Ali Esbatis artikkel om høyrepopulismen i Clarte har utvilsomt noen poenger, argumenter som er i tråd med hva jeg i mange sammenhenger har kalt polariseringens funksjon og innebygde dynamikk, og Esbatis kritikk av den ytterste høyresidens hang til å behandle muslimer en bloc, og en hang til å generalisere ut fra enkelttilfeller og enkeltepisoder som de fleste av oss kan være enige om er sterkt kritikkverdige. Esbati polemiserer mot uttrykket “vi må våge å ta debatten” og dette uttrykks premisser.
Selv har Esbati ved ulike anledninger tatt til orde for det motsatte synspunkt: Vi må våge ikke å ta debatten. Det er et synspunkt jeg har argumentert sterkt imot i flere videoer, fordi jeg er rimelig sikker på at når vi observerer en ganske sterk høyredreining i de europeiske landene, så er noe av årsaken det faktum at venstresiden og kulturradikale krefter har - nettopp - unnlatt å ta debatten ved å bagatellisere alle problemer og alle aspekter knyttet til innvandring og integrering.
Jeg er sterk tilhenger av å ikke skjære muslimer, og alle andre grupper for den saks skyld, over en kam. Men det fullt berettiget og nødvendig å diskutere islam som religion, og at den, konservativt tolket, vanskelig kan beskrives som annet enn en totalitær ideologi med sterk sammenblanding av religion og politikk. Det er også berettiget å påpeke at en slik ideologi er på sterk kollisjonskurs med vestlige frihets- og likhetsidealer. Og det er berettiget å påpeke at ghettoisering og parallellkulturutvikling, som det er tendenser til, også i Norge, setter den skandinaviske velferdsmodellen på prøve, og at det derfor er gode grunner til å ha en begrenset innvandring og en vel gjennomtenkt integreringspolitikk.
Venstresidens uvillighet til å ta debatten har utvilsomt bidratt til høyredreiningen i Europa. Å våge å ikke ta debatten har satt venstresiden på sidelinjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar