Jeg er ingen tilhenger av å provosere noen - bare for å provosere. Og især ikke provokasjoner som er rettet mot enkeltmennesker eller grupper av mennesker der alle skjæres over en kam.
Men politiske systemer, religioner, meninger og holdninger bør og skal til enhver tid analyseres og kritiseres. Uten en slik vaktsom og vedvarende kritikk vil ethvert samfunn tendere til å forvitre og til gradvis å akseptere autoritære og i verste fall totalitære maktuttrykk.
Demokrati og menneskerettigheter er et resultat av århundrers bekjempelse av autoritære og totalitære tankesett og systemer, og ikke minst et resultat av en kontinuerlig religionskritikk, først og fremst av kristendommen i den vestlige verden.
Sterke krefter i den muslimske verden og også i muslimske miljøer i vesten, ønsker å gjeninnføre et tankenes maktmonopol, slik en har sett under Durban 1 og Durban 2 konferansene, siktmålet er å endre innholdet i menneskerettsdeklarasjonene ved å sidestille religionskritikk med rasisme.
Alle som har en smule historisk kunnskap bør kunne innse at enkeltmenneskets rett til å kritisere alle typer av autoriteter inklusive religiøse dogmer og livsanskuelser er av avgjørende betydning for å unngå at de friheter som er vunnet gjennom århundrers kamp ikke skal gradvis smuldre bort.
Jeg har aldri forstått at svært mange i Europa, som påberoper seg å være forsvarere for demokrati og menneskerettigheter, ikke tar et sterkere oppgjør med de totalitære kreftene slik de har kommet til uttrykk blant annet i forbindelse med karikaturstriden, det ser nesten ut som om mange av liberalerne mener at når islam som religion provoseres, må en nærmest godta at svaret på slike provokasjoner er selvmordsbombing med tap av mange uskyldige menneskeliv.
En slik aksept er ensbetydende med at en godtar at middelalderske holdninger gradvis gjør seg sterkere og sterkere gjeldende i vår del av verden. Og etter hvert tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar