Polariseringens dynanmikk

Jeg har i mange videoer omtalt polariseringens innebygde dynamikk. Hva som skjer når ytterfløyenes synspunkter og analyser blir dominerende i samfunnsdebatten, slik en til dels har sett i Norge. For eksempel at alle muslimer representerer en potensiell fare, eller de helt motsatte synspunkter: ingen muslimer representerer en fare, de representerer tvert imot en utsatt og undertrykt gruppe, og hvis noen blir islamister og tyr til ekstreme handlinger så er det på grunn av storsamfunnets undertrykkende funksjon. Og alle som måtte være kritiske til islam som religion, og til denne religionens sterke sammenblanding av religion og politikk (det er normen - ikke avviket), blir stemplet som rasister og å lide av islamfobi.

Disse fløysynspunktene har lite med virkeligheten å gjøre, men i den ustrekning de dominerer debatten har de en sterkt polariserende funksjon og bidrar til å øke konfliktnivået i samfunnet. Det er liten tvil om at i en slik prosess dreies de europeiske storsamfunnene mot høyre og en ser konturene av fascistisk strømninger: ropet på noen (sterk mann/sterk kvinne) som kan redde de europeiske landene fra den muslimske fare.

I alle videoer der jeg har behandlet disse spørsmålene har mitt hovedpoeng vært at det er naivt og farlig å ikke forstå de grunnleggende aspektene ved denne utviklingsdynamikken. Og det betyr i klartekst at innvandrings- og integreringsspørsmålene er av største viktighet, og at det er høyst relevant å snakke om samfunnets bæreevne og bærekraft og om at vi har å gjøre med grunnleggende verdispørsmål der deler av innvandrermiljøene, og ikke minst de muslimske, er på sterk kollisjonskurs med grunnleggende menneskerettigheter. Og i den sammenheng snakker vi altså ikke bare om islamistene, men om konservative og andre tradisjonelle muslimer som klart gir uttrykk for at sharia utgjør de normgivende lære- og levereglene.

Derfor er jeg sterkt skeptisk til en langvarig utviklingsprosess, der muslimer kan komme i flertall i enkelte europeiske land, hvilket utvilsomt kan skje om femti til hundre år, hvis innvandringen ikke holdes under kontroll. Da vil vi garantert få et sterkt øket konfliktnivå i Europa med uoverskuelige konsekvenser, der vold og motvold er viktige ingredienser.

Begrenset innvandring, en aktiv integreringspolitikk som blant annet forebygger utvikling av ghettodannelser og parallellkulturer er de beste midlene for å unngå økt polarisering og økt konfliktnivå. Og utvikling av fellesarenaer istedenfor sær-arenaer er viktige stikkord i den sammenheng. Og at sekulære og liberale muslimer tør å ta et oppgjør med tradisjonalismen i islam, slik sekulære og liberale kristne i sin tid tok et oppgjør med den bokstavtro tolkingen av bibelen i Europa.

Vi bør stå fast på det vi mener er verdt å forsvare, og ikke minst de basale menneskerettighetene. Vi bør hilse velkommen multikulturelle uttrykksformer og uttrykk, men ikke multikulturalismen, som i realiteten er et uttrykk for at vi ser gjennom fingrene med, og egentlig godtar, at det skjer brudd på menneskerettighetene, såfremt det ikke gjelder oss selv. Det er feigt, og i tillegg grunnleggende nedvurderende av andre mennesker - det gjelder de andre, og da er det ikke så farlig, dessuten vet de ikke bedre.

Hijab i skolen.

I tillegg til fred betyr islam: fullstendig underkastelse av ens egen vilje under den eneste sanne gud, Allah. Fullstendig underkastelse er altså religionens kjernepunkt, blind tro uten selvrefleksjon, der formålet er å skape lydige og underdanige enkeltmennesker som i alle sammenhenger gjør hva de blir bedt om, hvis den som ber har den riktige autoriteten.

Et slikt autoritært menneske representerer en tradisjon og et menneskesyn som på alle vesentlige punkter er i sterk motstrid til det menneskesyn og de verdier som under og etter opplysningstiden gradvis utviklet seg i Europa, blant annet som en reaksjon mot kirkens tidligere monopol på sannheten og de evige verdier.

Humanisme, demokrati, menneskerettigheter er stikkord for denne frigjøringsprosessen som har lagt vekt på enkeltmenneskets frihet til å tro, tenke og mene hva det vil, men en frihet som ikke bare er for de få, men for de mange; utvikling av det selvstendige, tenkende og reflekterende mennesket som har frihet, men også ansvar for egne handlinger. (Ikke hvis gud vil, men hvis en selv vil).

Barneårene er utvilsomt det aller viktigste epoken i et menneskes liv. Oppdragelsen former mennesket - til et selvstendig reflekterende individ eller til fullstendig underkastelse under de eneste evige sannheter for å gi en karakteristikk av ytterpunktene.

Det faktum at små jenter i tiltagende grad bruker hijab, er et sentralt element i en omfattende indoktrinering som har som formål å skape det lydige, underdanige mennesket, som ikke bare skal fratas handlings- og meningsfrihet, men også tankefrihet. Altså eklatante brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Og i Europa er formålet i tillegg å skape og vedlikeholde en åndelig og verdslig parallellkultur som gradvis kan forsterkes gjennom økt innvandring.

For islamistene og de konservative muslimene er kalifatet det endelige målet, slik mange muslimske organisasjoner gir konkret uttrykk for. En totalitær samfunnsdannelse der religion og politikk er blandet sammen og utgjør et monolittisk og effektivt undertrykkingsapparat som i sin natur har potensial for å bli adskillig verre enn de totalitære verdslige regimene vi har hatt erfaring med.

Hijab i skolen er et ledd i utviklingsprosess der islamistiske og konservative muslimske kretser er de pådrivende kreftene.

Derfor bør hijab i skolen forbys.

Hijab i skolen.

I tillegg til fred betyr islam: fullstendig underkastelse av ens egen vilje under den eneste sanne gud, Allah. Fullstendig underkastelse er altså religionens kjernepunkt, blind tro uten selvrefleksjon, der formålet er å skape lydige og underdanige enkeltmennesker som i alle sammenhenger gjør hva de blir bedt om, hvis den som ber har den riktige autoriteten.

Et slikt autoritært menneske representerer en tradisjon og et menneskesyn som på alle vesentlige punkter er i sterk motstrid til det menneskesyn og de verdier som under og etter opplysningstiden gradvis utviklet seg i Europa, blant annet som en reaksjon mot kirkens tidligere monopol på sannheten og de evige verdier.

Humanisme, demokrati, menneskerettigheter er stikkord for denne frigjøringsprosessen som har lagt vekt på enkeltmenneskets frihet til å tro, tenke og mene hva det vil, men en frihet som ikke bare er for de få, men for de mange; utvikling av det selvstendige, tenkende og reflekterende mennesket som har frihet, men også ansvar for egne handlinger. (Ikke hvis gud vil, men hvis en selv vil).

Barneårene er utvilsomt det aller viktigste epoken i et menneskes liv. Oppdragelsen former mennesket - til et selvstendig reflekterende individ eller til fullstendig underkastelse under de eneste evige sannheter for å gi en karakteristikk av ytterpunktene.

Det faktum at små jenter i tiltagende grad bruker hijab, er et sentralt element i en omfattende indoktrinering som har som formål å skape det lydige, underdanige mennesket, som ikke bare skal fratas handlings- og meningsfrihet, men også tankefrihet. Altså eklatante brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Og i Europa er formålet i tillegg å skape og vedlikeholde en åndelig og verdslig parallellkultur som gradvis kan forsterkes gjennom økt innvandring.

