En kommentar til Ayn Rands "etiske egoisme".

Punkt 1: Jeg finner ingen fornuftsmessig grunn til å betvile postulatet om alle mennesker er likeverdige og har noenlunde likeartede drømmer og aspirasjoner for sine liv.

Punkt 2: Det kan uomtvistelig påvises at det er enorme forskjeller når det gjelder enkeltindividets oppvekstvilkår i verden, mellom land og innad i det enkelte land.

Punkt 3: Enkeltmennesket har ingen innflytelse på egne oppvekstvilkår med mindre en trekker arvesynden inn som forklarende faktor.

Punkt 4: Hvor store forskjellene blir i oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter for den enkelte innad i et land avhenger av samfunnets organisering og den avveining som vedkommende samfunn gjør mellom det individuelle og det kollektive.

Den avveining mellom det individuelle og det kollektive som må gjøres i ethvert samfunn, hva enten denne avveiningen skjer gjennom bevisste handlinger eller ikke, avhenger av hvor sterkt en vil prioritere likhet i utgangsbetingelser for alle mennesker.

Min fornuftsbaserte konklusjon i så måte er at det trenges kollektive mekanismer som sikrer at alle har en reell mulighet for adekvat utdanning og basale helsetjenester. I de fleste land vil det bety relativt høye skatter og en viss inntekstutgjevning.

For øvrig bør enkeltmennesket ha høy grad av frihet.

Ord for natten.

Trenger vi noe å tro på - i betydningen et liv etter dette, et evig liv, at det finnes himmel og helvete, slik mange religioner hevder? Nei!

Men alle mennesker trenger noe å leve for, noe som gir livet her og nå mening, og også noe som gir mening til neste generasjon og generasjoner som følger etter.

Det er denne typen meningsfullhet som har potensial til å gjøre hver av oss til bedre mennesker og verden til et bedre sted å være.

Religionene er først og fremst opptatt av det hinsidige og hva som må til for at vi, hver og en, skal kvalifisere oss for det gode evige liv, og ikke minst hva vi ikke bør gjøre for å slippe å få et evig dårlig liv.

Religionene setter således opp et sett av normer og regler som postuleres å være allmene, uforanderlige og evigvarende. Det gir religionene en særlig makt over menneskene, over hva mennesket til enhver tid skal tro, over hva mennesket skal tenke, og over hva mennesket skal gjøre.

Det vil alltid være noen som har fordeler av et slikt maktpotensial, hva enten disse personene er verdslige eller religiøse maktmennesker. Og slik har det vært til alle tider religionene har eksistert: religiøse og verdslige ledere har alltid brukt religionene for å fremme og sikre egne interesser.

Jeg er ikke i tvil om at verden ville ha vært et bedre sted å være uten religionene. Hvis menneskene til alle tider hadde vært nødt til å bedømme hva de gjør og hva de står for uten disse antikverte dogmene.

Dessverre er religionene kommet for å bli. Og å forby dem strider mot mine grunnleggende tanker om den menneskelige frihet. Derfor er jeg naturlig nok for religionsfrihet, men på et sekulært samfunns vilkår. Et samfunnsform som er fornuftsbasert og ikke dogmebasert.

Ha en god natt!

På vakt mot ekstremismen

I tider med polarisering, slik situasjonen er i Europa i dag, er det svært tenkelig og slett ikke umulig at ekstremismen øker i begge ender av polariseringsskalaen. Selv om vi ikke har hatt noe stort miljø med nazistiske og/eller ekstremt nasjonalistiske ideer i den senere tiden, skal vi slett ikke se bort fra at slike krefter har vært der slumrende hele tiden, og at de forholdsvis lett kan vekkes til live igjen.

Jeg har i flere videoer påpekt at øket konfliktnivå er et resultat av og en pådriver for eskalerende polarisering, og at ropet på den sterke mann/kvinne kan tilta i styrke, slik en blant annet har sett tendenser til i Italia.

Derfor er det viktig at alle oss, som er genuint opptatt av vi vedlikeholder og videreutvikler demokrati, menneskerettigheter og velferdsstat, tar skarpt avstand fra ekstremisme hva enten den kommer fra høyre, fra venstre eller fra religiøst hold.

Samtidig med at vi arbeider for en innvandrings- og integreringspolitikk som demper og ikke øker konfliktnivået.

Tolkninger og politisk ståsted.

Jo mer jeg leser av artikler og kommentarer om mulige følger av de omveltningene som skjer i araberverdenen, desto mer tydelig blir det at de samme fakta, de samme begivenhetene, som vi får mer eller mindre fullstendig informasjon om, blir tolket på svært ulik måte, og at årsakene til disse forskjeller i tolkning ikke er relatert til forskjeller i hvor meget informasjon kommentatorene har til rådighet, men til forståsegpåernes politisk-ideologiske ståsted.

Jo lenger ståstedet er til venstre, desto mer positive er kommentatorene til de pågående omveltingskreftene, iallfall når det gjelder Egypt, og jo mer ståstedet er til høyre, desto mer skeptiske er kommentarene.

Det samme gjelder synet på Det Muslimske Brorskapet. Når det gjelder denne organisasjonen synes imidlertid det positive synet å fange langt inn i liberale rekker, blant annet med henvisning til at representanter fra dette brorskapen har kommet med forsikringer om at denne organisasjonen vil opptre ansvarlig og først og fremst bidra til at de demokratiske prosessene får et reelt innhold.

Det er nesten nøyaktig hva Khomeini forsikret den liberale og fredselskende verden om i 1979. De iranske kommunistene, blant andre, trodde på dette budskapet, en tro som ble sterkt gjort til skamme i løpet av noen få år.

Det er ingen grunn til å ha noen illusjoner om at Det Muslimske Brorskapet ikke har islamisme som langsiktig mål. På kort sikt kan det godt tenkes at de vil bruke en demokratisk plattform for å bygge opp tilstrekkelig kapasitet til å oppnå hovedmålet: En islamsk stat med alle dens teknokrat-fascistiske kjennetegn.

Den Gilbertske fundamentalismen.

Mads Gilberts konkluderer med at terror mot USA er forståelig og også akseptabelt (når han ordlegger seg noe forsiktig, er det selvfølgelig fordi han skjønner at han er i ulendt terreng), må hans utsagn egentlig forstås mye kraftigere, og er egentlig en direkte oppfordring til denne typen handlinger.

