å ta stilling til de militante islamistene og til religiøse ledere og andre talspersoner som gir klart uttrykk for at de ønsker å innføre islam som en totalitær ideologi, og som ikke legger skjul på at de vil islamisere Europa. Selv den ytterste venstresiden, som selv har et totalitært sinnelag, ser problemene med dette tankesettet.

Verre er det for mange nordmenn, og ikke minst for den intellektuelle eliten, å ta stilling til de såkalte moderate kreftene, som utad gir uttrykk for moderasjon og en slags toleranse. Enten er de ulv i fåreklær, eller så er de nyttige idioter for den mer hardbarkede kjernen av muslimbrødre.

Begge deler - kanskje?

Eksplosjonene i Dar.

Å lære av erfaring er et godt og velprøvd prinsipp. Å gjøre samme feilen to eller flere ganger er dumt og i noen tilfeller dypt tragisk.

Eksplosjonene som skjedde i Dar es Salaam i natt kunne selvsagt vært unngått. Tilsvarende uhell fant sted for nesten to år siden, også den gangen med noen døde og mange såret. Denne gangen er antallet døde og sårede antagelig langt høyere.

Det er naturligvis innsiktsløst og iallfall meningsløst å legge store ammunisjonslagre i tett befolkede områder. Og det er ansvarsløst å ikke innføre regler og rutiner som sikrer at sannsynligheten er meget liten for at den salgs ulykker skjer.

Denne typen handlemåte bør naturligvis få konsekvenser for mange personer - fra de som hadde ansvaret for sikkerheten på ammunisjonsstedet til høytstående politikere som har tatt beslutninger om beliggenhet og utrustning.

Dessverre tror jeg ikke at noen blir stilt til ansvar. Det skjer ytterst sjelden i Afrika. Iallfall i Tanzania. Det er kanskje det mest tragiske.