For islamistene og de konservative muslimene er kalifatet det endelige målet, slik mange muslimske organisasjoner gir konkret uttrykk for. En totalitær samfunnsdannelse der religion og politikk er blandet sammen og utgjør et monolittisk og effektivt undertrykkingsapparat som i sin natur har potensial for å bli adskillig verre enn de totalitære verdslige regimene vi har hatt erfaring med.

Hijab i skolen er et ledd i utviklingsprosess der islamistiske og konservative muslimske kretser er de pådrivende kreftene.

Derfor bør hijab i skolen forbys.

Mer om islam i Europa.

Jeg har i flere videoer sagt at muslimer ikke er en ensartet gruppe, men består av sekulære og moderate muslimer, konservative muslimer, islamister og en antagelig ganske stor gruppe som kanskje kan karakteriseres ved “vet ikke sikkert” holdninger til spørsmål som vedrører sammenblanding av religion og politikk.

Det er grunn til å anta at gruppen muslimer som ikke under noen forutsetning ønsker sammenblanding av religion og politikk er forholdsvis liten, iallfall hvis en bedømmer størrelsen på gruppen ut fra den pågående samfunnsdebatten. Videre er det grunn til å anta at islamistgruppen, som er villig til å bruke voldelige midler for å nå sine mål, er forholdsvis liten. Gruppen, som kan karakteriseres som konservativ, og som blant andre omfatter presteskapet og mesteparten av de muslimske lederne, er imidlertid antagelig ganske stor, relativt sett, og det er formodentlig også “vet ikke sikkert” gruppen.

Når jeg i flere videoer har advart mot at muslimer kan komme til å utgjøre et flertall i en del europeiske land i et langtidsperspektiv, er det ikke fordi jeg har trodd og tror at muslimer utgjør en homogen gruppe som slavisk vil følge mer eller mindre karismatiske lederes anbefalinger. Det en imidlertid kan frykte er at de europeiske samfunnene i mellomtiden er blitt sterkt segregert, med betydelig ghettodannelser og parallellkulturutvikling, og en vil ha som konsekvens en meget betydelig økning i det potensielle konfliktnivå i de berørte samfunnene, et øket konfliktnivå som kan få skjebnesvangre følger. Og i en slik utviklingssituasjon er det gode grunner til å anta at de konservative og islamistiske kreftene, som er særdeles hardarbeidende og målrettet, vil sikre seg betydelig støtte fra “vet ikke sikkert” gruppen, som er den absolutt viktigste gruppen i et slikt fremtidsperspektiv.

Derfor bør Europa sørge for - gjennom en fornuftig innvandrings- og integreringspolitikk - at vi ikke kommer i en slik utviklingssituasjon. For det vil være farlig, meget farlig.

Det er særdeles positivt at Sylo Taraku og andre liberale muslimer deltar i samfunnsdebatten. Og enda mer fortjenestefullt hvis de kan skape en fruktbar debatt internt i de muslimske miljøene.

Islam i Vesten

Når en leser forskjellige innlegg fra toneangivende muslimer i Norge og andre steder i verden, kan det ikke herske tvil om at lederne står for en totalitær ideologi som har som langsiktig mål å innføre islam som den dominante religionen i alle land der en ser muligheten for det. I de vestlige demokratiene vil denne muligheten by seg med full tyngde hvis muslimer kommer i flertall.

For alle som ønsker en sekulær samfunnsmodell, tuftet på demokrati og menneskerettslige prinsipper, må det derfor være av største viktighet å sørge for at muslimer ikke kommer i flertall i et langtidsperspektiv, og da snakker vi om femti til hundre år og enda lengre. Det er mange i Norge, ikke minst på venstresiden og blant de liberale og kulturradikale, som har tro på at ettersom tiden går vil innflytelsen av vestlig tankegang modernisere og tilpasse islam til et sekularisert tankesett, slik det i sin tid skjedde med kristendommen.

En slik utvikling ser en ingen konturer av, det er tvert imot mye som tyder på at mange muslimer i Vesten er blitt rekonstruksjonister - der det dreier seg om å gå tilbake til basis-islam med bokstavtro tolkning som hovedanliggende. Egentlig en utvikling en burde kunne forutse - det er et typisk reaksjonsmønster hos dem som er sterkt imot Vestens uislamske friheter og ikke minst er reaksjonsmønsteret et uttrykk for muslimske menns kamp for å beholde mannsmakt og å holde kvinnen nede.

Utviklingsdynamikken i samfunnet består av krefter og motkrefter, slik den alltid har gjort. Å demonisere alle muslimer er en meget uklok vei å gå. For det første er en slik demonisering utvilsomt et bidrag til å øke hastigheten på islamismen, for det andre kan det å skjære alle muslimer over en kam bidra til å skape facsistiske strømninger i de europeiske storsamfunnene, en utvikling som kan ha til konsekvens at vi kaster over bord mange av de friheter vi har tuftet samfunnet på.

Hva vi må gjøre er å føre en på lang sikt bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk på basis av fullstendig likebehandling av alle grupper, og ikke på en naivistisk multikulturelt samlivsanskuelse. Og vi bør oppfordre sekulære og moderate muslimer til å ta del i samfunnsdebatten i mye høyere grad enn tilfellet er nå. For islam i Vesten må fornyes innenfra og ikke gjennom ytre tvang eller ved naiv ønsketenking.

Det sekulære demokratiet overlever nok. Men da må vi sørge for at vi har en maktbase for at så skjer, dvs at vi har et betryggende flertall for den vestlige samfunnsmodellen og ikke et flertall imot. Slik det faktisk kan skje om femti til hundre år i enkelte europeiske land. Hvis vi ikke gjør de riktige grepene. Jeg tror vi gjør det. Men da må vi skape fellesarenaer istedenfor særarenaer og utøve likebehandling istedenfor særbehandling med basis i grunnleggende menneskerettlige verdier.

En kommentar til filmen: Frihet, likhet og det muslimske brorskap.

For den som har fulgt med i hvilke tanker som gjør seg gjeldende i toneangivende muslimske kretser, i Europa og ellers i verden, burde ikke filmen om Frihet, likhet og det muslimske brorskap forundre. Det er tanker og ideer som er godt dokumentert tidligere, og som klart og tydelig viser at religionen islam oppfattes av disse toneangivende kretsene som totalitært altomfattende, der menneskerettigheter og demokrati ikke har noen plass med mindre disse begrepene defineres ut fra religionens gudgitte forutsetninger, forutsetninger som på mange vesentlige punkter er på sterk kollisjonskurs med humanetisk tenkning.

Likevel finner jeg ingen grunn til å rope altfor høyt varsku: våre ideer, vårt samfunnssyn og vår livs og verdensanskuelse vil ha innebygd tilstrekkelig kraft til å motstå og motarbeide disse reaksjonære strømningene, såfremt muslimsk innvandring holdes under kontroll, og såfremt vi fører en integreringspolitikk som er i overensstemmelse med de utfordringer vi står overfor.

En slik kontroll fordrer imidlertid at vi erkjenner problemets natur og omfang og innretter oss etter det. Det er ingen tvil om at det finnes sterke krefter innenfor det muslimske establishment som er sterkt opptatt av å holde strikt orden i egne rekker, og at de som måtte avvike fra rettroende tankesett og praksis mer eller mindre tvinges til å ta sjølkritikk (slik andre totalitære bevegelser, også i Norge, proklamerte, eksempelvis tidlig på syttitallet). Og det er naturligvis årsaken til at de muslimske stemmene som taler establishment midt imot er få, og at det krever adskillig mot og styrke å komme fram med ulike motforestillinger internt i de muslimske miljøene.

Vi skal bekjempe disse mørkemannskreftene med ord og med blanke våpen og ikke selv ty til et fundamentalistisk tankesett i denne kampen. Men vi skal ikke være naive og tro at bare det går en stykke tid, så ordner alt seg, så vil de, de andre, tenke som oss. Det kommer ikke til å skje. Nøkkelordene er begrenset innvandring, god integrering og en sterk oppfordring til sekulære og moderate muslimer om å ta del i debatten på alle nivåer, og spesielt internt i de muslimske miljøene.

Åndskamp i vårt århundre

Jeg har i flere sammenhenger understreket at en av den viktigste åndskampene i dette århundret står mellom de sekulære, demokratiske og menneskerettslige kreftene og de totalitære kreftene hva enten sistnevnte har en verdslig eller religiøs basis. De totalitære religiøse kreftene er først og fremst representert ved islam, men også ved kristendommen, slik denne praktiseres i betydelige kretser i de evangeliske miljøene i USA. Sentralt i denne åndskampen er Israel-palistinerspørsmålet der religion i høyeste grad er involvert som motiveringsfaktor både i muslimske og kristne kretser.

I Europa har kristendommen tilpasset seg en sekulær-demokratisk forståelsesmodell som i hovedsak er meget mer liberal enn tilfellet er i USA, selv om det naturligvis finnes fundamentalistiske kristne krefter også i Europa. Til gjengjeld har Europa over de siste tredve førti årene fått en betydelig tilflytning av muslimer, som i ganske stor utstrekning tolker sin religion på en totalitær måte, slik kristne i Europa gjorde før opplysningstiden og etterfølgende århundrer gradvis forandret kristendommens funksjon og plass i samfunnet.

Dette faktum gjør at Europa igjen må gjennomgå en opplysningstid, som igjen antagelig vil ta flere tiår og kanskje et århundre eller to, før vi igjen kan fastslå at de grunnleggende menneskerettighetene er den beste rettesnor som menneskene så langt har skapt, og at det sekulære demokratiet er den beste samfunnsformen som har eksistert så langt.

I denne utviklingsprosessen gjør vi klokt i å ikke skape så store motsetninger i de europeiske landene at ropet på den sterke mann/kvinne gjør seg gjeldende - altså en utvikling med fascistoide trekk. For å unngå det bør innvandring holdes på et relativt lavt nivå samtidig med at integreringsproblemene tas på alvor ved å unngå ghettodannelser og parallellkulturutvikling og ved likebehandling av alle grupper av nye landsmenn og -kvinner. Og da mener jeg likebehandling.

Anne Holt og den svenske politiske korrektheten.

Jeg fulgte med interesse med i gårsdagens Skavlanprogram og især i debatten om den norske og svenske politiske korrektheten, der Anne Holt ganske riktig fremhevet at denne korrektheten har gjort og gjør seg sterkere gjeldende i Sverige enn i Norge.

Vår tidligere justisminister lovpriste den svenske varianten av politisk korrekthet, samtidig med at hun kritiserte den hittidige svenske debatten, en påvisning med mange selvmotsigende trekk.

La meg først slå fast at jeg har mye godt å si om det ideelle og idealistiske grunnlaget for den politiske korrektheten, når det gjelder å bekjempe rasisme, når det gjelder å ha tro på at folk med ulik religion og kultur kan leve rimelig godt sammen, og når det gjelder det generelle menneskesynet om likeverd uavhengig av etnisitet, kultur og religion.

Når jeg likevel er sterkt kritisk til den politiske korrektheten, og ikke minst den svenske, skyldes det for det første at svært mange av de menneskene, som er fanebærere for denne korrektheten, tar utgangspunkt i en på vesentlig punkter gal virkelighetsbeskrivelse,
og for det andre, og det andre avhenger av det første, at de politisk korrekte velger feil metoder for å nå sine mål, mål som jeg altså i hovedsak anser for å være aktverdige nok.

'Virkelighetsbeskrivelsen er feilaktig når det gjelder to vesentlige forhold. De politisk korrekte undervurderer for det første sterkt den frykt som mange, ja de fleste, mennesker har for det ukjente og fremmede, en frykt som ganske sikkert er nokså dypt forankret i menneskets biologi.

For det andre undervurderer de politisk korrekte hvor store og dyptgående forskjellene i virkelighetsoppfatning mellom ulike grupper er, når det gjelder mange sentrale verdispørsmål.

Når det gjelder metodebruk, ser en nå i Sverige i enda høyere grad enn i Norge konturene av en hatsretorikk som ikke bare er meningsoroentet, men personorientert, et hat rettet mot dem som avviker fra det politisk korrekte synet, en har allerede hørt uttrykket: å ikke ta i med ildtang brukt, og det er av flere sagt i klartekst at de fem seks prosentene som har stemt på Sverigedemokratene tilhører en uopplyst berme som demokratiet egentlig ikke kan være bekjent av.

Disse holdningene er grunnleggende udemokratiske og fundamentalistiske og representerer en ovenfra og nedad elitetankegang som har til konsekvens at eliten mer og mer distanserer seg fra massene. For folhemtanken er en ganske skjør glassur som dekker over betydelige motsetninger i det svenske samfunnet.

Når virkelighetsbeskrivelsen således er feilaktig, og analysen av hvilke metoder som bør brukes for å nå målene er grunnleggende gale, har en den klassiske oppskriften på polarisering, og jeg tror det er svært sannsynlig, slik historien viser mange eksempler på, at en slik polarisering har en indre dynamikk som er sterkt til fordel for de fascistiske kreftene i samfunnet.

Ja, det ser vi jo allerede over hele Europa. Og Sverige er intet unntak. Tvert imot. Det er sannsynlig at ikke minst Sverige etter hvert vil føle polariseringsproblemene sterkere enn de fleste andre europeiske land.

Jan Myrdals livs og verdensanskuelse.

Det forunderlige ved Myrdals livs og verdensanskuelse er ikke at han i sin tid ble besnæret av marxistisk-leninistisk og Maoistisk ideologi, det var mange unge, intelligente og idealistiske mennesker, som ble det; det forunderlige er at han aldri har utviklet seg videre og tatt en oppgjør med sin ungdoms forenklede verdensbilde, en rigid hierarkisk tankestruktur som får alle verdens konflikter og motsetninger til å falle på plass, med den vestlige imperialismen som hoveddrivkraften i denne prosessen.

Ikke slik å forstå at det ikke er en viss sannhet i slike imperalistanalyser, men tankehierarkiet er så sterkt preget av dialekttankegang og antagonisme at alle konflikter små som store kan forklares ut fra det store perspektivet, der Vesten er den store stygge ulven.

Og da blir eksempelvis islam i den utstrekning religionen tolkes om en totalitær poltisk-religiøs ideologi forklart ved Vestens imperialisme. Og har en et slikt forenklet syn på utviklingen i verden, er det en selvfølge at alle fiender av Vesten og ikke minst USA og i tillegg Israel, blir støttespillere for bekjempelse av hovedfienden, uansett hvor totalitær og fascistoid disse motkreftene måtte være.

Det virker som om Myrdal aldri kommer videre i sine verdensanskuelser.

Antirasistiske organisasjoner - kontraproduktive?

Jeg har tidligere laget noen videoer om SÒS Rasisme som noen har tatt ille opp, og jeg er forstått der hen at jeg skulle mene at organisasjonen har bidratt til økt rasisme gjennom bevisste handlinger. Det mener jeg selvfølgelig ikke.

Hva jeg mener er at det ikke er usannsynlig at SOS Rasisme har bidratt til polarisering i det norske samfunnet, bl. a. ved å utelukkende finne eksempler på rasisme eller rasismelignende holdninger i majoritetssamfunnet og gjort lite eller intet for å bringe frem i lyset tilsvarende holdninger som også eksisterer i minoritetene, dels mellom minoriteter og dels rettet mot storsamfunnet.

En ensidig fokusering på rasismeproblemet som et problem som bare finnes blant etnisk norske, har vært egnet til å dreie folkeopinionen mot høyre og til å styrke en utviklingsprosess preget av større avstand mellom folkegrupper. Slik er polariseringens dynamikk som historien viser mange eksempler på.

Og som jeg har nevnt i tidligere videoer: organisasjoner som økonomisk sett lever av å bekjempe et samfunnsproblem, står overfor følgende problemstilling: Jo mer vellykkede de er i sitt arbeid, desto mindre behov er det for dem. Det foreligger således et incitament til å beskrive virkeligheten verre enn den er for å opprettholde eller øke inntektsgrunnlaget.

Problemet med rasisme, rasimelignende holdninger og fremmedfrykt er en alvorlig sak som ikke kan overlates til spesifikke organisasjoner, og spesielt ikke når disse organisasjonene har et ensidig problemfokus. Bekjempelsen må skje i barnehagene, i skolen, i arbeidslivet og overalt i samfunnet. Med bakgrunn i en erkjennelse av at rasisme finnes i alle folkegrupper.

Bare da kan en oppnå en utviklingsprosess som er preget av en tiltagende gjensidig forståelse mellom majoritet og minoriteter. Og dermed en reduksjon i polariseringsnivået. På ett område er det relevant og betimelig å fokusere spesielt på majoritetssamfunnet, nemlig å avklare og motarbeide forekomsten av institusjonell rasisme. Men heller ikke dette arbeidet bør overlates til spesifikke organisasjoner. Det er for alvorlig til det.

Tro basert på frykt og hevn.

I går så jeg et program på BBC som tok for seg en liten fanatisk religiøs baptistgruppe i USA som anser seg for å være den eneste gruppen i verden som har forstått Bibelen korrekt og som således dømmer resten av menneskeheten, inklusive tilhengere av alle andre religiøse sekter, til helvete.

Og alt som måtte vederfares amerikanere, hva enten de blir drept i Irak eller blir rammet av kreft er en del av Guds plan og er et uttrykk for Guds rettferdige hevn for at de fleste mennesker i sin alminnelighet og amerikanere i særdeleshet ikke følger Guds bud.

Denne bisarre og forskrudde virkelighetsoppfatningen finner en likhetspunkter til i mange religiøse kretser i USA, ikke minst i de mange evangeliske kirkesamfunnene, men denne lille baptistgruppen er den mest ekstreme av de ekstreme, og det nesten uforståelig at det er mulig å la seg forføre av en så gjennomført hatsideologi.

Eksistensen av en slik monsterekstrem gruppe er et godt eksempel på indoktrineringens funksjon og muligheter, ikke minst når hjernevaskingen skjer i svært ung alder.

Hawking, Gud og oss mennesker.

Etter en del om og men har fysikeren Stephen Hawkin påpekt at Gud ikke lenger trengs, ifølge de nyeste oppdagelser om fysikkens lover kan alt vi ser rundt oss, både fjernt og nær, fullt ut være skapt fra ingenting, med gravitasjonskraften som selve skaperkraften.

Det er imidlertid tvilsomt om menneskeheten tar til takke med et slikt gudsforlatt verdensbilde, religionene vil nok fortsatt bestå, og det er overveidende sannsynlig at nyreligiøse bevegelser vil dukke opp med jevne eller ujevne mellomrom for å bidra til å gi mennesket holdepunkter i livet.

Svært mange vil nok fortsatt tro at uten en gud blir livet meningsløst, og svært mange vil hårdnakket sverge til at mennesket trenger en begynnelse, en skapelse, basert på en skapende kraft, som er noe mer enn et big bang, og fremfor alt trenger mennesket et evig liv, en tilværelse inn i uendeligheten, selv om ikke alle religiøse med nødvendighet deler denne evigheten inn i i en himmel for de rettroende og et helvete for de vantro.

Kanskje har det aldri vært noen begynnelse, og kanskje er det aldri noen slutt, men en stadig gjentagende syklisk bevegelse, der universet blir til og dør ved hjelp av en uendelighet av big bangs, der mennesket eller menneskelignende vesener fra tid til annen er passasjer på reisen. Det er en besnærende teori som jeg intuitivt føler har noe for seg. Og jeg trenger ingen Gud for å ha en tro på en slik teori, og i hvert fall ingen Gud som foreskrevet i religionene.

Og himmel og helvete? Det er begreper som er svært så relevante på de jordiske tilstander, og vi kan alle bidra til å skape himmel eller helvete på jord. Religionene, og især de monoteiske, yter dessverre et begrenset bidrag til å fremme himmelske tilstander i denne verden. Og jo mer fundamentalistisk religionene tolkes, desto mer helvete skaper de. Tragisk, ikke sant?

Innvandrerråd og antiintegrering.

Organisasjoner som arbeider for særbehandling og forskjellsbehandling er pr. forutsetning integreringshemmende, og innvandrerrådene er intet unntak i så måte. Forslaget om å gjøre eldreomsorgen gruppeorientert etter etniske skillelinjer er i så måte et grelt eksempel og et uttrykk for en sterk segregerende holdning, ikke bare skal vi ha parallellkulturutvikling fra barnsben av og til vi blir gamle, som pensjonister og trengende av omsorg skal vi også være lagdelte - etter etnisitet og ganske sikkert også etter religion.

En slik holdning står i skarp kontrast til den likhetsbehandling og de solidaritetsprinsipper som den norske velferdsstaten bygger på. Noe ganske annet er at den norske eldreomsorgen bør ha en fleksibel utforming som gjør at mennesker med ulike individuelle behov, uavhengig av etnisitet og religiøs gruppe, får den omsorg som er best tjenlig for den enkelte.

Hva vi treger mer av i den norske integreringspolitikken er ikke flere forslag om særbehandling og forskjellsbehandling, men langt flere forslag om skape fellesarenaer for utfoldelse, fellesarenaer som inkluderer både minoriteter og majoritet. I så måte ser det ikke ut til at innvandrerrådene yter noe konstruktivt bidrag.

Jeg er redd FRP har rett: det er mange i innvandrerorganisasjonene som arbeider for parallellkulturutvikling og ikke for integrering. Innvandrerrådenes utspill synes å være et eksempel på det.

Religionskritikk og misforståelser.

En hovedårsak til at det i Norge og mange andre vestlige land i dag i høyere grad utøves religionskritikk mot islam enn mot kristendommen, er at de fleste kristne i dagens Vesten, og det gjelder også lederskapet, er vesentlig mindre dogmatiske og bokstavtro i sin tolkning av skriftene enn det muslimske religiøse establishment, først og fremst i muslimske land, men også i Vesten og i Norge.

I tidligere tider var det ikke slik, alle som har levd lenge nok, husker blant annet helvetesdebatten som fant sted på femtitallet.

Det er feilaktig å tro at det bare er islamistene som står for en livs og verdensanskuelse som til dels er i sterk motstrid til demokrati og menneskerettigheter og herunder ytringsfriheten, i den sammenheng anbefaler jeg alle til å lese hva det europeiske rådet for fatwa og forskning sier om forståelsen av skriftene, og om hvordan denne forståelsen forholder seg til nettopp til demokrati og menneskerettigheter.

Således er det svært god grunn til å øve religionskritikk og å påpeke de problematiske aspektene ved de toneangivende tolkninger som gjøres, og ved de råd som gis. Å gjøre det er intet angrep på muslimer som enkeltindivider, og det betyr slett ikke at muslimer ikke respekteres som mennesker på like linje med alle andre.

Kristendommen som religion er med rette blitt kritisert av progressive krefter gjennom flere århundrer, mens islam ikke har vært utsatt for den samme kritikk, og er derfor heller ikke vant med å forholde seg til en slik kritikk. Det er på dette punktet problemet er størst: religionskritikk blir oppfattet som personkritikk - som kritikk mot muslimer som enkeltindivider.

Jeg er overbevist om at Kokkvold og andre forkjempere for ytringsfriheten ikke på noe punkt ønsker å såre enkeltmenneskets religiøse følelser, formålet med religionskritikken er å hegne om det beste som er utviklet i europeisk kultur, som blant annet betyr at det er meget god grunn til å verne om ytringsfriheten.

Nazneen Khan-Østrem og Kokkvold.

Kokkvold har hatt ei rad utspel med ei tydeleg slagside: Dei er antimuslimske og autoritære, hevder Nazneen Khan-Østrem. Og hun anklager Kokkvold for ikke å sette sine uttalelser inn i en større sammenheng, og denne større sammenhengen er etter hennes mening det faktum at det i dag i en multikulturell globalisert verden er ulike oppfatninger av mange verdier og herunder ytringsfrihetens innhold og grenser, og at det må alle kunne leve med.

Således tar hun til orde for en kulturrelativisk verdensanskuelse, samtidig med at hun anser muslimer som gruppe som marginaliserte ofre for blant annet Kokkvolds menneskerettslige syn. I tillegg synes hun å gjøre seg til talskvinne for at religionskritikk vedrørende islam skyldes kritikerenes islamofobiske holdninger.

Khan-Østrem ser bort fra den europeiske historien med gradvis utvikling av demokrati og gradvis utvikling av respekt for menneskerettigheter og herunder ytringsfrihet, en utviklingsprosess der religionskritikk har vært og er en helt nødvendig bestanddel. Den europeiske historien er full av blodige inkvisitoriske hendelser den gang ytringsfriheten ikke eksisterte verken i teori eller praksis.

Hun ser også bort fra Durban 1 og Durban 2 konferansene der enkelte muslimske land forsøkte å endre innholdet i enkelte av menneskerettighetsærklæringene, endringer som hadde til hensikt å gjøre det menneskerettsstridig å komme med religionskritikk.

Det er ingen tvil om at menneskerettighetene og herunder ytringsfriheten er under sterkt press globalt og nasjonalt, og at det er sterke krefter som ønsker å relativisere disse rettighetene. Khan-Østrems utspill er et bidrag i så måte.

Storebror ser oss.

Betydelige deler av verdens tele- og datakommunikasjon, inklusive norsk internett og e-postformidling, overvåkes av National Security Agency i USA. NSA har et overvåkende øye inn i mange store tele-kommunikasjonselskapers sentraler. Og disse sentralene formidler forbindelsene både inn og ut av USA. Og fordi svært mye av verdens kommunikasjoner går via sentraler i USA, betyr dette at mesteparten av Internett-trafikken mellom Europa og Asia går via disse sentralene.

USAs «Terrorist Surveillance Program» (TSP) åpner juridisk for at NSA får adgang til millioner, ja faktisk noen milliarder, av stemme- og dataforbindelser og materialet kan lagres i 40 år. Og alle oss som berøres av det som foregår blir aldri informert.

Det er virkelig storebror som ser oss og kan følge med på om vi har de riktige holdningene, tenker de riktige tankene, om vi er med eller imot, om vi er for frihet og demokrati eller for ufrihet og despoti. Og siden det som skjer når vi publiserer noe via internett er helt utenfor vår kontroll, kan vi lett havne i galt selskap; plutselig dukker linker til noe vi har gjort opp på suspekte websider, og er noe av det vi har sagt eller gjort først kommet i dårlig selskap, skal det ikke mye fantasi for å forestille seg at vi blir et interessant overvåkningsobjekt.

Skriver jeg inn navnet på videokanalen min, haahell, dukker det opp mer enn 7000 referanser, på sider jeg ikke ante eksisterte, websider som er laget på alle kontinenter. Og noen av dem er virkelig suspekte. Dette er skumle greier. Det er ingen tvil: Storebror seg oss.

Holdninger og konsekvens.

Venstresiden i Norge hevder at det skjer en hetsing av muslimer, og gir inntrykk av at denne hetsingen er et betydelig samfunnsproblem, at hetsingen er et allment forekommende fenomen i Norge. I den utstrekning at noen og kanskje mange muslimer lar seg overbevise om at disse påstandene er korrekte, er grunnlaget lagt for å utvikle en offerfølelse og for en tiltagende fremmedgjøring.

Og fra tid til annen gir høyresiden uttrykk for at snikislamieringen brer om seg og at innvandring av muslimer og især av fjernkuturelle muslimer innebærer et betydelig integreringsproblem, hvilket naturligvis gjør at mange etniske nordmenn føler en viss bekymring for fremtiden.

Studerer en fakta i denne saken synes det som om høyresiden - jeg ser her bort fra den lille gruppen på det ytterste høyre med ekstreme synspunkter - har et noe mer nyansert syn enn venstresiden, de fleste noenlunde ansvarlige talsmenn og kvinner på høyresiden vedgår at ikke alle muslimer kan skjæres over en kam. For venstresiden er det imidlertid om å gjøre å understreke sterkt at hetsproblemet er stort, samtidig med at det sjelden eller aldri innrømmes at integreringsproblemer eksisterer.

Jeg har i mange videoer vært inne på at en slik polarisert debatt er lite fruktbar, og at den er egnet til å medføre en høyredreining i samfunnet, med økende krav om at vi slår ring om det norske og de norske verdier. Og jeg har også sagt i mange videoer at det er god grunn til å hegne om det beste som er utviklet i europeisk og norsk kultur med referanse til demokrati, menneskerettigheter og basale trekk ved velferdsstaten, og at disse verdiene er under press især hvis innvandringen blir svært stor.

Hvis vi kunne få en noenlunde saklig debatt som tar utgangspunkt i et slikt nyansert syn på virkeligheten, ville meget være vunnet. Og jeg hevder, som jeg har hevdet før: det er venstresidens gjentatte bagatellisering av integreringsproblemene som er hovedårsaken til at samfunnet dreies i høyreretning med fare for fremvekst at fascistiske strømninger.

Grønland Beboerforening

Jeg oppfordrer alle som bor på Grønland i Oslo å melde seg inn i Grønland Beboerforening.

Bydelen har vært og er i rask forandring og som bekjent er ikke alle forandringene til det bedre, og jeg tenker da særlig på dopsalg, rusmisbruk, forskjellige typer kriminalitet og tilløp til moralpolitisk adferd.

Så langt har ikke politi og andre myndigheter gjort nok for å hanskes med disse problemstillingene. Derfor er det viktig at flest mulig av beboerne på Grønland engasjerer seg i saker som kan gjøre bydelen bedre og tryggere, og en måte å gjøre det på er å melde seg inn i foreningen som ifølge foreningsleder Anders Slåtsveen har som en sine prioriterte oppgaver å motarbeide disse negative utviklingstendensene.

La meg understreke at jeg selv ikke har noe direkte med foreningens arbeid å gjøre, men er medlem og ser viktigheten av at denne lille organisasjonen får best mulige arbeidsbetingelser.

På mange måter er Grønland en fin og genuin bydel med kosmopolitisk tilsnitt og med mange tilbud og muligheter som knapt finnes andre steder i Norge, men den har potensial til å bli meget bedre hvis beboerne kan få gjennomslag for at politikere og styresmakter tar bydelens problemer, som dessverre har vært tiltagende over de senere årene, på større alvor. Du finner mer informasjon om foreningen og dens arbeid på websiden http://www.gronlandsposten.no

Femtekolonne og kupping av organisasjoner.

At femtekollonister kupper organisasjoner er det mange eksempler på opp gjennom nyere historie, hva enten disse kuppkreftene er sterk venstreorientert, sterkt høyreorientert eller sterkt religiøst orientert. En totalitær livs og verdensanskuelse er et fellestrekk for alle disse ideologiene.

Det er ikke merkelig og særsynt at folk med kommunistisk ideologi har kuppet en organisasjon som SOS-Rasime, her er det penger å hente, betalt av det samfunnet disse folkene avskyr og forakter, og så kan en i det skjulte forfølge sin egentlige agenda. Og siden fordommer aldri forsvinner over natten og siden det alltid er mulig å dokumentere at fordommer eksisterer, naturligvis utelukkende blant etnisk norske og i storsamfunnet, kan organisasjonen regne med et vedvarende tilsig av offentlige midler.

Det paradoksale er at FRP og organisasjoner som SOS-Rasisme livnæres gjensidig av hverandre, deres eksistens som maktfaktor er avhengig av at polariseringsnivået i samfunnet er høyt. Således bidrar SOS-Rasisme i høy grad til å splitte heller enn å forene, en utviklingsprosess som altså er kontraproduktiv; for folk flest, som føler seg stigmatisert av vestresidens rasismepåstander, tror mer på Siv Jensen enn på SOS-Rasisme. Nei - kutt ut all støtte til de antirasistiske organisasjonene, de bare gjør vondt verre.

Kampen om vannet.

Vann er en særdeles viktig ressurs for alt liv, men er, og fremfor alt blir, mer og mer viktig for menneskene i mange land i verden, eksempelvis i Afrika. Derfor pågår det en diplomatisk kamp om Nilen, verdens lengste eller rettere nest lengste elv, som starter i Victoriasjøen, eller egentlig i Rwanda i en matelev til Victoriasjøen, og ender i Middelhavet på egyptisk territorium. Det vil si den renner knapt nok ikke lenger ut i Middelhavet for omtrent alt vannet er brukt opp før det kommer så langt.

Forhandlinger om bruk av Nilvannet har pågått i mer enn ti år, og det synes å være langt fram til en enighet om hvordan denne enorme vannressursen skal fordeles. Og dersom klimaendringer vil medføre økende tørkeperioder i mange av disse landene, blir denne ressurskampen helt sikkert forsterket.

Landene med tilknytning til Nilens øvre del samt Etiopia, som den blå nil renner gjennom, mener at Egypt og Sudan legger beslag på en altfor stor del av denne vannressursen, mens Egypt og Sudan mener at deres land er mer utsatt for tørke og at deres behov således er størst og at denne situasjonen vil forsterkes ved de antatte klimaendringene.

En løsning på dette fordelingsproblemet synes vanskelig å oppnå, og kan i verste fall utløse stridigheter og kanskje til og med kriger. Lignende eksempler på kampen om vann finnes også i andre verdensdeler, ikke minst i Midt-Østen.

Som på mange andre områder er Norge i en svært privilegert stilling når det gjelder vannreserver. I det hele tatt er vi uforskammet privilegerte i dette landet.

Innvandrermenn og integrering.

I en dagbladartikkel for et par dager siden påpekes det at i enkelte innvandrermiljøer er det mannen som ofte utgjør hovedproblemet når det gjelder integrering, men er samtidig en nøkkelperson i integreringsprosessen. Mange av disse mennene er arbeidsløse og lever på offentlige midler og de omgår i hovedsak likesinnede. Og storsamfunnets satsing på å få kvinner vekk fra kjøkkenbenken, er, i den utstrekning denne satsingen er vellykket, en trussel for disse mennenes selvfølelse og verdighet. Derfor burde det gjøres mer for å få disse mennene i tale ble det påpekt i artikkelen.

At menn er en av nøkkelfaktorene for vellykket integrering er rimelig selvsagt, og det bør absolutt gjøres mer først og fremst for å disse mennene ut av ghettotilværelsen og inn i arbeidslivet. Det er gjennom en slik sosialiseringsprosess at holdninger og oppfatninger best kan endres, også når det gjelder likestillingsspørsmål.

Jeg er likevel ikke i tvil om at det er kvinnene i disse innvandrergruppene som har det største potensial for å skape varige forandringer, ikke bare i egen generasjon men også for den fremtidige. Av egen erfaring vet vi at likestilling ikke kommer av seg selv, men er et resultat av en kamp som har gått over generasjoner, og denne kampen har ikke vært ført av menn. Og vi må være klar over at i enkelte innvandrermiljøer er motstanden mot denne typen forandring meget større enn den i sin tid var i det norske majoritetssamfunnet.

Konflikter er ofte en forutsetning for forandring og det er for meg åpenbart at det er kvinnene som først og fremst må mobiliseres, for sin egen del, men ikke minst for sine barns skyld, siden det er kvinnene som i det daglige har det største omsorgs- og oppdragelsesansvaret. Å skape nettverk mot storsamfunnet for disse minoritetskvinnene er derfor av stor og varig betydning. Så får mennene komme luntene etter.

Det største problemet er at enkelte folkegrupper får stadig etterfylling av innvandrere som er egnet til å vedlikeholde sterke tradisjoner som er på kollisjonskurs med basale menneskerettigheter, ikke minst i likestillingsspørsmål.

Er Norge en klimaversting?

Fra 1990 til 2008 har de totale utslippene innenlands i Norge økt med 7,6 prosent. Olje og gass og veitrafikk har forårsaket de største utslippsøkningene både i relative og absolutte tall, bortsett fra kategorien andre utslipp som er av mindre betydning for utslippstotalen.

Industrien som er en vesentlig utslippskilde har redusert sine utslipp, og det gjelder også fyring og annen stasjonær forbrenning og avfall, de sistnevnte to utslippskildene er imidlertid av mindre betydning i absolutte tall.

Ser vi for et øyeblikk bort fra olje og gassproduksjonen, finner vi at de totale utslippene er redusert fra 1990 til 2008 med ca. 6,5 %.

Olje og gassproduksjonen er altså den vesentligste årsaken til at det har vært en økning på 7,6 prosent i totalutslippene over denne tidsperioden.

Utslipsøkningen når det gjelder olje og gass på 78,9 prosent fra 1990 til 2008 skyldes naturligvis den sterke produksjonsøkningen i denne perioden.

Sett i et globalt perspektiv kan det argumenteres for at denne sterke økningen når det gjelder olje og gassproduksjonen i Norge kan alt i alt ha bidratt til et lavere utslippsnivå globalt sammenlignet med en situasjon der Norge ikke produserte denne olje og gassmengden, fordi alternativt øket produksjon andre steder av olje, gass og eller kull sannsynligvis ville ha vært mer forurensende.

Nawal El Saadawi og demokratiets dilemma.

Nawal El Saadawi har en inponerende karriere bak seg, som lege, forfatter, feminist og aktivist, en kvinne som har kjempet for det hun trodde på og som har lidd mye for sin kamps skyld.

Først og fremst kritiserer hun de repressive styrene i den arabiske verden og deres bruk av religionen for egne formål, og hun kritiserer religionens voktere for deres undertrykkene holdninger, ikke minst når det gjelder likestillingsspørsmål.

Men hun kritiserer også Vesten og ikke minst USA for maktmisbruk og for å forfølge egne, snevre formål. Og hun kritiserer Obama, ikke minst på bakgrunn av hans tale i Kairo, og for at han brukte mange vakre ord som ikke har dekning i realitetene.

Nawal har rett i det meste av denne kritikken, også når det gjelder Obama. Faktum er at enhver politiker i et hvilket som helst demokratiske land, og det gjelder ikke minst presidenten i USA, i realiteten ikke har særlig stort albuerom, nettopp fordi lederne er valg på et demokratisk grunnlag; folk flest som bestemmer hvem som til enhver tid skal styre, går ikke med på at det gjøres store endringer, og især ikke hvis de tror at slike endringer kan berøre dem selv negativt.

Det er bare despoter som fullstendig kan endre den politiske kursen, til de eventuelt blir fjernet, som oftest av en annen despot.

Manglende handlingsfrihet er demokratiets dilemma og det er Obamas dilemma, jeg tror faktisk han innerst inne gjerne ville endre USAs utenrikspolitikk på mange vesentlige områder, men han kan ikke. Så burde han ikke holdt slike taler som i Kairo, vil mange si. Kanskje burde han ikke det.

Integreringsutvalg og likebehandling.

Når utvalg skal settes ned, utvalg som har med integrering å gjøre, synes mandatet alltid å være konsentrert om hva storsamfunnet kan gjøre for å fremme integreringen. Det er ikke noe galt i at en har til vurdering hva storsamfunnet kan gjøre, men hvis mandatet ikke er mer omfattende, har en mistet av syne det viktigste i integreringssammenheng, nemlig minoritetenes egne bidrag til integreringsprosessen.

Det aller viktigste bidrag til integrering skjer når individer med forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn møtes som enkeltmennesker på ulike fellesarenaer, hva enten vi snakker om politikk, kultur, sport eller andre typer aktiviteter. Derfor er jeg svært skeptisk til det uttall av støtteordninger som er egnet til å separere minoriteter fra storsamfunnet, ordninger som i sin ytterste konsekvens fremmer parallellkulturutvikling, noen ganger helt ned på klannivå.

I virkeligheten bunner en slik støtteordningspraksis i en slags politisk korrekt ansvarsfraskivende filosofi, der en dyrker forskjellsbehandling fremfor likebehandling, en filosofi som helt åpenbart innholder nedvurderende elementer: de er ikke som oss stakkars og må spesialbehandles.

Jeg har i en annen video, ut fra egen erfaring i Afrika, vært inne på hvor lett det dannes myter om storsamfunnet i minoritetsmiljøer, myter som i hovedsak er av negativ karakter og som er til sterkt hinder for en vellykket integrering. Separasjonsfilosofien fører med nødvendighet til dannelse, videreføring og forsterking av slike negative myter.

Hva en bør gjøre: Inkluder i slike integreringsutvalg representanter fra minoritetsmiljøene som har oppnådd en vellykket integrering og som kan gi gode råd til, og å være rollemodeller for folk, og især unge, i minoritetsmiljøene. Folk skal ikke behandles forskjellig fordi det er forskjeller mellom folk, men likt selv om slike forskjeller eksisterer: vi skal ha like rettigheter og like plikter. Det er det eneste som fungerer.

Forslag til Raja.

En kommentar til debatten mellom Raja og Hauglie og det reelle innholdet når vi skreller vekk noe av den ekstreme ordbruken: Hauglie mener at dialogmøtene hindrer integrering og Raja mener det motsatte.

Begge har noe rett på enkelte punkter. Raja burde kanskje få frem at innvandrere er en mer uensartet gruppe enn det disse møtene gir inntrykk av, og mange innvandrere er ikke muslimer. Men muslimer utgjør ganske visst en stor gruppe og noen, antagelig mange, har holdninger som er problematiske i forhold til det norske storsamfunnet. Jeg føyer til at mange av disse holdningene er mer kulturelt enn religiøst betinget.

Noen av disse problemområdene er blitt belyst i disse dialogmøtene, og det tror jeg har vært ganske vellykket. At Raja har hatt en hang til å sette motsetninger opp mot hverandre i enkelte møter er en debattform som norske media har drevet med i årevis for å få blest om sakene, så det forundrer meg at Hauglie ikke tar tak i denne mer generelle problemstillingen. Det er mange andre enn Raja i Norge som er pr-kåte.

Jeg oppfordrer Raja til å invitere til et dialogmøte på Litteraturhuset der temaet kan være: Hvilke forutsetninger må være oppfylt for å få til en dialog som er integreringsfremmende?

På forespørsel: Litt om meg selv.

Jeg har fått spørsmål fra seere på min YouTube-kanal om hvem jeg er, hva jeg driver med, og blant annet om jeg er politiker. Det siste kan jeg svare benektende på. Jeg har en sosialliberal livs og verdensanskuelse, er prinsipielt for stor frihet for enkeltmennesket, men er for at en slik frihet skal være for de mange og ikke bare for de få, og at samfunnet derfor trenger felleskapsløsninger som gjør at vi alle har gode valgmuligheter. Og det betyr blant annet at utdanning og helsetjenester bør være tilgjengelige for alle. Jeg er siviløkonom av utdanning med tillegg av noen teknologiske og naturvitenskaplige fag, og har i mange år arbeidet i Afrika med utdanning, forskning og utviklingsarbeid. Jeg er skeptisk til alle religioner, først og fremst fordi de kan brukes og er blitt brukt til undertrykking og ensretting, og har potensial til å skille menneskene i gode og dårlige på basis av tro, og kan som sådan ha en svært diskriminerende funksjon. Likevel er jeg ikke ateist, men betrakter meg selv som agnostiker, siden jeg ikke på fornuftsmessig grunnlag kan fullstendig avvise at det finnes en eller annen styrende mekanisme; jeg er imidlertid ganske så sikker på at eksisterende religioner ikke har de riktige svarene på livets og dødens mysterier. Dertil er det altfor tydelig at religionene er skapt av mennesker. I yngre dager drev jeg meget med fiske og især jakt, rype og skogsfugljakt, og har hatt mange jakthunder, for det meste engelsksettere. Jeg har skrevet to skjønnlitterære bøker, en novellesyklus og en roman og arbeider for tiden på et nytt manuskript. Og så er jeg pensjonist og bruker en del av tiden på å lage videoer under overskriften Tanker i tiden. Ha en god dag!

En stor del av skylden for at kriminalitet er overrepresentert i en del innvandrermiljøer må tilskrives foreldregenerasjonen, og især mennene, som ikke har gjort nok for å integrere seg selv, og især ikke vært gode rollemodeller for sine sønner. Raja har helt rett i at nok er det slik at integrering er en toveis prosess, men det største ansvaret for vellykket integrering hviler på dem som bosetter seg i et nytt land. Å ta skikkene der en kommer er ingen naiv floskel, det er en realitet som gjelder i alle land i verden. Det har alltid forundret meg at norske organisasjoner, som lever av å motarbeide rasisme, ikke gjør noe, iallfall ikke synlig, for å bevisstgjøre innvandrergrupperinger om hva som skal til for å oppnå vellykket integrering, for jeg tror ikke det er tvil om at parallellkulturutvikling er den viktigste kilden til å skape fordommer og rasismelignende holdninger i storsamfunnet. Selv har jeg levd mange år i Afrika, og har mange ganger erfart hvor store fordommene det er i innvandrermiljøene, om hvordan disse holdningene blir vedlikeholdt og videreformidlet til nye innvandrere. Det gjelder i høy grad mange hvite, men enda mer asiatiske folkegrupper, som har levd i land som eksempelvis Tanzania i mange generasjoner og som fremdeles lever nesten helt adskilt fra storsamfunnet og der fordommene effektivt blir overført fra generasjon til generasjon. Parallellkultutvikling er alltid en hovedkilde til effektivt vedlikehold av rasismelignende holdninger, både i minoritetsmiljøene og i storsamfunnet. Det er dette perspektivet antirasistiske organisasjoner burde ta utgangspunkt i.

Hjernevaskdebatten. Epilog.

Arv og miljødebatten ga oss mange gode eksempler på hvor viktig biologi er for menneskets adferd. Ikke minst Jørgen Lorentzens reaksjoner viste prov på det. Når han ble angrepet, var han frenetisk forsvarer av sitt eget handlingsrom og sitt eget lille kongedømme; ingen skulle komme å pisse på hans revirgrenser. I denne debatten dreide det seg ikke om fysiske, territoriale revirer, men om hvem som skal være den dominante hannen, eller for den saks skyld hunnen, når det gjelder kjønnsforskning, om hvem som skal ha hegemoniet på dette forskningsområdet. I den mest opphetede delen av debatten var det tydelig at angrep ble ansett som det beste forsvar. Revirkreftene er kraftfullt forankret i biologien, det tyder all historie på, og disse kreftene kan vi neppe sosialisere oss bort fra, selv om de naturligvis påvirkes av hvordan samfunnet er organisert og av andre miljøbetingelser. Men altså: Det var interessant og egentlig ganske fornøyelig å se hvordan Lorentzen og andre samfunnsforskere demonstrerte så tydelig biologiens betydning for egen adferd. Det demonstrerte også noen av de biologisk orienterte forskerne, men de er antagelig mer villige til å innrømme hva saken gjelder: nemlig å forsvare egne maktposisjoner, og helst forbedre disse posisjonene. Altså revirkamp. Verken mer eller mindre.

Tanker i tiden: Tilleggskommentar til burkaforbud.

Tanker i tiden: Tilleggskommentar til burkaforbud.

Storberget og likestilling i Afghanistan.

Storberget ble rørt til tårer da han møtte Najilia i fjor. Den afghanske kvinnen er dømt til tolv års fengsel for å hjulpet en kvinne til å møte en mann i smug. Det er bare ett av tusenvis av eksempler på kvinners manglende rettigheter i Afghanistan, i likhet med svært mange andre land der en helt eller delvis legger til grunn islamske lover for straff og straffeutmåling. Det er formodentlig lite Storberget kan gjøre for å få til en generell endring av en slik kvinneundertrykkende praksis, men han kan kanskje oppnå noe når det gjelder Najilia og andre som sitter i samme fengsel, i og med at Norge er en viktig bidragsyter i det aktuelle området. Det er mye som kan menes om krigen i Afghanistan og om Norge burde eller ikke burde delta. Det skal jeg la ligge. Det er grunn til å anta at norske myndigheter og andre deltagende lands myndigheter har vært svært naive når det gjelder muligheter for demokratiutvikling i Afghanistan og ikke minst når det gjelder likestillingspolitikk og rettslig praksis. Nåværende myndigheter i Afghanistan fører nok en noe mindre undertrykkende kvinnepolitikk enn Taliban gjorde, men det er svært langt fram til at menneskerettighetene ivaretas, og det gjelder ikke bare likestillingsproblematikken. Å forandre Afghanistan vil ta mange generasjoner. Og så lenge kan vi ikke være der.

Hjernevaskdebatten og biologi.

Arv og miljødebatten ga oss mange gode eksempler på hvor viktig biologi er for menneskets adferd. Ikke minst Jørgen Lorentzens reaksjoner viste prov på det. Når han ble angrepet, var han frenetisk forsvarer av sitt eget handlingsrom og sitt eget lille kongedømme; ingen skulle komme å pisse på hans revirgrenser. I denne debatten dreide det seg ikke om fysiske, territoriale revirer, men om hvem som skal være den dominante hannen, eller for den saks skyld hunnen, når det gjelder kjønnsforskning, om hvem som skal ha hegemoniet på dette forskningsområdet. I den mest opphetede delen av debatten var det tydelig at angrep ble ansett som det beste forsvar. Revirkreftene er kraftfullt forankret i biologien, det tyder all historie på, og disse kreftene kan vi neppe sosialisere oss bort fra, selv om de naturligvis påvirkes av hvordan samfunnet er organisert og av andre miljøbetingelser. Men altså: Det var interessant og egentlig ganske fornøyelig å se hvordan Lorentzen og andre samfunnsforskere demonstrerte så tydelig biologiens betydning for egen adferd. Det demonstrerte også noen av de biologisk orienterte forskerne, men de er antagelig mer villige til å innrømme hva saken gjelder: nemlig å forsvare egne maktposisjoner, og helst forbedre disse posisjonene. Altså revirkamp. Verken mer eller mindre.

Tilleggskommentar til burkaforbud.

Jeg har fått tilbakemelding fra flere muslimer om at de mener at burkaforbud ikke vil føre til ytterligere polarisering i Europa og Norge, fordi de aller fleste muslimer er imot burkabruk. Det er nyttige og viktige opplysninger å få, for, som jeg sa i videoen kalt burka, polarisering og integrering, er sekulære og moderate muslimer syn på denne saken av vesentlig betydning, ikke bare innad i det muslimske miljøet, men også i forhold til storsamfunnet. I det hele tatt er det viktig for storsamfunnet og relevant myndighet å få kartlagt hva ulike grupper av muslimer mener om alle saker som spesifikt gjelder muslimer, slik burkasaken gjør, selv om det vel ikke står noe om burkabruk i skriftene, og som sådan har denne skikken lite med islam å gjøre. Det kan ikke være tvil om at burkabruk er kvinneundertrykkende og at bruken blant annet begrunnes med at plagget skjermer kvinnen mot den ustyrlige mannen som ikke kan forventes å ha nødvendig selvkontroll ifølge enkelte konservative muslimers uttalelser. Hvis det er riktig at et stort flertall muslimer er for burkaforbud vil det naturligvis være langt enklere og mindre problematisk å vedta en forbud. Likevel er jeg skeptisk til forbud, mest fordi jeg generelt er imot forbud som begrenser enkeltmenneskets handlefrihet så lenge denne handlefriheten ikke går ut over andre. Men det gjør den kanskje her, siden det formodentlig er en realitet at det i mange tilfeller ikke dreier seg om kvinnenes handlefrihet, men snarere om menns påbud.