Gilberts standpunkt er naturligvis et resultat av hans verdensanskuelse, der USA og Israel utgjør den store og den lille satan, og der muslimer i alle land er kuet under denne sataniske kombinasjonen. Hvis frontene og alternativene er klare nok, blir konklusjonene også klare. Fundamentalister av alle slag, det gjelder også folk langt ut på høyresiden, er helt avhengig av klare fronter, av klare fiendebilder, av det uomtvistelig sanne, og det uomtvistelige usanne, av det som er åpenbart galt og av det som er åpenbart riktig.

Det er det fundamentalistiske tankesettet, den forenklede verdensanskuelsen, som med nødvendighet fører til Gilberts konklusjoner; for han er terror et innlysende svar på hva, spesielt, storesatan har fått i stand over de seneste tredve-førti årene. Forstår dere ikke det da???

Jeg er uenig i mye av det USA og Israel har foretatt seg. Disse landenes ledere har også på sett og vis havnet i fundamentalistbåsen, og har handlet uklokt i mange sammenhenger.

Når det ikke finnes et eneste muslimsk land som har klart å utvikle virkelige demokratiske tradisjoner, som har klart å gjøre noe vesentlig med fattigdomsspørsmålet, som har klart å gjøre noe med den omfattende korrupsjonen, så er det ikke USA og Israel som først og fremst ha skylden; disse landene og lederne har i hovedsak seg selv å takke.

Men Gilbert og hans likesinnede er ikke interessert i å finne interne forklaringsfaktorer, det kompliserer deres verdensanskuelse for mye, forkludrer tankeprosessen og gjør konklusjonene mindre entydige. Mens det er mentalt vanskelig å forholde seg til en komplisert og lite overskuelig virkelighet, er det mye, mye enklere å se alt i svart - hvitt. Det enkle og ukompliserte er balsam for sinnet.

Gilbert har mange likesinnede. Også blant dem som alltid og betingelsesløst forsvarer USA og Israel.

Fornekting og fortrengning.

Fornekting og fortrengning er en ikke uvanlig risikosport. Som rammer mange, de fleste steder i verden. Afrika er intet unntak. Kanskje er denne typen adferd mer utbredt her enn de fleste andre steder, og årsakene må i så fall knyttes til at svært mange, ikke minst kvinner og jenter, har et hardt liv og har opplevd sterke hendelser, ofte av fornedrende karakter, og skal livet gå videre når det ikke er hjelp å få, så er det nødvendig å fornekte og å fortrenge.

Slike opplevelser og inntrykk forsvinner jo ikke av seg selv og de kan og sannsynligvis vil merke mennesker for livet. Og det skjer med mange. Men det gjør også de som blir rammet på sett og vis sterkere, for uten styrke vil mange gå til grunne. Det gjør de fleste ikke. De aller fleste overlever de verste tragedier som måtte ha rammet dem selv eller de nærmeste.

I Norge kan vi gå til et eller annet fagmenneske og få råd og veiledning, og vi har alle råd til det. I Afrika finnes det knapt rådgivere og i hvert fall ikke penger til behandling.

Så gjør en som alltid tidligere, fornekter og fortrenger. Og det funker på et vis.

Til alle som måtte ha interesse av det...

Hvis noen ikke har fått det med seg: Mitt politiske ståsted er i sentrum av norsk politikk, og når jeg er for begrenset innvandring og bedre integrering, så er det fordi jeg prinsipielt er tilhenger av velferdsstaten og at velferdsstaten med nødvendighet har en begrenset bærekraft økonomisk, sosialt og kulturelt.

I en annen sammenheng begrunnet jeg hvorfor jeg er sentrumsorientert på denne måten: Høyresiden er tilhenger av for mye frihet og for lite likhet, mens venstresiden går inn for for mye likhet og for lite frihet. Jeg ønsker mye frihet for enkeltmennesket, men frihet for de mange, og det er umulig uten at svært mange reelt har noenlunde like utgangsbetingelser.

Jeg er ikke av dem som er sterkt kritisk til Obama, som jeg synes gjør en bra jobb ut fra forutsetningene. I amerikansk sammenheng er jeg helt klart demokrat, og jeg har sterke motforestillinger mot mye av det det republikanske partiet står for. Ikke minst når det gjelder den innflytelse det religiøse høyre har hatt på partiet over de siste tredve-førti årene, kanskje noe avtagende i de aller siste årene.

For noen år siden laget jeg fjorten vidoer som beskriver hvordan det religiøse høyre mer eller mindre kuppet det republikanske partiet. Vidoene finnes på min YouTube-kanal, haahell.

Det religiøse høyre i USA står sterkt og innholder krefter med sterkt fundamentalistisk preg. Etter min oppfatning er det skumle saker, som forteller meg en viktig ting: Det er mange irrasjonelle momenter som en ikke kan se bort fra kan være av betydning for USAs utenrikspolitiske veivalg.

Om Tanzania

Tanzania har områder nok for matproduksjon såfremt befolkningsveksten ikke blir altfor stor i fremtiden. Folk flest bor i landsbyer ov ulik størrelse ganske spredt omkring. Sekundærnæringer er det lite av. Tertiærnæringene størrelse og sammensetning avspeiler inntekstnivå og inntektsfordeling.

Selv om Tanzania har en del mineraler (blant annet den tredje største gullreserven i Afrika) er ikke gruveindustrien noen stor motor for å dra i gang annen aktivitet. Turismen er heller ikke en særlig sterk økonomisk drivkraft, selv om Tanzania har noen av verdens fineste og største dyreparker.

Det mangler et større spekter av industri som dels kunne vært tilknyttet jordbruksproduksjonen og dels mineralressursene og andre naturressurser. Tanzania er egentlig et rikt land, det gjelder bare å få produktivkreftene i gang. Bare høres enkelt ut. Det er det ikke.

Først og fremst trenges det en ny type ledere som ønsker å bygge landet basert på en langsiktig vekstfilosofi der samfunnsinteressene erstatter den ekstreme egeninteressen. Og det er jo ikke bare, bare…

Produktiv akkumulasjon.

Da jeg underviste på IDM (Institute of Development Management) på syttitallet brukte jeg i undervisningen blant annet en enkel vekstmodell, en modell som i sin tid ble laget av Kalecki, en polsk økonom, som tilførte den økonomiske disiplinen mange av de samme ideene som Keynes (faktisk på et tidligere tidspunkt enn Keynes).

Vekstmodellen er meget enkelt, men svært illustrativ, og den viser med stor tydelighet betydningen av det Kalecki kaller produktiv akkumulasjon.

I undervisningen tok jeg ofte utgangspunkt i en typisk tanzaniansk landsby, og illustrerte, ved hjelp av denne vekstmodellen, hvordan produksjonsnivået i landsbyen kunne økes ved å spare noe av overskuddet for år om annet å gjennomføre investeringer som gradvis øket produktiviteten, fra det tradisjonelle hakkebruket, via ku og plog til små traktorer. Og at når denne vekstprosessen var kommet vel i gang, så kunne forbruket pr. capita gradvis økes samtidig med at investeringsnivået ble opprettholdt.

Studentene hadde ingen problemer med å se disse poengene og å kjøpe disse ideene, og at jeg brukte en økonomisk modell laget av en marxistøkonom, var ingen ulempe i Nyeres Tanzania.

Det er gått 35 år siden den gang, og mine studenter har formodentlig fått seg gode jobber. Kanskje sitter mange av dem i de store firehjulsdrevne bilene og har glemt betydningen av produktiv akkumulasjon.

Det er litt frustrerende å tenke på.

Multikulturalismens hovedprinsipp.

Når mange pakistanske muslimer ikke kan tolerere at en sønn gifter seg med en dame fra en lavere kaste, og iallfall ikke at sønnen gifter seg med en norsk kvinne, selv om hun skulle ha konvertert til islam, så representerer det holdninger som vi ikke skal tolerere i toleransens og multikulturalismens navn.

At store deler av venstresiden og deler av det liberale Norge ikke har sagt klart ifra at en slik praksis ikke kan aksepteres er et faktum.

Jeg har i mange videoer sagt at det er denne misforståtte liberaliteten, disse unnlatelsessyndene, som må ta hovedansvaret for at Europa til de grader dreier mot høyre, og der fascistiske krefter er på fremmarsj - mer lenger sør i Europa enn i Norden riktignok.

At det tåles så innerlig vel den urett som ikke rammer oss selv, vil utvilsomt kunne bety at den rammer oss selv på lengre sikt.

Er utviklingen i Iran viktig?

Det var få som trodde at Iran skulle bli en islamsk stat før og like etter 1979. Iran hadde en stor velutdannet middelklasse, og det var mange gode grunner til å tro at betingelsene var til stede for å utvikle et etter hvert velfungerende demokrati. Så oppstod det en uhellig allianse mellom de religiøse og venstreorienterte kreftene som skjøv den velutdannede middelklassen ut på sidelinjen. En allianse som mange på venstresiden - noen av dem er i dag i Norge - sårt har angret på. (Jeg har flere venner fra Iran som sterkt har gitt uttrykk for det).

Nesten alle politiske analytikere i Vesten, inklusive Norge, undervurderte den gang den makt islam, blant annet gjennom fanatisk indoktrinering, kan ha over folk, og hvilke metoder de religiøse makthaverne er i stand til å bruke. Tilsvarende undervurdering gjøres utvilsomt i dag.

Jeg tror at det nesten er umulig å unngå at det etter hvert oppstår flere islamske stater i araberverdenen med fare for nye kriger i Midt-Østen og kanskje en tredje verdenskrig som konsekvens. Kanskje er det ikke til å unngå.

Hva som i mellomtiden skjer i Iran kan være av avgjørende betydning for både utviklingen i Midt-Østen og verdensfreden.

Det muslimske brorskapet.

Jeg har ikke lest siste halvdel av artikkelen til ?, (jeg fikk ikke tak i navnet) som stod i Morgenblandet. Bare første halvdel som sto i nettavisen. Den første halvdelen, basert på et intervju med en etter sigende moderat representant for det muslimske brorskapen, gir et inntrykk som uten tvil er tilsiktet: Her har vi en mann med et demokratisk sinnelag, som blant annet bare vil innføre sharia hvis et flertall i folket vil det.

Jeg tror nok at det finnes flere stemmer i det muslimske brorskapen, slik det finnes i de flese organisasjoner, ulike oppfatninger av hva som er den mest gunstige praktiske politikken i ulike situasjoner og utviklingsfaser. Men jeg har ingen tro på at disse forskjellene inkluderer brorskapsmedlemmer som ønsker seg en sekulær samfunnsmodell med full religionsfrihet.

De fleste nordmenn har ikke problemer med å ta stilling til de militante islamistene og til religiøse ledere og andre talspersoner som gir klart uttrykk for at de ønsker å innføre islam som en totalitær ideologi, og som ikke legger skjul på at de vil islamisere Europa. Selv den ytterste venstresiden, som selv har et totalitært sinnelag, ser problemene med dette tankesettet.

Verre er det for mange nordmenn, og ikke minst for den intellektuelle eliten, å ta stilling til de såkalte moderate kreftene, som utad gir uttrykk for moderasjon og en slags toleranse. Enten er de ulv i fåreklær, eller så er de nyttige idioter for den mer hardbarkede kjernen av muslimbrødre.

Begge deler - kanskje?

Eksplosjonene i Dar.

Å lære av erfaring er et godt og velprøvd prinsipp. Å gjøre samme feilen to eller flere ganger er dumt og i noen tilfeller dypt tragisk.

Eksplosjonene som skjedde i Dar es Salaam i natt kunne selvsagt vært unngått. Tilsvarende uhell fant sted for nesten to år siden, også den gangen med noen døde og mange såret. Denne gangen er antallet døde og sårede antagelig langt høyere.

Det er naturligvis innsiktsløst og iallfall meningsløst å legge store ammunisjonslagre i tett befolkede områder. Og det er ansvarsløst å ikke innføre regler og rutiner som sikrer at sannsynligheten er meget liten for at den salgs ulykker skjer.

Denne typen handlemåte bør naturligvis få konsekvenser for mange personer - fra de som hadde ansvaret for sikkerheten på ammunisjonsstedet til høytstående politikere som har tatt beslutninger om beliggenhet og utrustning.

Dessverre tror jeg ikke at noen blir stilt til ansvar. Det skjer ytterst sjelden i Afrika. Iallfall i Tanzania. Det er kanskje det mest tragiske.

Jørgen Sandemose og den tredje verden.

Jørgen Sandemose har helt rett i at nordmenn i alminnelighet og akademikere i særdeleshet har romantisert hva som politisk og utviklingsmessig har foregått og foregår i store deler av Sør-Amerika, i Asia, og, ikke minst, i Afrika. Gjennom ulike økonomiske mekanismer - mer eller mindre påtvunget av verdensbanken og IMF - er landene i den såkalte tredje verden trukket inn i den internasjonale kapitalismen. Men i de fleste landene, ikke minst i Afrika, er det ikke utviklet et nasjonalt næringsliv som gjør landene konkurransedyktige i en internasjonal sammenheng, og det finnes få om noen mekanismer for å utvikle et slikt næringsliv.

I tillegg er mange av disse landene mer eller mindre blitt påtvunget et slags skinndemokrati, uten at de fleste forutsetningene for å utvikle virkelige, opplyste demokratier er på plass. Konsekvensen er despotiske ledere og omfattende korrupsjon, ikke minst blant lederskapet.

Slik ser dessverre virkeligheten ut. En turoperatør fra Arusha spurte meg forleden om jeg trodde det ville ta hundre år før ting begynte å fungere godt i Tanzania. Hundre år vil hjelpe, svarte jeg lakonisk.

Støre og Det Muslimske Brorskap.

Jeg er ikke av dem som mener at norske politikere ikke under noen omstendigheter bør snakke med islamister, hva enten de tilhører Hamas eller Det Muslimske Brorskap. En viktig forutsetning for en slik kontakt må imidlertid være at det er forstått og erkjent at det er høyst sannsynlig at representanter for slike organisasjoner taler med to tunger, og at den slags tungetale er en del av den langsiktige strategien som utvilsomt er islamske statsdannelser med shariah som lovgivende grunnlag og med forskjellsbehandling når det gjelder annerledes troende og ikke-troende.

Derfor er det noe Chamberlainsk over Støres dialogopplegg - i hvert fall hvis han ikke fullt ut forstår hva denne tungetalen går ut på. Det Muslimske Brorskapet er ikke dummere enn at de til en viss grad tar hensyn til de økonomiske, politiske og maktmessige strukturer i verden, slik at de på kort og mellomlang sikt modifiserer de langsiktige målene dersom de finner det nødvendig.

Å tale med to tunger er utbredt verden over og i de fleste kulturer og ikke minst innenfor de islamske kulturene. Overfor de vantro er det dessuten en gammel tradisjon at det er tillatt å lyve, hvis løgn fremmer det gode formål.

“Nur ein läpchen Papier“, sa Hitler da Chamberlain dro tilbake til England. "Nå setter vi i gang for å ta herredømme over verden". Det er neppe tvil om at Brorskapet har et tilsvarende mål for den eneste sanne religion. Men de vil nok gå temmelig forsiktig fram og til en viss grad lære av historien.

Har Støre lært av historien?

Kommentar til det som skjer i Egypt.

Sammenligner en politiske og økonomiske systemer som har eksistert opp gjennom historien, må konklusjonen entydig bli at de moderne, vestlige demokratiene, og ikke minst de skandinaviske, er langt bedre enn alle andre prøvde styringssystemer. Jeg er heller ikke i tvil om at i det lange løp - det kan ta mange tiår og i noen tilfeller kanskje hundrevis av år - vil alle land utvikle tilsvarende styringssystemer; sekulære demokratier med høy grad av respekt for de grunnleggende menneskerettighetene.

Når det gjelder muslimske land, og ikke minst for araberlandene, er veien sannsynligvis meget lang å gå, og i noen tilfeller snakker vi antagelig om hundrevis av år. De fleste av disse landene må antagelig gjennom en prosess med mange stadier, der en eller annen form for islamsk statsdannelse i noen, og kanskje mange tilfeller, vil være ett av stadiene.

Jeg har liten tro på grunnleggende reformer av islam, reformer som betyr at det både i teori og praksis aksepteres at samfunnsdannelsen er sekulær, og at islam som religion skal fungere på lik linje med alle andre religioner. Dertil er det altfor tydelig at lederskapet, både i muslimske land og i Vesten, fastholder at religionen er en totalitær ideologi, og at sharia er en integrert del av denne ideologien.

Samtidig har jeg ingen tro på at det i det lange løp er mulig å opprettholde og videreføre regimer som det egyptiske, slik vi har kjent det over noen tiår. Opprør, som det som nyss skjedde i Egypt, måtte før eller siden komme. Konsekvensen kan kanskje bli at det muslimske brorskapet vil få økende innflytelse og vil på mellomlang sikt forsøke, og kanskje lykkes i å få til, en slags islamisering av den egyptiske staten. Og kanskje det er det som må til for at det egyptiske folk gradvis skal kunne forstå og innse at slike totalitære strukturer intet har med demokrati å gjøre. Først da kan en kanskje få en type folkelig opprør som virkelig har en demokratisk basis og som kan føre til varige strukturendringer.

Slik jeg håper det skjer i Iran i løpet av de nærmeste årene.

Multikulturalisme

Vel er det slik at nordmenn er født med ski på beina og at vi også på enkelte andre områder har mange vaner, uvaner og skikker som kan betegnes om særnorske. Mye viktigere i spørsmålet om innvandring, integrering og multikulturalisme er imidlertid: dels den europeiske kulturarven, først og fremst når det gjelder frihets- og likhetsidealer og demokratiutvikling og menneskerettigheter, og dernest: den særegne skandinaviske kulturarven, som er av forholdsvis ny data, nemlig utvikling av velferdsstaten, som de skandinaviske landene så å si er enerådende om i verden.

Det er disse verdiene, som altså ikke er spesifikt norske, som i særlig grad vil være under press dersom innvandring av fjernkulturelle, og ikke minst fjernkulturelle muslimer, blir stor. Å krangle om hva som er spesifikt norsk og ikke-norsk er en total avsporing av debatten som først og fremst burde gå på hvor vidt det multikulturelle prosjektet undergraver det viktigste i det som er utviklet i Europa over de siste århundrene og først og fremst siden den andre verdenskrigen: en sekulær samfunnsorden tuftet på respekt for de basale menneskerettighetene, en samfunnsmodell der frihets og likhetsidealene og ikke minst forholdet mellom det individuelle og kollektive er basert på en felles forståelse av at alle samfunnsborgerne har et sett av rettigheter men også et sett av plikter. Det er kjernepunktet i den moderne velferdsstaten.

Folk fra ulike kulturer skal ikke behandles forskjellig fordi de har forskjellig kulturbakgrunn, alle skal behandles likt - i henhold til basisverdiene - selv om de altså i utgangspunktet er forskjellige. Jo - multikulturalismen er død. Og det burde den for lengst ha vært. Det forunderlige er at det først og fremst er venstresiden, som tross alt må sies å ha vært en pådriver for å utvikle velferdsstaten, som ikke innser farene ved multikulturalismen eroderende og oppløsende virkning på den samme velferdsstaten.

Valentins dag, følelser og sårbarhet.

Det er visstnok Valentins dag, hva nå det betyr. Ikke så å forstå at jeg har noe imot å feire ett eller annet, og kjærlighet, erotikk og en smule løssluppenhet er jeg absolutt for, hvis det ikke går utover noen. Og det behøver det ikke å gjøre.

Og skulle det gjøre det, er jeg slett ikke sikkert på at grunnen er gyldig. Det gjelder ikke minst religiøse følelser, som mange mener skal stå i en særstilling.

Det er slik tabuer er skapt og vedlikeholdt til alle tider. Hvis noen med makt over sjelene fastslår at noe er tabu for noen skal det noe være tabu for alle. Og brytes et slikt tabu, må en ta følgene må vite. For eksempel at en kan bli utsatt for trusler og attentater. Det er slikt en må regne med når en ikke viser den fornødne respekt. Alle, uansett om de har en religiøs tro eller ikke, skal vær så god unnlate å ha negative meninger om visse, ikke navngitte personer.

En slik form for herskerteknikk er ganske virkningsfull. Især når den på sett og vis blir akseptert av den politiske korrektheten. Hvis prinsippløshet aldri slutter å forbløffe meg. Det er forskjellig regler for Loke og Tor. Det visste vi. Men det er også forskjellige regler for nordmenn med ulik religionstilhørighet. Det burde vi ikke akseptere.

Om nicab og burka - igjen

Jeg har i tidligere videoer gitt uttrykk for at det er flere problematiske aspekter ved å forby nicab og burka. Hovedargumentet har vært: Fordi en tror, antagelig med god grunn, at disse plaggene er påtvunget, direkte eller indirekte, så bør samfunnet påtvinge disse damene å ikke bruke plaggene. En type tvang skal altså erstattes av en annen type tvang.

Likevel finnes det gode argumenter for et forbud, iallfall to: Personer med slik påkledning kan ikke gjenkjennes og identifiseres, og, i tillegg til at identifisering er viktig i en del praktiske tilfeller, kan denne tildekketheten representere en sikkerhetsrisiko. Dernest bryter en person med burka eller nicab en av de mest elementære reglene for folkeskikk i de fleste kulturer, en regel som blant annet går på at personer som på et eller annet vis kommuniserer gjensidig gir seg til kjenne.

Og her nærmer vi oss kjernepunket og den egentlige begrunnelsen for denne tildekningspraksisen. Kvinner som er det offentlige rom skal ikke kommunisere med noen! Det finnes ingen andre ord en undertrykking og forskjellsbehandling når det gjelder denne praksisen!

Fiender som alliansepartnere.

Saudi-Arabia finansierer en stor del av de mange moskeer og madrasskoler som bygges opp rundt om i verden - også i Norge. Landet finansierer også mye av Al Quidas virksomhet, og, som vi husker, var flere av dem som var ansvarlig for det fatale angrepet på tvillingtårnene fra Saudi-Arabia. For internt bruk har Saudi-Arabia laget et av de mest repressive regimene verden har sett, og ikke i noe annet land er shariah-lovene mer konsekvent tatt i bruk. Gater og streder overvåkes av moralpolitiet, kvinnene har en svært svak stilling i samfunnet, og fengslene blir i stor utstrekning brukt som torturanstalter. Ytringsfrihet eksisterer ikke.

Da er det paradoks at mange på høyresiden, som påberoper seg å være fanebærere for de vestlige frihets- og likhetsidealene, uten motforestillinger betrakter Saudi-Arabia som en viktig alliansepartner. Resonnementet er formodentlig at en antar at alternativet til det sittende regimet er islamistene, og altså at alternativet således er verre.

Jeg er ikke så sikker på det. Det kan riktignok tenkes at det muslimske brorskap og tilsvarende krefter i andre land i Midt-Østen kan få ganske sterk innflytelse hvis eksisterende regimer står for fall. I så fall vil vi få en mye klarere avtegnet maktstruktur i Midt-Østen, som ganske sikkert vil påvirke opinionen i Vesten til mye mer entydig enn nå å ta Israel i forsvar, og som mye mer entydig enn nå vil innse at vi står overfor en viktig åndskamp der Vestens frihets- og likhetsidealer er konfrontert med mørkemannskreftene.

Iran er et eksempel på at det må flere revolusjoner til for at virkelig demokratiske krefter skal komme på offensiven. En slik ny revolusjon, som vi så konturene av etter siste valg i Iran, vil helt sikkert komme, selv om det kan ta enda et par år. Og slike endringsprosesser vil helt sikkert skje også i de andre landene i regionen - eventuelt med noen islamistiske mellomspill.

Europa brukte mange århundrer for å utvikle demokrati og menneskerettigheter. Og noen titalls kriger ble utkjempet i løpet av denne utviklingsprosessen. Mennesket har en utpreget evne til å lære av egen erfaring, men er nesten ute av stand til å lære av andres.

For og imot. Enkelt og greit.

Det polariserte debattnivået gjør seg gjeldende også i de fleste internasjonale saker. For eksempel når det gjelder hva som faktisk skjer i Egypt og hva dette opprøret kan tenkes å føre til på kort og på lang sikt.

Det er en hovedstruktur som trer ganske tydelig frem og som ligger til grunn for resonnementskjedene. Hovedstrukturen utgjøres av det grunnleggende synet på USA og Israel. De som er sterkt for USA og Israel bedømmer hvor vidt det som skjer i Egypt - med mulig ringvirkninger til andre land - kan tenkes å tjene USAs og Israels sak. Svært mange er skeptiske til det, og de tegner derfor et bilde der det legges avgjørende vekt på de negative (for USA og Israel) utviklingsfaktorene, og understreker sterkt at det muslimske brorskapen sannsynligvis på sikt vil bli en dominerende part i utviklingen, og at Egypt kan bli et nytt Iran.

De som er sterkt mot USA og Israel tar det motsatte utgangspunkt; det som skjer i Egypt er en demokratisk prosess, der menneskerettighetene har en naturlig plass, og at en endring i maktforholdene i Midt-Østen og nærliggende områder begrenser USA og Israels innflytelse og tvinger fram nye løsninger.

Ingen av partene har rett i alt, men begge har rett i noe. Slik forholdet ofte er. Det er imidlertid så mye enklere å være entydig for noe og entydig mot noe. Enklere og adskillig dummere.

Polarisering og debattklima.

Jeg observerer med en viss undring, men også med en viss gjenkjennelse hvor polarisert den norske debatten om innvandring og integrering er blitt. Og jo sterkere polarisering, desto sterkere følelsesmessig engasjement og desto mindre fornuft.

Vi har sett lyset, og kan bedømme alt i sannhetens klare skjær, motparten er forblindet, forledet og fordummet og et ute av stand til se sakenes realiteter, ute av stand til å erkjenne de faktiske forhold; motparten har gått seg vill i den politiske korrektheten, eller har fått mer og mer brunaktige kulør som gjør stigmatisering berettiget.

Med et slikt debattklima er det helt umulig å lære noe nytt, utelukket å komme til nye erkjennelser og det lar seg ikke en gang gjøre å kunne enes om hva som er fakta i de ulike sakskompleks. En slik polariseringsprosess er historisk sett typisk hvis yttersynspunktene blir dominerende i debatten, og det skapes en utviklingsprosess der saklighetsnivået avtar i takt med at følelsesnivået tiltar.

Der er debatten akkurat nå.

Moraalens voktere.

Konfirmanter sendes på gata for å helbrede er det nye påfunnet indremisjonen lanserer, antagelig for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Et utslag antagelig av at islam får langt større oppmerksomhet enn kristendommen for tiden, og da er det vel på tide å indremisjonere litt.

De fleste kristne har nok akseptert demokrati og menneskerettigheter - selv om det fremdeles er noen stykker som gjerne kunne tenkt seg at bibelske lover (også de gammetestamentlige) burde styre samfunnet - og da blir det liksom ikke noe futt og fart over kristendommen lenger. For pent og pyntelig og for lite svovel.

Når det gjelder synd med forankring i Sodoma og Gomorra lignende tilstander er det Ottar som har overtatt, og noen håndfuller godt voksne damer med objektsyn på tilværelsen. De kristne er ikke lenger moralens voktere.

Således er det ikke lett å være indremisjonær. Å helbrede litt hist og pist kan få Dagbladet og andre tabloider til å skape litt blest om virksomheten igjen.

Og tabloidene henger seg på. Nå da det mest blodige synes over i Kairo, er det plass til de vanlige sensasjonene, deriblant stripping og helbredelse ved bønn eller håndpåleggelse eller hva det er de holder på med.

Er en spade en spade?

Raja har en artikkel i Aftenposten som tar for seg mange av de viktigste aspektene ved radikalisering av muslimsk ungdom. Det er det muslimske miljøet, først og fremst representert ved lederskap, imamer og de som underviser på Koran-skoler, som må ta det største og tyngste ansvaret for radikaliseringen, for det er disse gruppene som har innsikt i og kunnskap om hva som foregår i ulike lag av de muslimske miljøene, og som derfor har de reelle mulighetene for å gripe inn for å få de berørte ungdommene på bedre tanker.

Storsamfunnet har naturligvis også et ansvar og alle grupper som deltar i debatten har et ansvar. Jo mer polarisert en debatt er, desto mer sannsynlig er det at radikaliseringen styrkes.

Hagen innførte uttrykket “å kalle en spade en spade”. Nå er det slik at en spade kan ha ulik størrelse og ulik form, og kan, fremfor alt, brukes til forskjellige formål. En kan gjøre mye samfunnsnyttig med en spade, men også grave graver for andre, og en kan bruke en spade til å slå noen i hodet.

Spadeanalogien er en overforenkling av virkeligheten og er bevisst brukt for det formål. At en spade er en spade betyr for eksempel ikke at alle muslimer er potensielle selvmordsbombere.

Det er imidlertid ingen tvil om at venstresidens gjentatte forsøk på spedalskliggjøre FRP og alt partiet står for først og fremst har to virkninger: Den norske befolkningen dreies mot høyre, for folk flest tror mer på Siv Jensen enn på Hylland-Eriksen. For det andre fremstilles det ofte som om det er FRPs skyld hvis muslimske ungdom radikaliseres; det vil i klartekst si at venstresiden effektivt dreier på polariseringsskruen: de bidrar til å fremme en tendens de sier de ønsker å motarbeide. Venstresiden burde ha forstand på dialektikk. Men det er antagelig bare i teorien.

Med referanse til Arne Garborg.

Den som leter skal finne. Men ikke det han leter etter. Han finner seg selv. Sier Garborg i “Den bortkomne fadere”. En sterk skildring av et menneske i dyp nød - på leting etter å få svar på de store spørsmålene: hvem er vi, hvor skal vi hen, hva bringer evigheten og hva er meningen med livet.

Å finne seg selv er åpenbart et viktig poeng. Jeg vet ikke om Garborg noensinne gjorde det. Men han gjorde helt sikkert et ærlig forsøk, og innså antagelig til slutt at det ikke er om å gjøre å kjenne svarene, for de vil vi aldri få, men å aldri slutte å stille spørsmålene; det er spørsmålene som gir mening og innhold - istedenfor kvasi-svar som bare kan gi en falsk virkelighetsopplevelse og en falsk trygghet.

Dessverre er det antagelig få som finner seg selv. Mange - antagelig de fleste - finner heller at manglende personlig lykke skyldes samfunnet, eller de og de grupperingene med den og den agendaen eller den og den tenkemåten som med nødvendighet fører til det og det.

Å finne seg selv krever et visst mot, en viss sjelelig styrke og en overbevisning om at den kompakte majoritet aldri har rett, at “å være seg selv nok” reduserer selvinnsikten, og at det å leve er et vågalt prosjekt som krever sin mann - for ikke å si kvinne.

Å finne seg selv er krevende, men også spennende.

Selv om ingen gjør det.

Og det er kanskje poenget?!

Det fanatiske, det fundamentalistiske og det totalitære.

Hvordan jeg kan si at hvis islam tolkes og settes ut i livet som en samlet, totalitær ideologi, så er ideologien verre enn fascismen?

Fordi ideologien for det første proklamerer at enkeltmennesket må underkaste seg totalt og fullstendig under den eneste sanne lære, (det er altså ikke tillatt med selvstendig, individuelle tenkning); for det andre fordi ideologien i praktisk politikk griper inn i alle deler av enkeltmenneskets liv med et regelverk som ikke er middelaldersk, det er flere tusen år gammelt og skapt for nomadesamfunn i Midt-Østen.

Og fordi de fleste sentrale likhets og frihetsidealer som møysommelig over århundrene er kjempet fram i Vesten, systematisk brytes under en slik totalitær kontekst.

Det er selvfølgelig ingen absolutt nødvendighet at islam tolkes slik. Men det er stor sannsynlighet for en slik fundamentalistisk tolkning. Det er lite som tyder på at islam moderniseres. Det er snarere motsatt. I møte med de vestlige frihets og likhetsidealene går de lærde og lekmenn i forsvarsposisjon og blir enda mer fanatiske, enda mer bokstavtro og enda mer totalitære.

Desverre.

Nicab, burka og forbud.

Mens jeg i noen videoer har gitt uttrykk for at hijab i skolen burde forbys, er jeg mer tvilende til om det er riktig å forby burka og nicab når det gjelder godt voksende damers påkledning.

Bruk av burka og nicab forbindes med kvinneundertrykking og religiøs tvang, og det er neppe tvil om at begge deler gjør seg gjeldende i mange tilfeller. Det er imidlertid noe bakvendt i å fremføre et resonnement som går ut på at en type tvang skal avløse en annen type tvang: storsamfunnet skal tvinge på voksne mennesker en bestemt kleskode.

Hvis en er for at kvinner skal kunne kle seg som de vil, og det mener jeg en bør være, synes det noe forunderlig at denne rettighet skal gjelde når det dreier seg om et minimum av klær, men slett ikke når det gjelder et maksimum av klær.

Forbud er noe jeg vanligvis ikke liker når det gjelder enkeltmenneskers valg. Noe helt annet er forbud mot bruk av spesielle religiøse plagg i yrker der nøytral påkledning er viktig. Ingen burka, nicab og hijab i rettsvesenet og politiet for eksempel.

Og altså ikke hijab i skolen. For barn kan ikke gjøre selvstendige valg. Det kan voksne mennesker. Eller det burde de kunne. Og kan de det ikke, er det ikke nicab og burka som er det egentlige problemet. Da stikker de egentlige problemene mye dypere. Vi har å gjøre med brudd på verdinormer av menneskerettslig karakter, en kulturkonflikt som ikke løses med å innføre forbud mot å bruke et par plagg.

USA og araberverdenen.

Det er ingen tvil om at USA, slik alle stormakter har gjort og gjør i ulike sammenhenger, utøver maktpolitikk i Midt-Østen og nærliggende områder, der stikkordene er olje og det nære forholdet til Israel. Og det er ingen tvil om at USA har støttet aktivt svært så repressive regimer av frykt for at hvis USA ikke gjør det, vil landet miste kontroll både med hensyn til olje og med hensyn til aggresjonen overfor Israel. Tradisjonelt har USA støttet repressive regimer som et bolverk mot kommunisme, over de siste tiår først og fremst som bolverk mot islamisme.

Det skal bli uhyre interessant å se hvordan USA posisjonerer seg i forhold til de endringer som er på gang i Egypt og endringer som med sannsynlighet kommer til å skje i mange andre land i regionen. I fremtiden må USA i meget høyere grad enn tidligere forholde seg til regimer som antagelig vil ha betydelig mer folkelig støtte enn tidligere, selv om det er svært vanskelig å spå om hva denne folkelige støtten faktisk vil innebære. For opposisjonen i de ulike landene er ikke ensartet og entydig. Hva vi vet er at de islamistiske grupperingene sannsynligvis er best organisert og har således et stort potensial for å gjøre seg gjeldende.

Å manøvrere i dette kompliserte og uklare farvannet krever betydelig statsmannskunst. Besitter USA den?

Rasmussen og islamsk råd.

Rasmussens sitt-ned aksjon er interessant, meningsfull og avklarende på to måter. For det første har den så langt vist hvor forsiktige media og ulike meningsbærere i Norge har vært med å støtte henne, der hensynet åpenbart har vært at å støtte henne sterkt vil gå ut over en annen utsatt og sårbar (to honnørord i den politiske korrekthetens vokabular) minoritet, en minoritet som kan lide skade av klar tale. Og hva gjør man når to utsatte minoriteter er på kollisjonskurs? Ingenting.

For det andre viser aksjonen de problemer islamsk råd har med å komme med en klar, utvetydig, tidsuavhengig og situasjonsuavhengig uttalelse om homofili og straff, fordi Rasmussen ikke er fornøyd - slik talsmenn for SV har vært tidligere - med ulne uttalelser om at muslimer følger norsk lov. Sitter hun der lenge nok, og er det norske opinionen sterk nok i støtten, vil islamsk råd bli nødt til å gi et svar som det er umulig og tolke på ulike måter.

Det ville vært særdeles interessant. Og ikke minst svært avklarende.

De politiske polene i Egypt.

De mange kommentarer som kommer i kjølvannet av det drama som utspiller seg i Egypt bærer tydelig preg av kommentatorenes politiske ståsted, og - kan en vel med en viss rett si: kommentatorenes forutinntatthet. Den samme virkeligheten oppfattes forskjellig av ulike grupper, og konklusjonene blir forskjellige.

Det egyptiske opprøret er utvilsomt sammensatt og har iallfall tre poler: en religiøs pol som domineres av brorskapen, en venstreorientert pol som især er opptatt av verdiskaping og fordeling av godene, og en pol som genuint ønsker demokrati og menneskerettigheter med ytringsfrihet høyt på agendaen.

Det er trolig at El Baradai tilhører den sistnevnte kategorien, og det er sannsynlig at han er den enste enkeltpersonen som kan virke tilstrekkelig samlende, sett både i et innenriks- og utenriksperspektiv.

Det er neppe tvil om at det muslimske brorskapen står sterkt i Egypt og at organisasjonen vil få mange stemmer ved et fremtidig valg. Det er imidlertid trolig at mange innenfor organisasjonen forstår at det vil være kontraproduktivt (sett fra en religiøs synsvinkel) å forsøke å etablere en islamsk stat på kort sikt. Først må de materielle vilkårene forbedres vesentlig for store befolkningsgrupper.

Således er det trolig at for mange år fremover vil makten på en måte være delt mellom ulike politisk grupperinger, som kan ha svært så forskjellige langsiktige mål, men som på kort sikt er noenlunde enige om å øke verdiskapningen, redusere arbeidsledigheten og å bedre livsvilkårene for millioner av egyptere.

Så får vi etter hvert se hvilke krefter som vil være mest på offensiven i et langtidsperspektiv.

En kommentar til Rasmussens aksjon.

At muslimske ledere for en tid tilbake sendte spørsmålet om dødsstraff for homofili til behandling i Det Europeiske Rådet for Fatwa og Forskning, kan forstås på følgende måte:

1. Det er umulig for muslimledelsen i Norge å ta en selvstendig standpunkt i denne saken, og/eller
2. Hvis det hadde vært mulig, er ikke ledelsen villig til å gå offisielt ut med sitt standpunkt.

Fatwarådet har kommet med synspunkter på homofili tidligere, uten at det er kommet til en klar fatwa som skal være veiledende i Vesten, men det jeg har sett av uttalelser går nokså sterkt i retning av at dødsstraff for homofili bør det primære standpunket, men at muslimer i mindretall naturligvis må følge storsamfunnets lover.

Flere homofile jeg kjenner er blitt sterkt trakassert og en også slått ned på Grønland av muslimsk ungdom.

Arild Stokke Grande har fullstendig rett når han sier: – Det er snakk om en utsatt minoritets rett til et verdig liv i Norge. Det er et krevende tema for mange å ta offentlig stilling til, fordi det innebærer kritikk av en religiøs minoritets standpunkt. Men i praksis tolererer man dermed overgrep – i toleransens navn.

Jeg har selv i mange videoer tatt til motmæle mot å tolerere intoleransen. Spesielt er det viktig å være prinsippfast på dette punktet når det gjelder forholdet til lederskapet i organisasjoner som prediker intolerante holdninger. Det er ikke snakk om å stigmatisere muslimer som helhet, men om å stille krav til ledere som har en betydelig innflytelse på mange mennesker.

Projisering av skyld og ansvar.

Enzenberger skrev for noen år siden en kort bok som tok for seg det hat og den avmakt som åpenbart mange unge mennesker, især menn, føler i muslimske land og ikke minst i araberverdenen. En av Enzenbergers hovedkonklusjoner var at denne avmaktsfølelsen var sterkt relatert til en slags mindreverdighetsfølelse som har å gjøre med disse landenes faktiske underlegenhet i politisk, økonomisk, teknologisk og organisatorisk forstand - at Vesten ligger så langt foran på de fleste områder av samfunnslivet. Og USA og Israel fremstilles som hovedaktører på vestlig side, og som hovedansvarlig for denne miseren.

Underlegenhetsfølelse er en farlig følelse - især når selve analysen er gal, og når man ønsker å rette baker for smed. Det er svært langt fram til at unge mennesker i Midt-Østen er villige til å innse at hovedproblemet er å mobilisere egne krefter og ressurser og å gjøre noe fundamentalt annerledes når det gjelder interne vekstfaktorer.

Å projisere skyld og ansvar på Israel, USA og Vesten er en ufruktbar hatmekanisme.

Skal alle plasseres i samme båsen?

Noen stiller spørsmålet: Er ikke alle nazister og fasciser like, alle kommunister like, i den forstand at de alle er tilhengere av en totalitær ideologi som gjør at det er berettiget å plassere dem hver især i de samme båsene? Nei - det kan være betydelig forskjell på enkeltpersoner som måtte slutte seg til disse ideologiene, fra de ekstremt fanatiske til de mer moderate. Sistnevnte finnes, og fantes, eksempelvis i Tyskland under det tredje riket. Det faktum fratar dem naturligvis ikke ansvar for den politikk som måtte bli resultatet av den totalitære ideologien det er snakk om.

Kristendommen er et godt eksempel på at det å være kristen kan bety mange ting, og kristne kan i praksis spenne fra de ekstreme fundamentalistene i USA, som neppe står tilbake for konservativ islam når det gjelder fanatisme, til folk med en moderne bekjennelsesfilosofi, mennesker som aksepterer det sekulære samfunn som den politiske plattformen.

Også muslimer er en uensartet gruppe med mange avskygninger. Det spesielle ved islam er den svært tette koblingen mellom religion og politikk som i utgangspunktet gjør religionen til en totalitær ideologi. Og islam har aldri gjennomgått den fornyelsen som kristendommen har gjort, især i Europa. Og en slik fornyelsesprosess er meget vanskeligere å gjennomføre i islam, nettopp fordi islam representerer en totalløsning, altså nettopp en totalitær ideologi.

Det er hovedårsaken til å islam blir sett på med skepsis av svært mange i Europa. Det er ikke uten grunn. Men la oss ikke overdrive problemene. Med mindre vi selv bidrar til at muslimer blir i flertall i Europa.

Religion og det totalitære.

Alle religioner, også kristendommen har et potensial i seg for å tolkes som en totalitær ideologi, slik rekonstruksjonistene, med den nå avdøde Rushdoony som åndelige inspirator, helt klart gjør i USA. For dem skal bibelske lover, som ikke står noe tilbake for sharialovene, følges til punkt og prikke.

Og i tidligere tider var kirkens makt stor og mange avskyelige overgrep fant sted, overgrep som er mot alt vi forbinder med demokrati og menneskerettigheter.

Islam står imidlertid i en særstilling i og med at den i utgangspunktet er formulert som et totalitært system. Det faktum betyr naturligvis ikke at islam ikke kan tolkes og blir tolkes på ulikt hvis, slik at den totalitære dimensjonen blir mer eller mindre fremtredende.

Det har lite for seg å demonisere alle muslimer, slik det utvilsomt gjøres forsøk på. For det finnes sekulære muslimer, og det finnes andre moderate grupper som ikke ønsker en totalitær samfunnsmodell. Disse kreftene bør oppmuntres og styrkes. Samtidig skal en klart ta avstand fra de totalitære aspektene ved islam.

SV - totalitær light?

Det er kommet en ny bok om venstresiden, denne gangen om SV, og om fremtredende personer i denne organisasjonens holdninger til ulike totalitære bevegelser og regimer. Denne delen av venstresiden fremstår som en slags light-versjon av det totalitære venstre. Det er ingen tvil om at SV fra tid til annen har leflet med totalitære ideer, og at mange talsmenn/kvinner har godtatt - om enn kanskje med en viss motvilje - stygge overgrep som senere er klart dokumentert.

Så er det vel på tide å skrive bøker om høyresiden og dens hang til å støtte regimer av tvilsom, og noen ganger fascistoid, karakter. Argumentasjonen har ofte vært nettopp kommunistfaren; den og den diktator var ikke god, men han demmet opp for kommunismen, og av to onder velger man det minste.

Tilsvarende argumenter er også til stede i den pågående debatten om forholdene i Egypt og nærliggende land: Mubarak er nok en despot av tvilsom demokratisk verdi, men det muslimske brorskapen er langt verre.

Og bakenfor det hele ligger et enkelt og greit verdensbilde der det er spørsmål om å være for eller mot USA, for eller mot Israel, for eller mot demokrati og menneskerettigheter.

Verden er ikke så enkel. Den globale maktbalansen er preget av et konglomerat av motiver som innholder både verdslig og åndelige maktambisjoner.

Jo - la oss få en bok om høyresiden også - gjerne forfattet av en eller flere fra venstresiden.