I forhold til folketallet har Sverige et av de høyeste tilfeller av registrerte voldtekter i verden (bare Leshoto ligger foran), og det er grunn til å tro, (svenske myndigheter er svært restriktive med denne typen informasjon, så sikre tall er vanskelig tilgjengelige), at relativt mange av de registrerte voldtektene er begått av menn med utenlands opprinnelse.
År om annet begås det nå nærmere seks tusen registrerte voldtekter i Sverige. Hvis mørketallene utgjør nitti prosent av totalen, som noen forståsegpåere mener, en antagelse jeg sterkt betviler, betyr det at mer enn femti tusen voldtekter finner sted i Sverige hvert år.
Hvis det skulle medføre riktighet at en ganske stor andel - relativt sett - av overgriperne er innvandrere, ser vi konturene av et sterkt polarisert Sverige, som har gjort svært lite for å ta på alvor problematiske verdisyn som finnes i noen minoritetsmiljøer, holdninger som har med synet på likestilling å gjøre, og som alle med normalt gangsyn vet eksisterer i noen befolkningsgrupper.
Det er gode grunner til å anta at voldelige overgrep i en god del tilfeller er en konsekvens av kvinnediskriminerende holdninger, ikke minst rettet mot etniske svenske kvinner som oppfattes for å være uten den ekte kvinnes nødvendige ærbarhet.
Det er etter hvert mange som mener at ansvarlige politikere, som stort sett residerer fredelig og hyggelig i bydeler fortrinnsvis bebodd av bedrestilte, etter hvert bør stilles til ansvar for at de over så lang tid har bagatellisert disse problemstillingene. Det kan de fort bli - ikke minst ved valgurnene.
I global sammenheng skal naturligvis slike statistikker tas med et sterkt forbehold, først og fremst fordi det utvilsomt er svært forskjellig praksis når det gjelder å anmelde voldtekter i ulike land, og ikke minst i utviklingsland der voldtekt mange ganger ikke en gang av mange betraktes som voldtekt, ofte begrunnet med at kvinnen ikke har utvist den fornødne forsiktighet, ikke minst hvis mannen på frivillig grunnlag har fulgt damen hjem. Hun la jo opp til det.
At Sverige ligger på Europatoppen burde imidlertid sterkt bekymre svenske politikere.
Det finnes i de siste årene eksempler på gruppevoldtekter foretatt av menn med innvandrerbakgrunn i Sverige som vanskelig kan karakteriseres som annet enn bevisste forsøk på å nedvurdere, forulempe og skade etnisk svenske jenter: etnisk svenske jenter anses av noen som lovlig vilt, som mindreverdige skapninger og som kvinner som ikke fortjener bedre.
Det er en høyst foruroligende utvikling, som formodentlig iallfall delvis skyldes segregering, parallellkulturutvikling, autoritære tankesett og kvinnediskriminerende holdninger.
Også i Norge begås i dag de fleste overfallsvoldtekter av menn med utenlandsk opprinnelse, og de aller fleste av voldtektsmennene er fjernkulturelle. Og det har skjedd flere gruppevoldtekter som synes å ha vært planlagt. Antall registrerte voldtekter er imidlertid foreløpig relativt sett langt lavere enn i Sverige.
Tendenser til økning i gruppevoldtekter ser en også i andre land i Europa, ikke minst i England, der eksempelvis unge pakistanske menn har vært ansvarlige for mange slike overgrep, og der flere av voldtektsmennene har uttalt at de har rett til å voldta jenter som ikke lever opp til ærbarhetskravene alle kvinner bør ha.
Årsakene til at disse mennene voldtar kan naturligvis være mange. Det kan dreie seg om ulike typer av personlighetsforstyrrelser som kan skyldes traumer forårsaket av krig og ufred. Slike personlighetsforstyrrelser kan også skyldes svært autoritære oppvekstvilkår, og årsaken til slike overgrep kan ha sin forklaring i en sterkt patriarkalsk og kvinnediskriminerende oppdragelse, en oppdragelse som tilsier at kvinner skal være underlagt og holde i hevd en ekstremt konservativ ærbarhetskultur; en ærbarhetskultur som disse mennene daglig observerer ikke etterleves av kvinner i majoritetssamfunnet.
I flere av overfallsvoldtektene, også i Norge, har overgriperen tilkjennegitt at han mener å ha en slags rett til å begå voldtekten og at kvinnen som voldtas nærmest er verdiløs fordi hun er horete og dermed mindreverdig.
Når slike begrunnelser brukes, er det svært sannsynlig at det dreier seg om et oppdragelsesproblem og om et svært ensporet kultursyn. Enda mer betenkelig er det at noen av de som voldtar, både i Norge, Sverige og England, brukes islam som referanse for å rettferdiggjøre disse overgrepene. Det synes å danne et mønster som er høyst urovekkende.
En del voldtekter er antagelig spontane. Det ser imidlertid ut som om gruppevoldtekter øker i omfang, også i Norge, og slike voldtekter er det grunn til å tro er mer eller mindre planlagt. Og noen av disse voldtektene synes altså å ha en viss verdimessig forankring, der overgriperen har en sterk nedvurderende oppfatning og bedømmelse av etnisk norske kvinner.
Det er tegn som tyder på at vi overfor en meget farlig utvikling som vil bidra til en sterk økning av konfliktnivået i de europeiske samfunnene - ikke minst i Sverige, men også i Norge.
Ny Tid har ved minst en anledning bagatellisert voldtektsproblemene når det gjelder fjernkulturelle innvandre, med antydning om misbruk av statistikk, og begrunnelsen har vært at det påstås at mørketallene når det gjelder voldtekt utgjør bortimot nitti prosent av totalen, og at etnisk norske står for det fleste av disse voldtektene.
For det første: hvordan går det an å bruke og å argumentere med statistikk for mørketall, som pr. forutsening er bygd på gjetning og synsing? Å bruke det vi vet lite om som vurderingsreferanse?
For det andre: Er det ikke gode grunner til å anta at den relative forekomsten av voldtekt som ikke anmeldes, overgrep som antagelig ofte skjer i nære relasjoner, er minst like utbredt i minoritetsgruppene som i majoriteten? Eller kanskje til og med mer utbredt i grupper karakterisert ved mer autoritære og patriarkalske strukturer enn i majoritetsbefolkningen?
Noe annet ville være merkelig.
Å prøve å få en oversikt over omfanget av mørketallsvoldtekt ved hjelp av intervjuer og spørreskjemaundersøkelser har sannsynligvis liten verdi. Det er antagelig store forskjeller i de spurtes vilje til å gi sanne svar i slike sensitive sammenhenger, der både overdrivelser og underdrivelser kan tenkes å forekomme.
Når det gjelder bagatelliserende kommentarer til de siste overfallsvoldtektene i Norge begått av innvandrere har Majoran Vivekanathan, ansvarlig redaktør i Utrop, føyd seg pent inn i rekken av bortforklarere.
Også han bruker ikke-statistikk for å bevise at mørketallsvoldtekt er det største problemet, og han konkluderer med at de fleste voldtekter i nære relasjoner utføres av etniske nordmenn.
Jo - nordmenn drikker seg fulle. Og det skjer voldtekter der etnisk norske menn er innblandet. Det finnes også en del norske menn som har et foreldet syn på kvinner og deres rettigheter og som mener at kvinner som ikke er klart avvisende, inviterer til samleie. Slike holdninger er totalt uakseptable.
Men det finnes ingen pålitelig statistikk som viser at voldtekt i nære relasjoner er mer utbredt i etnisk norske miljøer enn i minoritetsmiljøene. Det er tvert imot ikke usannsynlig av forholdet er motsatt.
Når de skandinaviske landene bevislig er de mest likestilte i verden, så er en hovedårsak naturligvis at norske kvinner over mange år har utkjempet en kamp for likestilling.
Men det betyr også at skandinaviske menn i høyere grad enn menn i de fleste andre land etter hvert har erkjent at likestilling mellom kjønnene ikke bare er hensiktsmessig og funksjonelt, men er en menneskerett, en kvinnerett.
Og en slik erkjennelse innebærer også at de patriarkalske aspektene er meget mindre utbredt i dagens norske majoritetssamfunn enn i mange av minoritetene.
Det er svært gode grunner til å anta at voldelige overgrep av enhver type, også seksualisert vold, har noen å gjøre med synet på likestilling og på menns og kvinners rettigheter å gjøre.
Fem og tredve års erfaring fra land i Afrika har gitt meg svært klare eksempler på at vold mot kvinner inklusive voldtekt er en meget mer alminnelig foreteelse enn i de skandinaviske landene. Vold som i lav grad figurerer i offisielle statistikker.
Og slik er det svært gode grunner til å tro er tilfelle i de fleste land med autoritære og patriarkalske strukturer.
Overfallsvoldtekter i det offentlige rommet finnes det naturligvis få av hvis kvinnen i lav grad nektes å gå ut alene, slik tilfellet er i mange muslimske land, og også når det gjelder mange muslimske kvinner i Norge.
Og burka og niqabtradisjoen er jo nettopp begrunnet med at kvinnene ikke skal vekke attrå hos mannen, og dermed unngå voldelige overgrep fra denne ustyrlige skapning.
Igjen og igjen ser en eksempler på at venstresiden og talsmenn for innvandrere henfaller til ”utsatt og sårbar” gruppe tankegangen, og derfor bevisst bagatelliserer et problem som absolutt ikke bør bagatelliseres. Jeg er rimelig sikker på at folk flest ikke går rundt og tror at alle som er mørke i huden er potensielle voldtektsmenn. Og er det noe bagatellisering bidrar til, så er det nettopp at folk begynner å tro at problemet er større enn det faktisk er.
Ifølge SOS Rasisme burde ikke tall om blant annet voldtekt offentliggjøres. Øyensynlig fordi de kan skape frykt og ikke minst mer rasisme. Slike synspunkter er atter og igjen et uttrykk for en ”sårbar og utsatt gruppe” tenkning, der det ikke er ofrene, men gjerningspersonenes kulturgruppe som skal forsvares og holdes skadesløs.
Slike synspunkter baserer seg på en uholdbar og lite fruktbar samfunnsanalyse; å forsøke å dekke over faktiske forhold er, slik jeg hevdet ovenfor, bare egnet til å fremelske mistenksomhet og til å skape antagelser om at et problem ikke bare er stort, men ofte betydelig større enn hva det faktisk er.
