Storebror ser oss.

Betydelige deler av verdens tele- og datakommunikasjon, inklusive norsk internett og e-postformidling, overvåkes av National Security Agency i USA. NSA har et overvåkende øye inn i mange store tele-kommunikasjonselskapers sentraler. Og disse sentralene formidler forbindelsene både inn og ut av USA. Og fordi svært mye av verdens kommunikasjoner går via sentraler i USA, betyr dette at mesteparten av Internett-trafikken mellom Europa og Asia går via disse sentralene.

USAs «Terrorist Surveillance Program» (TSP) åpner juridisk for at NSA får adgang til millioner, ja faktisk noen milliarder, av stemme- og dataforbindelser og materialet kan lagres i 40 år. Og alle oss som berøres av det som foregår blir aldri informert.

Det er virkelig storebror som ser oss og kan følge med på om vi har de riktige holdningene, tenker de riktige tankene, om vi er med eller imot, om vi er for frihet og demokrati eller for ufrihet og despoti. Og siden det som skjer når vi publiserer noe via internett er helt utenfor vår kontroll, kan vi lett havne i galt selskap; plutselig dukker linker til noe vi har gjort opp på suspekte websider, og er noe av det vi har sagt eller gjort først kommet i dårlig selskap, skal det ikke mye fantasi for å forestille seg at vi blir et interessant overvåkningsobjekt.

Skriver jeg inn navnet på videokanalen min, haahell, dukker det opp mer enn 7000 referanser, på sider jeg ikke ante eksisterte, websider som er laget på alle kontinenter. Og noen av dem er virkelig suspekte. Dette er skumle greier. Det er ingen tvil: Storebror seg oss.

Holdninger og konsekvens.

Venstresiden i Norge hevder at det skjer en hetsing av muslimer, og gir inntrykk av at denne hetsingen er et betydelig samfunnsproblem, at hetsingen er et allment forekommende fenomen i Norge. I den utstrekning at noen og kanskje mange muslimer lar seg overbevise om at disse påstandene er korrekte, er grunnlaget lagt for å utvikle en offerfølelse og for en tiltagende fremmedgjøring.

Og fra tid til annen gir høyresiden uttrykk for at snikislamieringen brer om seg og at innvandring av muslimer og især av fjernkuturelle muslimer innebærer et betydelig integreringsproblem, hvilket naturligvis gjør at mange etniske nordmenn føler en viss bekymring for fremtiden.

Studerer en fakta i denne saken synes det som om høyresiden - jeg ser her bort fra den lille gruppen på det ytterste høyre med ekstreme synspunkter - har et noe mer nyansert syn enn venstresiden, de fleste noenlunde ansvarlige talsmenn og kvinner på høyresiden vedgår at ikke alle muslimer kan skjæres over en kam. For venstresiden er det imidlertid om å gjøre å understreke sterkt at hetsproblemet er stort, samtidig med at det sjelden eller aldri innrømmes at integreringsproblemer eksisterer.

Jeg har i mange videoer vært inne på at en slik polarisert debatt er lite fruktbar, og at den er egnet til å medføre en høyredreining i samfunnet, med økende krav om at vi slår ring om det norske og de norske verdier. Og jeg har også sagt i mange videoer at det er god grunn til å hegne om det beste som er utviklet i europeisk og norsk kultur med referanse til demokrati, menneskerettigheter og basale trekk ved velferdsstaten, og at disse verdiene er under press især hvis innvandringen blir svært stor.

Hvis vi kunne få en noenlunde saklig debatt som tar utgangspunkt i et slikt nyansert syn på virkeligheten, ville meget være vunnet. Og jeg hevder, som jeg har hevdet før: det er venstresidens gjentatte bagatellisering av integreringsproblemene som er hovedårsaken til at samfunnet dreies i høyreretning med fare for fremvekst at fascistiske strømninger.

Grønland Beboerforening

Jeg oppfordrer alle som bor på Grønland i Oslo å melde seg inn i Grønland Beboerforening.

Bydelen har vært og er i rask forandring og som bekjent er ikke alle forandringene til det bedre, og jeg tenker da særlig på dopsalg, rusmisbruk, forskjellige typer kriminalitet og tilløp til moralpolitisk adferd.

Så langt har ikke politi og andre myndigheter gjort nok for å hanskes med disse problemstillingene. Derfor er det viktig at flest mulig av beboerne på Grønland engasjerer seg i saker som kan gjøre bydelen bedre og tryggere, og en måte å gjøre det på er å melde seg inn i foreningen som ifølge foreningsleder Anders Slåtsveen har som en sine prioriterte oppgaver å motarbeide disse negative utviklingstendensene.

La meg understreke at jeg selv ikke har noe direkte med foreningens arbeid å gjøre, men er medlem og ser viktigheten av at denne lille organisasjonen får best mulige arbeidsbetingelser.

På mange måter er Grønland en fin og genuin bydel med kosmopolitisk tilsnitt og med mange tilbud og muligheter som knapt finnes andre steder i Norge, men den har potensial til å bli meget bedre hvis beboerne kan få gjennomslag for at politikere og styresmakter tar bydelens problemer, som dessverre har vært tiltagende over de senere årene, på større alvor. Du finner mer informasjon om foreningen og dens arbeid på websiden http://www.gronlandsposten.no

Femtekolonne og kupping av organisasjoner.

At femtekollonister kupper organisasjoner er det mange eksempler på opp gjennom nyere historie, hva enten disse kuppkreftene er sterk venstreorientert, sterkt høyreorientert eller sterkt religiøst orientert. En totalitær livs og verdensanskuelse er et fellestrekk for alle disse ideologiene.

Det er ikke merkelig og særsynt at folk med kommunistisk ideologi har kuppet en organisasjon som SOS-Rasime, her er det penger å hente, betalt av det samfunnet disse folkene avskyr og forakter, og så kan en i det skjulte forfølge sin egentlige agenda. Og siden fordommer aldri forsvinner over natten og siden det alltid er mulig å dokumentere at fordommer eksisterer, naturligvis utelukkende blant etnisk norske og i storsamfunnet, kan organisasjonen regne med et vedvarende tilsig av offentlige midler.

Det paradoksale er at FRP og organisasjoner som SOS-Rasisme livnæres gjensidig av hverandre, deres eksistens som maktfaktor er avhengig av at polariseringsnivået i samfunnet er høyt. Således bidrar SOS-Rasisme i høy grad til å splitte heller enn å forene, en utviklingsprosess som altså er kontraproduktiv; for folk flest, som føler seg stigmatisert av vestresidens rasismepåstander, tror mer på Siv Jensen enn på SOS-Rasisme. Nei - kutt ut all støtte til de antirasistiske organisasjonene, de bare gjør vondt verre.

Kampen om vannet.

Vann er en særdeles viktig ressurs for alt liv, men er, og fremfor alt blir, mer og mer viktig for menneskene i mange land i verden, eksempelvis i Afrika. Derfor pågår det en diplomatisk kamp om Nilen, verdens lengste eller rettere nest lengste elv, som starter i Victoriasjøen, eller egentlig i Rwanda i en matelev til Victoriasjøen, og ender i Middelhavet på egyptisk territorium. Det vil si den renner knapt nok ikke lenger ut i Middelhavet for omtrent alt vannet er brukt opp før det kommer så langt.

Forhandlinger om bruk av Nilvannet har pågått i mer enn ti år, og det synes å være langt fram til en enighet om hvordan denne enorme vannressursen skal fordeles. Og dersom klimaendringer vil medføre økende tørkeperioder i mange av disse landene, blir denne ressurskampen helt sikkert forsterket.

Landene med tilknytning til Nilens øvre del samt Etiopia, som den blå nil renner gjennom, mener at Egypt og Sudan legger beslag på en altfor stor del av denne vannressursen, mens Egypt og Sudan mener at deres land er mer utsatt for tørke og at deres behov således er størst og at denne situasjonen vil forsterkes ved de antatte klimaendringene.

En løsning på dette fordelingsproblemet synes vanskelig å oppnå, og kan i verste fall utløse stridigheter og kanskje til og med kriger. Lignende eksempler på kampen om vann finnes også i andre verdensdeler, ikke minst i Midt-Østen.

Som på mange andre områder er Norge i en svært privilegert stilling når det gjelder vannreserver. I det hele tatt er vi uforskammet privilegerte i dette landet.

Innvandrermenn og integrering.

I en dagbladartikkel for et par dager siden påpekes det at i enkelte innvandrermiljøer er det mannen som ofte utgjør hovedproblemet når det gjelder integrering, men er samtidig en nøkkelperson i integreringsprosessen. Mange av disse mennene er arbeidsløse og lever på offentlige midler og de omgår i hovedsak likesinnede. Og storsamfunnets satsing på å få kvinner vekk fra kjøkkenbenken, er, i den utstrekning denne satsingen er vellykket, en trussel for disse mennenes selvfølelse og verdighet. Derfor burde det gjøres mer for å få disse mennene i tale ble det påpekt i artikkelen.

At menn er en av nøkkelfaktorene for vellykket integrering er rimelig selvsagt, og det bør absolutt gjøres mer først og fremst for å disse mennene ut av ghettotilværelsen og inn i arbeidslivet. Det er gjennom en slik sosialiseringsprosess at holdninger og oppfatninger best kan endres, også når det gjelder likestillingsspørsmål.

Jeg er likevel ikke i tvil om at det er kvinnene i disse innvandrergruppene som har det største potensial for å skape varige forandringer, ikke bare i egen generasjon men også for den fremtidige. Av egen erfaring vet vi at likestilling ikke kommer av seg selv, men er et resultat av en kamp som har gått over generasjoner, og denne kampen har ikke vært ført av menn. Og vi må være klar over at i enkelte innvandrermiljøer er motstanden mot denne typen forandring meget større enn den i sin tid var i det norske majoritetssamfunnet.

Konflikter er ofte en forutsetning for forandring og det er for meg åpenbart at det er kvinnene som først og fremst må mobiliseres, for sin egen del, men ikke minst for sine barns skyld, siden det er kvinnene som i det daglige har det største omsorgs- og oppdragelsesansvaret. Å skape nettverk mot storsamfunnet for disse minoritetskvinnene er derfor av stor og varig betydning. Så får mennene komme luntene etter.

Det største problemet er at enkelte folkegrupper får stadig etterfylling av innvandrere som er egnet til å vedlikeholde sterke tradisjoner som er på kollisjonskurs med basale menneskerettigheter, ikke minst i likestillingsspørsmål.

Er Norge en klimaversting?

Fra 1990 til 2008 har de totale utslippene innenlands i Norge økt med 7,6 prosent. Olje og gass og veitrafikk har forårsaket de største utslippsøkningene både i relative og absolutte tall, bortsett fra kategorien andre utslipp som er av mindre betydning for utslippstotalen.

Industrien som er en vesentlig utslippskilde har redusert sine utslipp, og det gjelder også fyring og annen stasjonær forbrenning og avfall, de sistnevnte to utslippskildene er imidlertid av mindre betydning i absolutte tall.

Ser vi for et øyeblikk bort fra olje og gassproduksjonen, finner vi at de totale utslippene er redusert fra 1990 til 2008 med ca. 6,5 %.

Olje og gassproduksjonen er altså den vesentligste årsaken til at det har vært en økning på 7,6 prosent i totalutslippene over denne tidsperioden.

Utslipsøkningen når det gjelder olje og gass på 78,9 prosent fra 1990 til 2008 skyldes naturligvis den sterke produksjonsøkningen i denne perioden.

Sett i et globalt perspektiv kan det argumenteres for at denne sterke økningen når det gjelder olje og gassproduksjonen i Norge kan alt i alt ha bidratt til et lavere utslippsnivå globalt sammenlignet med en situasjon der Norge ikke produserte denne olje og gassmengden, fordi alternativt øket produksjon andre steder av olje, gass og eller kull sannsynligvis ville ha vært mer forurensende.

Nawal El Saadawi og demokratiets dilemma.

Nawal El Saadawi har en inponerende karriere bak seg, som lege, forfatter, feminist og aktivist, en kvinne som har kjempet for det hun trodde på og som har lidd mye for sin kamps skyld.

Først og fremst kritiserer hun de repressive styrene i den arabiske verden og deres bruk av religionen for egne formål, og hun kritiserer religionens voktere for deres undertrykkene holdninger, ikke minst når det gjelder likestillingsspørsmål.

Men hun kritiserer også Vesten og ikke minst USA for maktmisbruk og for å forfølge egne, snevre formål. Og hun kritiserer Obama, ikke minst på bakgrunn av hans tale i Kairo, og for at han brukte mange vakre ord som ikke har dekning i realitetene.

Nawal har rett i det meste av denne kritikken, også når det gjelder Obama. Faktum er at enhver politiker i et hvilket som helst demokratiske land, og det gjelder ikke minst presidenten i USA, i realiteten ikke har særlig stort albuerom, nettopp fordi lederne er valg på et demokratisk grunnlag; folk flest som bestemmer hvem som til enhver tid skal styre, går ikke med på at det gjøres store endringer, og især ikke hvis de tror at slike endringer kan berøre dem selv negativt.

Det er bare despoter som fullstendig kan endre den politiske kursen, til de eventuelt blir fjernet, som oftest av en annen despot.

Manglende handlingsfrihet er demokratiets dilemma og det er Obamas dilemma, jeg tror faktisk han innerst inne gjerne ville endre USAs utenrikspolitikk på mange vesentlige områder, men han kan ikke. Så burde han ikke holdt slike taler som i Kairo, vil mange si. Kanskje burde han ikke det.

Integreringsutvalg og likebehandling.

Når utvalg skal settes ned, utvalg som har med integrering å gjøre, synes mandatet alltid å være konsentrert om hva storsamfunnet kan gjøre for å fremme integreringen. Det er ikke noe galt i at en har til vurdering hva storsamfunnet kan gjøre, men hvis mandatet ikke er mer omfattende, har en mistet av syne det viktigste i integreringssammenheng, nemlig minoritetenes egne bidrag til integreringsprosessen.

Det aller viktigste bidrag til integrering skjer når individer med forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn møtes som enkeltmennesker på ulike fellesarenaer, hva enten vi snakker om politikk, kultur, sport eller andre typer aktiviteter. Derfor er jeg svært skeptisk til det uttall av støtteordninger som er egnet til å separere minoriteter fra storsamfunnet, ordninger som i sin ytterste konsekvens fremmer parallellkulturutvikling, noen ganger helt ned på klannivå.

I virkeligheten bunner en slik støtteordningspraksis i en slags politisk korrekt ansvarsfraskivende filosofi, der en dyrker forskjellsbehandling fremfor likebehandling, en filosofi som helt åpenbart innholder nedvurderende elementer: de er ikke som oss stakkars og må spesialbehandles.

Jeg har i en annen video, ut fra egen erfaring i Afrika, vært inne på hvor lett det dannes myter om storsamfunnet i minoritetsmiljøer, myter som i hovedsak er av negativ karakter og som er til sterkt hinder for en vellykket integrering. Separasjonsfilosofien fører med nødvendighet til dannelse, videreføring og forsterking av slike negative myter.

Hva en bør gjøre: Inkluder i slike integreringsutvalg representanter fra minoritetsmiljøene som har oppnådd en vellykket integrering og som kan gi gode råd til, og å være rollemodeller for folk, og især unge, i minoritetsmiljøene. Folk skal ikke behandles forskjellig fordi det er forskjeller mellom folk, men likt selv om slike forskjeller eksisterer: vi skal ha like rettigheter og like plikter. Det er det eneste som fungerer.

Forslag til Raja.

En kommentar til debatten mellom Raja og Hauglie og det reelle innholdet når vi skreller vekk noe av den ekstreme ordbruken: Hauglie mener at dialogmøtene hindrer integrering og Raja mener det motsatte.

Begge har noe rett på enkelte punkter. Raja burde kanskje få frem at innvandrere er en mer uensartet gruppe enn det disse møtene gir inntrykk av, og mange innvandrere er ikke muslimer. Men muslimer utgjør ganske visst en stor gruppe og noen, antagelig mange, har holdninger som er problematiske i forhold til det norske storsamfunnet. Jeg føyer til at mange av disse holdningene er mer kulturelt enn religiøst betinget.

Noen av disse problemområdene er blitt belyst i disse dialogmøtene, og det tror jeg har vært ganske vellykket. At Raja har hatt en hang til å sette motsetninger opp mot hverandre i enkelte møter er en debattform som norske media har drevet med i årevis for å få blest om sakene, så det forundrer meg at Hauglie ikke tar tak i denne mer generelle problemstillingen. Det er mange andre enn Raja i Norge som er pr-kåte.

Jeg oppfordrer Raja til å invitere til et dialogmøte på Litteraturhuset der temaet kan være: Hvilke forutsetninger må være oppfylt for å få til en dialog som er integreringsfremmende?

På forespørsel: Litt om meg selv.

