Jeg har i flere sammenhenger understreket at en av den viktigste åndskampene i dette århundret står mellom de sekulære, demokratiske og menneskerettslige kreftene og de totalitære kreftene hva enten sistnevnte har en verdslig eller religiøs basis. De totalitære religiøse kreftene er først og fremst representert ved islam, men også ved kristendommen, slik denne praktiseres i betydelige kretser i de evangeliske miljøene i USA. Sentralt i denne åndskampen er Israel-palistinerspørsmålet der religion i høyeste grad er involvert som motiveringsfaktor både i muslimske og kristne kretser.
I Europa har kristendommen tilpasset seg en sekulær-demokratisk forståelsesmodell som i hovedsak er meget mer liberal enn tilfellet er i USA, selv om det naturligvis finnes fundamentalistiske kristne krefter også i Europa. Til gjengjeld har Europa over de siste tredve førti årene fått en betydelig tilflytning av muslimer, som i ganske stor utstrekning tolker sin religion på en totalitær måte, slik kristne i Europa gjorde før opplysningstiden og etterfølgende århundrer gradvis forandret kristendommens funksjon og plass i samfunnet.
Dette faktum gjør at Europa igjen må gjennomgå en opplysningstid, som igjen antagelig vil ta flere tiår og kanskje et århundre eller to, før vi igjen kan fastslå at de grunnleggende menneskerettighetene er den beste rettesnor som menneskene så langt har skapt, og at det sekulære demokratiet er den beste samfunnsformen som har eksistert så langt.
I denne utviklingsprosessen gjør vi klokt i å ikke skape så store motsetninger i de europeiske landene at ropet på den sterke mann/kvinne gjør seg gjeldende - altså en utvikling med fascistoide trekk. For å unngå det bør innvandring holdes på et relativt lavt nivå samtidig med at integreringsproblemene tas på alvor ved å unngå ghettodannelser og parallellkulturutvikling og ved likebehandling av alle grupper av nye landsmenn og -kvinner. Og da mener jeg likebehandling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar