Hallesby, Øverland og vår egen tid.

For den som husker helvetesdebatten med svovelbiskopen Hallesby i spissen i årene etter krigen - det er det vel ikke så mange som gjør - er det rimelig klart at motstanderne av Hallesby (de deltok blant annet i mange artikler blant annet i Dagbladet) slett ikke var ute etter å stigmatisere, undertrykke og marginalisere de mange nordmenn som faktisk trodde på helvetes eksistens og de forferdelige konsekvenser som ventet den som ikke inntok den rette tro. Det var ikke de mange enkeltmennesker som Hallesby og andre hadde påvirket til å innta en slik overtro som var gjenstand for kritikk, det var ledere som Hallesby som var i fokus, ledere som prediket den slags nonsens.

Tilsvarende er det for meget av den kritikk som i den politisk korrekte oppfatningen kalles islamofobi; berettiget kritikk mot islam som religion, som system, som totalitær ideologi, slik svært mange ledere nasjonalt og internasjonalt de facto tolker religionen; denne kritikken er ikke rettet mot muslimer i sin alminnelighet, det er rettet mot lederskapet, slik tilsvarende kritikk i sin tid var rettet mot Hallesby.

Jeg underkjenner ikke at det kan skje overtramp i denne prosessen, og det bør alle bidragsytere vokte seg for. Og siden muslimer er en minoritet erkjenner jeg behovet for å fare frem med en viss varsomhet.

Men åndskampen som i dag utkjempes mellom islamister og andre konservative muslimer og mennesker som ønsker frihet fra en slik type hjernevasking er av samme karakter som den som ble utkjempet mot Hallesby etter krigen.

Derfor stilte jeg følgende spørsmål for litt siden: Arnulf Øverland og det muslimske brorskap er spørsmålet. Hva er svaret?

Jeg er ikke i tvil om hva svaret er.

Folk flest i Tanzania.

En hovedårsak til at misnøyen med regjeringen i Tanzania ikke har ført til omfattende demonstrasjoner er nok at landet er forholdsvis godt bespent med mat til forholdsvis rimelige og stabile priser. Et eksempel: For noen uker siden spiste jeg lunsj på et lite, unnselig og svært primitivt utested i sentrum av Dar es Salaam. Jeg betalte tusen skilling, dvs. ca. 4 kroner. Maten var ok den, lite kjøtt, naturligvis, men med noe grønnsaker, ris og en velsmakende saus.

Nå har ikke summen i norske kroner særlig mye med saken å gjøre, spørsmålet er naturligvis hva et slikt måltid koster relatert til en vanlig families inntekt. Om maten lages hjemme, kan en nok halvere kostnaden slik at en familie på fire kan leve - når det gjelder mat - for rundt femten kroner dagen, eller fire hundre og femti kroner måneden.

En vanlig arbeider tjener kanskje rundt 120 000 tanzanianske skilling i måneden, altså ca. 480 kroner, så det er klart at det blir liten eller ingenting til overs for husleie og andre presserende utgifter og slett ikke noe til barns skolegang. De fleste greier seg likevel på et vis, noen dyrker litt mat selv, i mange familier jobber både mor og far, og barna hjelper naturligvis til med det de kan.

Det er ikke lett å være blant folk flest i Tanzania.

Ord for kvelden.

Jeg står i sentrum i politikken. Som god venstremann - av den gamle skolen - spør jeg meg selv hver morgen hva jeg skal være uenig med meg selv om i dag. Det er en eksersis som skjerper årvåkenheten og holder seniliteten på avstand.

Jeg er sterk tilhenger av tvilens evangelium som en kontrast til det dogmatiske verdensbildet. Jeg tror jeg kan si med noenlunde sikkerhet at jeg hater ingen, og at jeg heller ikke hater meninger som er forskjellige fra mine egne - i så fall må en svært langt ut på venstresiden (Tjen Folkets tankegods for eksempel), svært langt ut på høyresiden (nynazistenes hatefulle budskap) eller svært langt inn i den religiøse fanatismen (de militante islamistenes jihadidioti).

Jeg har en viss sans for hovedbudskapet i evangeliene: Du skal elske din neste som deg selv, og: Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem. Selv om jeg foretrekker å omskrive sistnevnte utsagn noe: Du skal ikke forlange av andre det du ikke forlanger av deg selv. Det er noe mindre krevende. Men mer ærlig.

Det er snart tid for en sun-downer. Ha en god kveld!

Byråkrater og ikke-tenkning.

Pål Veiden har i VG noen ganske treffende bemerkninger om å tenke og å ikke-tenke og især om det siste. Hva han sier om byråkrater synes jeg imidlertid ikke stemmer helt.

Riktignok er det slik at mange byråkrater behandler de fleste saker helt likt ut fra den antagelse at likebehandling skal ligge til grunn. Det stemmer jo, men siden svært få saker er helt like, er det ikke bare tillatt, men forutsatt at det skal brukes skjønn, eller, sagt på folkelig vis: det er lov til å bruke hue!

Min kritikk av byråkratene går imidlertid ikke på at de tenker for lite: snarere tenker de for mye!! Det er nå en gang slik at byråkratene skal iverksette politiske vedtak - de skal simpelthen ikke tenke for mye selv! Men det er det mange gjør: de har en tendens til å pønske ut nye regler og forordninger som ofte påvirker enkeltmenneskets hverdag på en negativ måte - sannsynligvis for at de skal kunne dokumentere at de gjør nytte for seg.

Nei - la oss for all del ikke få for tenkende byråkrater!

Selvrefleksjon kan være befriende.

Menneskenes unike evne til å like og mislike, til å legge positiv vekt på visse typer argumenter og å negativ vekt på andre, til å se verden i sort og hvitt, til å ha klare grenser mellom hva som er riktig og galt, synes å være hovedregelen og i hvert fall ikke unntaket.

Ikke slik å forstå at jeg tror at det er mulig å foreta strengt objektive analyser, og at det finnes en virkelig sann beskrivelse av hvordan verden ser ut og fungerer, og at det finnes mennesker - i Norge eller andre steder - som målbærer sannheten med stor S.

Mennesket har imidlertid en trang til å tro at det kjenner og har funnet sannheten, og jo sterkere denne følelsen er - for det dreier seg om følelser mer enn om fornuft - desto mer fanatiske og fundamentalistiske blir analysene, argumentasjonen og især konklusjonene.

Dagens debatter, ikke minst om innvandring og integrering, er preget av sterke følelser, følelser som i høy grad styrer utvalg av argumenter og argumentenes innhold.

Det kan av og til være nyttig å forsøke å se seg selv og sine motiver og beveggrunner utenfra. Stoppe opp et øyeblikk å utsette seg selv for en smule selvrefleksjon.

Det kan faktisk virke befriende.

Brorskapet og fremtidens Egypt.

Ulike scenarier er mulig i Egypt. Uansett hvilken retning uviklingen vil ta, vil nok det muslimske brorskap spille en vesentlig rolle. Det mest sannsynlige er vel at for de første årene vil de verdslige aspektene overskygge de religiøse, og at også brorskapet klart seg behovet for å forandre hverdagen for folk flest ved å vektlegge produktive utviklingsfaktorer som kan gi arbeid til langt flere svært frustrerte unge, at korrupsjonen reduseres vesentlig og at statens utgifter har en mer langsiktig utviklingseffekt.

Det blir interessant å se hvilken politikk USA vil føre i dette nye utviklingsbildet. Det er mange eksempler over de seneste tiårene på at USA ikke har vært særlig heldige med valg av samarbeidspartnere, er faktum som sannsynligvis skyldes ufullstendige og dels feilaktige analyser av maktforhold og av regional og global utviklingsdynamikk.

Så lenge USA er så sterkt avhengig av Midt-Østens olje, og så lenge zionismen står så sterkt som den gjør i USA, vil USA stå overfor en meget vanskelig balansegang. Regimeskifter i Egypt og andre land i området gir imidlertid også nye muligheter, som USA (og Vesten for øvrig) burde undersøke nøye. Å ensidig demonisere de pågående kreftene som spiller seg ut er både uklokt og uproduktivt.

En bekjennelse.

Frykt er et barn av grusomheten. Og grusomhet er denne verden full av. Slik har det alltid vært, og slik vil det antagelig alltid være. Av alle grusomheter er helvete den mest ondskapsfulle oppfinnelsen. Som en kontrast til paradisets herligheter. Et skille i vi og dem, i de salige og de fortapte, i de gud liker og de gud fordømmer.

Alle de abrehamske religionene har helvete på sin agenda. For å skape den ultimate frykt. For det som skjer når vi ikke er lenger, for det som ligger bakenfor erkjennelsesgrensen. For å tvinge mennesker til underordning, til fullstendig lydighet, til fullstendig underkastelse.

De abrehamske religionene er, slik autoritetene opprinnelige har definert dem, alle et totalitært prosjekt som skiller menneskene i de gode og onde, i de frelste og ufrelste, i de som fortjener evig liv i herlighet og de som får fortapelsens rettferdige dom.

Man kan spørre seg selv, om det går an å være så dom at man tror på dette våset?

Å våge eller ikke våge.

Ali Esbatis artikkel om høyrepopulismen i Clarte har utvilsomt noen poenger, argumenter som er i tråd med hva jeg i mange sammenhenger har kalt polariseringens funksjon og innebygde dynamikk, og Esbatis kritikk av den ytterste høyresidens hang til å behandle muslimer en bloc, og en hang til å generalisere ut fra enkelttilfeller og enkeltepisoder som de fleste av oss kan være enige om er sterkt kritikkverdige. Esbati polemiserer mot uttrykket “vi må våge å ta debatten” og dette uttrykks premisser.

Selv har Esbati ved ulike anledninger tatt til orde for det motsatte synspunkt: Vi må våge ikke å ta debatten. Det er et synspunkt jeg har argumentert sterkt imot i flere videoer, fordi jeg er rimelig sikker på at når vi observerer en ganske sterk høyredreining i de europeiske landene, så er noe av årsaken det faktum at venstresiden og kulturradikale krefter har - nettopp - unnlatt å ta debatten ved å bagatellisere alle problemer og alle aspekter knyttet til innvandring og integrering.

Jeg er sterk tilhenger av å ikke skjære muslimer, og alle andre grupper for den saks skyld, over en kam. Men det fullt berettiget og nødvendig å diskutere islam som religion, og at den, konservativt tolket, vanskelig kan beskrives som annet enn en totalitær ideologi med sterk sammenblanding av religion og politikk. Det er også berettiget å påpeke at en slik ideologi er på sterk kollisjonskurs med vestlige frihets- og likhetsidealer. Og det er berettiget å påpeke at ghettoisering og parallellkulturutvikling, som det er tendenser til, også i Norge, setter den skandinaviske velferdsmodellen på prøve, og at det derfor er gode grunner til å ha en begrenset innvandring og en vel gjennomtenkt integreringspolitikk.

Venstresidens uvillighet til å ta debatten har utvilsomt bidratt til høyredreiningen i Europa. Å våge å ikke ta debatten har satt venstresiden på sidelinjen.

Religiøs fundamentalisme.

Opp i all - berettiget religionskritikk - som er rettet mot islam og islamistiske bevegelser, minner jeg om at det er store folkegrupper i USA som har et sterkt religiøst engasjement med klare fundamentalistiske aspekter. Ganske mange i USA er kreasjonister, svært mange tror på profetiene i Johannes Åpenbaring, (halvparten av befolkningen ifølge en meningsmåling jeg så referert til for et par år siden), og svært mange mener at Israel bør utvides til Kaanans land.

På mange måter er Midt-Østen derfor en frontlinje for muslims, jødisk og kristen fundamentalsime, og gjør at jeg har liten tro på en varig løsning i området.

Jeg anser ganske riktig “islam mot Vesten” som et stort problem, men som et enda større: religiøse irrasjonelle følelser mot sekulære verdier. Det er den store åndskampen i dette århundret!

Utdrag fra romanen "Deretter drømmer jeg ikke mer".

Jeg satte med på senga og tente en sigarett. Politiet hadde tillatt meg å beholde sigarettene og fyrtøyet. Klokka og de andre eiendelene hadde de tatt. Beltet hadde de også fjernet. Og skolissene.

Under det første forhøret hadde politisjefen sagt at han mistenkte meg for å være spion på oppdrag fra Sør-Afrika, og jeg hadde ikke lykkes i å overbevise ham om at jeg var en uskyldig turist som ikke hadde til hensikt å spionere på noe som helst. Han tillot meg ikke å telefonere og tilkjennega at han nok skulle få sannheten ut av meg i løpet av en dag eller to. De virkelige forhørene skulle begynne i morgen.

Jeg konstaterte at jeg hadde rotet meg borti noe som kunne koste meg dyrt, og jeg lovet meg selv at hvis jeg kom helskinnet fra denne affæren, skulle jeg for framtiden unngå grenseområdene som var underlagt spesielle restriksjoner og der utlendinger bare kunne ferdes med særskilt tillatelse.

Idet jeg stumpet sigaretten, hørte jeg en svak raslende lyd, og jeg stirret mot et mørkt hull i vindusveggen. En slange gled fram på gulvet, den beveget det flatklemte hodet fra side til sid; deretter kveilet den seg i ring. Og da jeg skimtet det skiveformede mønsteret på den brede halsen, var jeg sikker på at det var en kobra.

Mens jeg betraktet kobraen som lå med hevet hode og spillende tunge, og som naturligvis hadde oppdaget meg selv om jeg satt urørlig, tenkte jeg på det som skulle skje neste dag, og at det var sannsynlig at jeg ville bli torturert og kanskje drept, og jeg tenkte at politisjefen kunne spare seg alt bryet, og at giftslangen ville gjøre jobben for ham. Merkelig nok følte jeg ingen angst, slik jeg ville trodd på forhånd, angsten kom senere, lenge etter, jeg var tvert imot usedvanlig rolig og fattet, som om jeg sto overfor en dagligdags beslutning.

Jeg lot blikket gli over rommet. Det fantes ingen slagvåpen i rommet, det eneste som kunne brukes var springfjærene i senga. Jeg løsnet to av dem, la dem dobbelt og knyttet dem sammen med fire remser fra sengeteppet som var såpass råttent at det lett lot seg rive i stykker. Så delte jeg teppet i to, laget en fakkel av den største delen og knyttet tre tøyrenser rundt den sammenkrøllete bylten. Resten av teppet tullet jeg rundt den venstre hand og underarmen.

Jeg satte fyr på fakkelen, og da den brant skikkelig, holdt jeg den i venstre hand, tok de sammenbundne fjærene i høyrehanda og gikk sakte mot slangen. Kobraen løftet hodet i angrepsstilling og hveste. Jeg holdt det brennende teppet så langt foran meg som jeg kunne og strakte den mot slagen idet jeg slo. Fjærene traff den bløte kroppen, men skadet ikke hodet. Jeg slo igjen og var heldigere denne gangen, fjærene rammet halsen. Slangen var halvt bedøvet nå og ute av stand til å beskytte seg, og jeg traff den med et kort, presist slag som rammet hjernen og drepte den momentant.

Om natta sov jeg og hadde ingen ubehagelige drømmer - jeg kan ikke huske at jeg drømte i det hele tatt; jeg ble hentet klokka syv om morgenen, og da vakta kom, tok jeg slangen med meg og foreviste den for politisjefen, og jeg la den på skrivebordet hans og åpnet kjeften dens så hoggtennene ble synlige. Den så faktisk levende ut. Jeg anmodet om å bli forflyttet til en celle uten giftige krypdyr, jeg presiserte samtidig at jeg ikke hadde noe imot slanger, men at jeg foretrakk å være dem foruten når jeg sov. Jeg var smilende og hyggelig og oppførte meg sånn passe provoserende, det var ikke noe jeg hadde bestemt meg for på forhånd, det ble bare sånn, imidlertid visste jeg naturligvis at kobraen var omspunnet av myter og tillagt overnaturlige egenskaper, og at jeg kanskje hadde et godt kort på hånden.

Opptrinnet gjorde et sterkt inntrykk på politisjefen, øynene hans hadde et islett av forundring paret med redsel; og jeg var sikker på at han trodde at jeg var i besittelse av helt spesielle evner som kunne bringe fordømmelse over hvem det måtte være, for han slapp meg fri allerede samme dagen.

Muslimske ledere og kirkelig fellesråd.

Når muslimske ledere har - i samarbeid med kirkelig fellesråd - skrevet under en erklæring som blant annet sier at enhver må fritt kunne velge og skifte religion, synes det berettiget å stille følgende spørsmål:

Er det synet absolutt, og dermed tids- og situasjonsuavhengig?
Eller er dette manifestet uttrykk for et syn som det er relevant å ha så lenge muslimer er en minoritet og dermed, ifølge tradisjonen, er pålagt å følge storsamfunnets lover og regler?

Det er slett ikke uvanlig, heller ikke i Vesten, at ulike grupper målbærer synspunkter som er situasjonsavhengige: under de og de omstendigheter går jeg inn for det og det, og under andre omstendigheter noe annet.

Det ville vært særdeles interessant å få et tids- og situasjonsuavhengig svar på ovennevnte spørsmål. Hvis svaret er et absolutt ja på første spørsmål ovenfor, er det klare tegn som tyder på at islam er ved å moderniseres i Norge. Hvis svaret er nei, må vi trekke den motsatte konklusjon.

Kan jeg få et entydig og klart svar!

Utvik og det muslimske brorskap.

Utvik har i alle år - i hvert fall fra 2006 - hevdet at mange islamistiske organisasjoner i realiteten fremmer vestlige verdier. Og bakgrunnen skal være en forståelse av at skal den muslimske verden kunne ta igjen Vesten når det gjelder teknologi, vitenskap og allment kunnskapsnivå, så må en bli kvitt korrupsjon og føre en politikk som er egnet til å mobilisere egne ressurser.

På dette punktet har Utvik muligens rett. Det er imidlertid ingen grunn til å anta at organisasjoner som Det Muslimske Brorskap vil fremme vestlige verdier i bred forstand - verken når det gjelder demokrati eller menneskerettigheter, og det er god grunn til å tro at organisasjonen vil føre en totalitær ideologisk politikk der det fleste vestlige frihets og likhetsbegrepene er sterkt begrenset.

Konservativt tolket islam er og blir en totalitær ideologi med sterk sammenblanding av religion og politikk. At Det Muslimske Brorskap ikke på kort sikt blir helt rabiate i sin praktiske politikk, dersom de skulle komme til makten i Egypt, er en helt annen sak. Også islamister må operere i virkelighetens verden.

På lengre sikt vil et totalitært regime med nødvendighet bli undertrykkende sett i relasjon til frihets- og likhetsverdier i vestlig forstand. Det finnes ingen eksempler i nåtid og fortid som tilsier noe annet.

Den skandinaviske velferdsmodellen.

Økonomen Jeffry Sachs, som etter eget utsagn er tilhenger av den skandinaviske velferdsmodellen, kommer med bekymringsmeldinger som jeg er fullt ut enig i. Jeg har tatt til orde for tilsvarende synspunkter i flere vidoer.

Hovedpoenget i bekymringsanalysen er velferdsstatens bærekraft, en bærekraft som har en sosial og kulturell dimensjon i tillegg til den økonomiske. Velferdsstaten kan bare fungere godt, hvis et stort flertall erkjenner at vi alle har både rettigheter og plikter, og at det etableres en balanse mellom det individuelle og kollektive som har høy grad av oppslutning i folket.

Det burde ikke forundre noen at stor innvandring av mennesker med til dels vidt forskjellige kulturelle og sosiale røtter sammenlignet med det relativt homogene norske samfunnet, vil sette velferdsmodellens bærekraft på prøve.

Derfor er det helt nødvendig med sterke begrensninger på innvandringen samtidig med at storsamfunnet sørger for integreringstiltak som virker effektivt.

Om jeg selv er tilhenger av den norske velferdsmodellen? Så absolutt. Men det betyr ikke at jeg er for enhver reguleringskåthet. Jeg ønsker frihet og likhet for de mange, hvilket betyr en velferdsmodell som gir alle mulighet for den utdanning den enkelte måtte ha evner og anlegg for. Dernest bør vi ha en velferdsmodell som yter gratis (eller tilnærmet gratis) helsetjenester til alle. Jeg er ikke tilhenger av vi skal være like på alle mulige andre områder. Tvert imot. Men vi trenger å ha noen felles grunnverdier. Som demokrati og respekt for menneskerettighetene.

Vi og dem og vi mot dem.

Jeg har i mange videoer omtalt menneskets betydelig trang til å være for noe og samtidig mot noe. Da har man en helhetlig tankegang, må vite. Ikke minst gjelder slike holdninger i Israel-palestiner-konflikten.

Høyresiden er for det meste for USA og Israel og mot Hamas og Hizbollah. Siden venstresiden i alt vesentlig er mot USA og Israel, er venstresiden for disse landenes fiender, inklusive blant andre Hamas.

For meg er det komplett uforståelig at det ikke går an å kritisere USA og Israel på en del punkter, og samtidig ta avstand fra Hamas, som er en islamistisk organisasjon med det klare formål å utslette Israel og å innføre en islamsk stat lokalt og kalifatet globalt.

Den menneskelige tendens til å skille i vi-og-dem fører - slik historien viser uttallige eksempler på - mer eller mindre med sikkerhet til vi-mot-dem holdninger. Jeg har i mange videoer beskrevet polariseringens og antagonismens innebygde dynamikk som uten unntak fører til at synspunktene rendyrkes og skjerpes, blir mer og mer polemiske, og til slutt mer og mer hatefulle. Og da er ikke lenger synspunktenes innebygde logikk viktig - da er det følelser som rår. Hatefulle følelser.

Ganske barnslig - egentlig.

Regjering som fortjent.

Et land får den regjering landet fortjener, heter et gammelt ordspråk. Det er ingen floskel. Når landene i mange deler av verden har diktatoriske, korrupte regimer er det fordi disse landene mangler systemer og strukturer som er nødvendige for å skape velfungerende samfunn, og ikke bare det, det finnes knapt ledere og lederkandidater som er villige til å gjøre dyptgående forandringer; hvis det skjer endringer i maktforhold er det som oftest ikke systemene og strukturene som endres; en diktator skiftes ut med en ny, korrupsjonen fortsetter og folk i sin alminnelighet får det ikke særlig bedre.

Når det nå ser ut som om store deler av araberverdenen og kanskje mange andre land i de resterende delene av Afrika kan oppleve tiltagende uro og potensielt endringer i lederskap, er det liten grunn til å tro at virkelige demokratier vil vokse frem over natten, kanskje kan mange av landene gå fra vondt til verre. Det er helt sikkert en mulighet hvis totalitære religiøs-politiske krefter får kontroll over utviklingen.

Hvis så skjer, vil det skje en endring i maktbalansen i Midt-Østen med store muligheter for å utløse kriger som kan få global karakter. Med et bakteppe av økende religiøs fanatisme og fundamentalisme (også i USA).

Hva skjer i Egypt?

Det er ikke lett å spå om hva som kommer til å skje i Egypt hvis Mobaraks regime skulle falle. Det er neppe tvil om at et meget stort flertall av egyptere er dyktig lei av denne diktatorens styresett, og at det er et solid flertall i befolkningen for å få en forandring.

Opposisjonen til det sittende regimet er imidlertid svært fragmentert og består av mange grupperinger - fra grupper som genuint ønsker demokrati til kommunistisk inspirerte grupper og naturligvis Det Muslimske Brorskap og lignende organisasjoner med et mer eller mindre reaksjonært politisk-religiøst budskap.

Det er ikke utenkelig at sistnevnte grupperinger vil ha mulighet for maktovertagelse, slik det i sin tid skjedde i Iran, og årsakene kan være følgende: Her er det snakk om grupperinger som har en temmelig klart budskap og som har en organisasjon i ryggen, samtidig kan det godt tenkes at de har en betydelig fordel i forhold til sekulært orienterte grupperinger, rett og slett fordi de har en religiøs basis med forgreninger til moskeer, imamer, koran- og madrasskoler, og kan således ha betydelig støtte fra folk flest - ikke minst fra folk med lav utdanning og lavt kunnskapsnivå.

Dernest representerer de ulike islamistiske grupperingene en klart alternativ når det gjelder Midt-Østen-politikken, ikke minst i forhold til Israel og USA, et alternativ som ganske mange arabere, i Egypt og andre steder, ønsker velkommen.

Det kan være skjebnetimer vi er vitne til. I verste fall med en betydelig forverret global politisk atmosfære.

Richard Løvehjerte, Saladin og nyere tid.

Richard Løvehjerte var kanskje en større kjeltring enn Saladin. Og kristendommens forkjempere var på den tid utvilsomt minst like fundamentalistiske, autoritære og diktatoriske som de muslimske lederne på samme tid. Og i tiden som fulgte hadde religionen islam sin kanskje mest progressive periode.

Mange århundre har gått siden den gang, og kristendommen og dens innflytelse i politikk og dagligliv har undergått store endringer. Noe tilsvarende har ikke skjedd med islam; det er tvert imot mye som tyder på at religionen, representert ved de sentrale utøverne, er blitt mer dogmatisk, mer bokstavtro, mer middelaldersk i negativ forstand.

Det er den virkelighet vi i dag står overfor i Europa, en kristendom som er tilpasset en sekulær samfunnsbasis og islam som står i sterk motsetning til denne basis, og som står i sterk motsetning til de basale menneskerettighetene og til de vestlige friheter.

De som benekter disse fakta bør lese nøye hva Det Europeiske Rådet for Fatwa og Forskning skriver om islams tilpasning til forholdene i Vesten. Det levnes ingen tvil om at islam, inklusive sharia, står over demokrati og menneskerettigheter. Les selv!!

Derfor er det av største viktighet at liberale og moderate muslimer tør å ta et oppgjør med de middelalderske trekkene ved dagens islam i Europa. Dere bærer på et stort ansvar!!!

De liberale og det relativistiske.

Jeg er ingen tilhenger av å provosere noen - bare for å provosere. Og især ikke provokasjoner som er rettet mot enkeltmennesker eller grupper av mennesker der alle skjæres over en kam.

Men politiske systemer, religioner, meninger og holdninger bør og skal til enhver tid analyseres og kritiseres. Uten en slik vaktsom og vedvarende kritikk vil ethvert samfunn tendere til å forvitre og til gradvis å akseptere autoritære og i verste fall totalitære maktuttrykk.

Demokrati og menneskerettigheter er et resultat av århundrers bekjempelse av autoritære og totalitære tankesett og systemer, og ikke minst et resultat av en kontinuerlig religionskritikk, først og fremst av kristendommen i den vestlige verden.

Sterke krefter i den muslimske verden og også i muslimske miljøer i vesten, ønsker å gjeninnføre et tankenes maktmonopol, slik en har sett under Durban 1 og Durban 2 konferansene, siktmålet er å endre innholdet i menneskerettsdeklarasjonene ved å sidestille religionskritikk med rasisme.

Alle som har en smule historisk kunnskap bør kunne innse at enkeltmenneskets rett til å kritisere alle typer av autoriteter inklusive religiøse dogmer og livsanskuelser er av avgjørende betydning for å unngå at de friheter som er vunnet gjennom århundrers kamp ikke skal gradvis smuldre bort.

Jeg har aldri forstått at svært mange i Europa, som påberoper seg å være forsvarere for demokrati og menneskerettigheter, ikke tar et sterkere oppgjør med de totalitære kreftene slik de har kommet til uttrykk blant annet i forbindelse med karikaturstriden, det ser nesten ut som om mange av liberalerne mener at når islam som religion provoseres, må en nærmest godta at svaret på slike provokasjoner er selvmordsbombing med tap av mange uskyldige menneskeliv.

En slik aksept er ensbetydende med at en godtar at middelalderske holdninger gradvis gjør seg sterkere og sterkere gjeldende i vår del av verden. Og etter hvert tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.