Jeg har fått spørsmål fra seere på min YouTube-kanal om hvem jeg er, hva jeg driver med, og blant annet om jeg er politiker. Det siste kan jeg svare benektende på. Jeg har en sosialliberal livs og verdensanskuelse, er prinsipielt for stor frihet for enkeltmennesket, men er for at en slik frihet skal være for de mange og ikke bare for de få, og at samfunnet derfor trenger felleskapsløsninger som gjør at vi alle har gode valgmuligheter. Og det betyr blant annet at utdanning og helsetjenester bør være tilgjengelige for alle. Jeg er siviløkonom av utdanning med tillegg av noen teknologiske og naturvitenskaplige fag, og har i mange år arbeidet i Afrika med utdanning, forskning og utviklingsarbeid. Jeg er skeptisk til alle religioner, først og fremst fordi de kan brukes og er blitt brukt til undertrykking og ensretting, og har potensial til å skille menneskene i gode og dårlige på basis av tro, og kan som sådan ha en svært diskriminerende funksjon. Likevel er jeg ikke ateist, men betrakter meg selv som agnostiker, siden jeg ikke på fornuftsmessig grunnlag kan fullstendig avvise at det finnes en eller annen styrende mekanisme; jeg er imidlertid ganske så sikker på at eksisterende religioner ikke har de riktige svarene på livets og dødens mysterier. Dertil er det altfor tydelig at religionene er skapt av mennesker. I yngre dager drev jeg meget med fiske og især jakt, rype og skogsfugljakt, og har hatt mange jakthunder, for det meste engelsksettere. Jeg har skrevet to skjønnlitterære bøker, en novellesyklus og en roman og arbeider for tiden på et nytt manuskript. Og så er jeg pensjonist og bruker en del av tiden på å lage videoer under overskriften Tanker i tiden. Ha en god dag!

En stor del av skylden for at kriminalitet er overrepresentert i en del innvandrermiljøer må tilskrives foreldregenerasjonen, og især mennene, som ikke har gjort nok for å integrere seg selv, og især ikke vært gode rollemodeller for sine sønner. Raja har helt rett i at nok er det slik at integrering er en toveis prosess, men det største ansvaret for vellykket integrering hviler på dem som bosetter seg i et nytt land. Å ta skikkene der en kommer er ingen naiv floskel, det er en realitet som gjelder i alle land i verden. Det har alltid forundret meg at norske organisasjoner, som lever av å motarbeide rasisme, ikke gjør noe, iallfall ikke synlig, for å bevisstgjøre innvandrergrupperinger om hva som skal til for å oppnå vellykket integrering, for jeg tror ikke det er tvil om at parallellkulturutvikling er den viktigste kilden til å skape fordommer og rasismelignende holdninger i storsamfunnet. Selv har jeg levd mange år i Afrika, og har mange ganger erfart hvor store fordommene det er i innvandrermiljøene, om hvordan disse holdningene blir vedlikeholdt og videreformidlet til nye innvandrere. Det gjelder i høy grad mange hvite, men enda mer asiatiske folkegrupper, som har levd i land som eksempelvis Tanzania i mange generasjoner og som fremdeles lever nesten helt adskilt fra storsamfunnet og der fordommene effektivt blir overført fra generasjon til generasjon. Parallellkultutvikling er alltid en hovedkilde til effektivt vedlikehold av rasismelignende holdninger, både i minoritetsmiljøene og i storsamfunnet. Det er dette perspektivet antirasistiske organisasjoner burde ta utgangspunkt i.

Hjernevaskdebatten. Epilog.

Arv og miljødebatten ga oss mange gode eksempler på hvor viktig biologi er for menneskets adferd. Ikke minst Jørgen Lorentzens reaksjoner viste prov på det. Når han ble angrepet, var han frenetisk forsvarer av sitt eget handlingsrom og sitt eget lille kongedømme; ingen skulle komme å pisse på hans revirgrenser. I denne debatten dreide det seg ikke om fysiske, territoriale revirer, men om hvem som skal være den dominante hannen, eller for den saks skyld hunnen, når det gjelder kjønnsforskning, om hvem som skal ha hegemoniet på dette forskningsområdet. I den mest opphetede delen av debatten var det tydelig at angrep ble ansett som det beste forsvar. Revirkreftene er kraftfullt forankret i biologien, det tyder all historie på, og disse kreftene kan vi neppe sosialisere oss bort fra, selv om de naturligvis påvirkes av hvordan samfunnet er organisert og av andre miljøbetingelser. Men altså: Det var interessant og egentlig ganske fornøyelig å se hvordan Lorentzen og andre samfunnsforskere demonstrerte så tydelig biologiens betydning for egen adferd. Det demonstrerte også noen av de biologisk orienterte forskerne, men de er antagelig mer villige til å innrømme hva saken gjelder: nemlig å forsvare egne maktposisjoner, og helst forbedre disse posisjonene. Altså revirkamp. Verken mer eller mindre.

Tanker i tiden: Tilleggskommentar til burkaforbud.

Tanker i tiden: Tilleggskommentar til burkaforbud.

Storberget og likestilling i Afghanistan.

Storberget ble rørt til tårer da han møtte Najilia i fjor. Den afghanske kvinnen er dømt til tolv års fengsel for å hjulpet en kvinne til å møte en mann i smug. Det er bare ett av tusenvis av eksempler på kvinners manglende rettigheter i Afghanistan, i likhet med svært mange andre land der en helt eller delvis legger til grunn islamske lover for straff og straffeutmåling. Det er formodentlig lite Storberget kan gjøre for å få til en generell endring av en slik kvinneundertrykkende praksis, men han kan kanskje oppnå noe når det gjelder Najilia og andre som sitter i samme fengsel, i og med at Norge er en viktig bidragsyter i det aktuelle området. Det er mye som kan menes om krigen i Afghanistan og om Norge burde eller ikke burde delta. Det skal jeg la ligge. Det er grunn til å anta at norske myndigheter og andre deltagende lands myndigheter har vært svært naive når det gjelder muligheter for demokratiutvikling i Afghanistan og ikke minst når det gjelder likestillingspolitikk og rettslig praksis. Nåværende myndigheter i Afghanistan fører nok en noe mindre undertrykkende kvinnepolitikk enn Taliban gjorde, men det er svært langt fram til at menneskerettighetene ivaretas, og det gjelder ikke bare likestillingsproblematikken. Å forandre Afghanistan vil ta mange generasjoner. Og så lenge kan vi ikke være der.

Hjernevaskdebatten og biologi.

Arv og miljødebatten ga oss mange gode eksempler på hvor viktig biologi er for menneskets adferd. Ikke minst Jørgen Lorentzens reaksjoner viste prov på det. Når han ble angrepet, var han frenetisk forsvarer av sitt eget handlingsrom og sitt eget lille kongedømme; ingen skulle komme å pisse på hans revirgrenser. I denne debatten dreide det seg ikke om fysiske, territoriale revirer, men om hvem som skal være den dominante hannen, eller for den saks skyld hunnen, når det gjelder kjønnsforskning, om hvem som skal ha hegemoniet på dette forskningsområdet. I den mest opphetede delen av debatten var det tydelig at angrep ble ansett som det beste forsvar. Revirkreftene er kraftfullt forankret i biologien, det tyder all historie på, og disse kreftene kan vi neppe sosialisere oss bort fra, selv om de naturligvis påvirkes av hvordan samfunnet er organisert og av andre miljøbetingelser. Men altså: Det var interessant og egentlig ganske fornøyelig å se hvordan Lorentzen og andre samfunnsforskere demonstrerte så tydelig biologiens betydning for egen adferd. Det demonstrerte også noen av de biologisk orienterte forskerne, men de er antagelig mer villige til å innrømme hva saken gjelder: nemlig å forsvare egne maktposisjoner, og helst forbedre disse posisjonene. Altså revirkamp. Verken mer eller mindre.

Tilleggskommentar til burkaforbud.

Jeg har fått tilbakemelding fra flere muslimer om at de mener at burkaforbud ikke vil føre til ytterligere polarisering i Europa og Norge, fordi de aller fleste muslimer er imot burkabruk. Det er nyttige og viktige opplysninger å få, for, som jeg sa i videoen kalt burka, polarisering og integrering, er sekulære og moderate muslimer syn på denne saken av vesentlig betydning, ikke bare innad i det muslimske miljøet, men også i forhold til storsamfunnet. I det hele tatt er det viktig for storsamfunnet og relevant myndighet å få kartlagt hva ulike grupper av muslimer mener om alle saker som spesifikt gjelder muslimer, slik burkasaken gjør, selv om det vel ikke står noe om burkabruk i skriftene, og som sådan har denne skikken lite med islam å gjøre. Det kan ikke være tvil om at burkabruk er kvinneundertrykkende og at bruken blant annet begrunnes med at plagget skjermer kvinnen mot den ustyrlige mannen som ikke kan forventes å ha nødvendig selvkontroll ifølge enkelte konservative muslimers uttalelser. Hvis det er riktig at et stort flertall muslimer er for burkaforbud vil det naturligvis være langt enklere og mindre problematisk å vedta en forbud. Likevel er jeg skeptisk til forbud, mest fordi jeg generelt er imot forbud som begrenser enkeltmenneskets handlefrihet så lenge denne handlefriheten ikke går ut over andre. Men det gjør den kanskje her, siden det formodentlig er en realitet at det i mange tilfeller ikke dreier seg om kvinnenes handlefrihet, men snarere om menns påbud.