Islamistenes fremste våpen er frykten. Frykten for at en rakett kan ramme hvor som helst og hvem som helst. Frykten for et terroranslag skal skje på et hvilket som helst sted der mange mennesker er samlet. Frykten for å ytre seg om noe som kan oppfattes som sårende og krenkende. Selv om ytringene ikke er personrettet, men mot en religion, et kulturelt uttrykk eller mot en adferd som representerer et brudd på menneskerettighetene.
Frykt som skapes ved trusler om grusomhet, så vi tydelig i forbindelse med karikaturtegningene: Hvis dere ikke slutter meg den slags krenkelser, må dere ta følgende. Å risikere å bli drept, er noe dere må regne med. Dere har dere selv å takke. Når dere ikke gjør som vi sier. Frykten er et barn av grusomheten. Og islamistene bruker grusomheten målbevist for å skape fryktreaksjoner.
De lyktes nesten. Toneangivende og ansvarlige politikere i Norge var på vikende front under karikaturstriden. Det ble til og med vurdert å vekke blasfemiparagrafen til live. Støre og mange andre sentrale politikere var villige til å ofre et av de viktigste og mest grunnleggende menneskerettsprinsippene på fryktens alter. Hvis ikke tilstrekkelig mange hadde kommet med motforestillinger. Men det var nær på.
I dag er det heldigvis tusenvis av stemmer som tar et aktivt forsvar for å sikre ytringsfriheten, for å bekjempe frykten, og for å ta skarp avstand fra grusomheten. Kanskje har etter hvert mange lært det som burde være opplagt hele tiden: Er vi tilstrekkelig mange som står vakt om det vi mener er riktig og viktig, så mister grusomheten sin fryktskapende virkning.
Som jeg har nevnt i en annen sammenheng: hvis alle Vestens aviser og TV-stasjoner hadde vist og omtalt karikaturtegningene, er det lite trolig at de danske imamene hadde dratt til Midt-Østen. Fordi det ville ikke hatt noen hensikt. Det ville vært umulig å oppnå den tilsiktede fryktreaksjon mot hele den vestlige verden.
Det bør vi ha lært av disse episodene: Mot grusomheten og frykten må vi stå sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar