Hatefulle religiøse følelser.

Stig Andreassen har en kommentar på Facebook som helt klart har noe for seg. Han sikter egentlig til det jeg i mange videoer har kalt polariseringens innebygde dynamikk når han påpeker at Vestens tilstedeværelse i Irak og andre steder i den muslimske verden, har en mobiliserende mer enn en avskrekkende effekt, og ikke minst på mange unge muslimer som oppholder seg i USA eller Europa.

Alle reaksjoner har en motreaksjon med store muligheter for eskalering av konfliktnivået, især hvis sterke følelser er involvert, slik de er når det gjelder islamisme, religiøse følelser utvikler seg lett til fanatisme og da er de drevet av et slags hellig hat: gud blir ikke fornøyd før alle fiender er drevet bort eller drept.

Det er lite trolig at totalitære ideologier best kan bekjempes med våpen, med mindre vi snakker om helt nødvendig forsvar mot en totalitærideologisk aggressor. Og det paradoksale er at USA og Vesten nettopp oppfattes som en slik aggressor som vil islam til livs. En slik virkelighetsoppfatning gir naturligvis grobunn for fundamentalisme.

Islams totalitære vesen må først og fremt bekjempes med ord, og ikke minst ved at vi støtter alle moderate krefter som seriøst forsøker å reformere islam innenfra. Uten en slik reformprosess, en ny opplysningstid, vil islam alltid være på sterk kollisjonskurs med verdier vi setter høyt.

Det finnes muslimske krefter, også innenfor det etablerte presteskapet, som har avsagt ganske så entydige fatwa mot all form for terrorisme som rammer uskyldige. Det er et viktig skritt på en vei mot en noe som forhåpentligvis kan bety en modernisering av religionen islam.

Grusomhet og frykt som strategi.

Islamistenes fremste våpen er frykten. Frykten for at en rakett kan ramme hvor som helst og hvem som helst. Frykten for et terroranslag skal skje på et hvilket som helst sted der mange mennesker er samlet. Frykten for å ytre seg om noe som kan oppfattes som sårende og krenkende. Selv om ytringene ikke er personrettet, men mot en religion, et kulturelt uttrykk eller mot en adferd som representerer et brudd på menneskerettighetene.

Frykt som skapes ved trusler om grusomhet, så vi tydelig i forbindelse med karikaturtegningene: Hvis dere ikke slutter meg den slags krenkelser, må dere ta følgende. Å risikere å bli drept, er noe dere må regne med. Dere har dere selv å takke. Når dere ikke gjør som vi sier. Frykten er et barn av grusomheten. Og islamistene bruker grusomheten målbevist for å skape fryktreaksjoner.

De lyktes nesten. Toneangivende og ansvarlige politikere i Norge var på vikende front under karikaturstriden. Det ble til og med vurdert å vekke blasfemiparagrafen til live. Støre og mange andre sentrale politikere var villige til å ofre et av de viktigste og mest grunnleggende menneskerettsprinsippene på fryktens alter. Hvis ikke tilstrekkelig mange hadde kommet med motforestillinger. Men det var nær på.

I dag er det heldigvis tusenvis av stemmer som tar et aktivt forsvar for å sikre ytringsfriheten, for å bekjempe frykten, og for å ta skarp avstand fra grusomheten. Kanskje har etter hvert mange lært det som burde være opplagt hele tiden: Er vi tilstrekkelig mange som står vakt om det vi mener er riktig og viktig, så mister grusomheten sin fryktskapende virkning.

Som jeg har nevnt i en annen sammenheng: hvis alle Vestens aviser og TV-stasjoner hadde vist og omtalt karikaturtegningene, er det lite trolig at de danske imamene hadde dratt til Midt-Østen. Fordi det ville ikke hatt noen hensikt. Det ville vært umulig å oppnå den tilsiktede fryktreaksjon mot hele den vestlige verden.

Det bør vi ha lært av disse episodene: Mot grusomheten og frykten må vi stå sammen.

Walid al Kubaisi og ny webside.

Walid al Kubaisi har laget en webside kalt opplyste muslimer. Hensikten er, slik jeg forstår den, dels for å vise allmennheten at muslimer ikke bare består av islamister og beskjeggede, konservative bokstavtolkere, og dels for å medvirke til en fornyelsesdebatt innenfor muslimenes egne rekker når det gjelder islams plass i de vestlige demokratiene, der religionene, og naturligvis også islam, må tilpasse seg en sekulær basis, med grunnleggende menneskerettigheter som fellesverdier.

Mange har rettmessig hevdet at de ulike delene av den muslimske verden ble lite berørt av opplysningstidens tanker og ideer, og at det er en vesentlig forklaring på at muslimske land fremdeles befinner seg i middelalderen når det gjelder trosspørsmål og religionens forhold til vitenskap og kunst.

At den nye websiden lanseres med navnet opplyste muslimer er derfor selvfølgelig ingen tilfeldighet; det er et uttrykk for at det trenges en ny opplysningstid som religionen islam må forholde seg til.

Selv om de fleste muslimske land altså mangler historiske røtter i opplysningstiden, betyr ikke det at ikke mange muslimer, både i Europa og ellers, har kjennskap til denne tiden og de påfølgende århundrers humanistiske strømninger som gradvis resulterte i demokrati, menneskerettigheter, sekulære statsdannelser og velferdssamfunn.

Denne nye websiden kan således betraktes som et forsøk på å medvirke til en omfattende reformasjonsprosess når det gjelder muslimers syn på religionen islams plass i samfunnet.

Det er ingen liten oppgave. Men svært viktig. Og meget betimelig.

Den enøyde Israel-Palestinerdebatten.

I den norske Israel-Palestiner debatten er frontene klare og tydelige, og der et gjengs motto er at motparten sjelden eller aldri har annet en skinnargumenter å komme med. Og det norske folket er delt i to.

Det er neppe tvil om at en del tiår med palestinaskjerf som et ganske utbredt merkesymbol på norske universiteter og høyskoler, er både politikere og media farget av at det er rett og rimelig å tilgi palestinerne for alt, iallfall det meste, av det gale de måtte gjøre, men Israel alltid må fordømmes som den egentlige aggressoren, som må finne seg i selvmordsbombing og nedfall av hundrevis av raketter som synes å være uten mål og mening, men det er naturligvis galt; angrepene er ganske riktig uten mål, men meningen er klar: å skape frykt.

Om nybyggerfamilien som ble myrdet for noen dager siden, har det vært lite omtale i norske medier, og norsk venstreside er enten taus eller som vanlig villig til å tilgi alle handlinger begått av palestinere, for egentlig er det jo Israels skyld. Også når slike handlinger feires med tydelig stor og oppriktig glede i noen palestinske miljøer.

Israels venner understreker i sine kommentarer at det gjør aldri Israel, og en får en slags forståelse av at her dreier det seg om folk som fra grunnen av er laget av ulikt materiale.

Hvis det er slik at det er vanlig å feire en slik type feige mord blant palestinerene, og lite vanlig å feire palestinske tap blant israelerne, og det er sikkert en riktig observasjon, ligger formodentlig forklaringen i forskjeller i samunnsorganisering, i utdanningsnivå og ikke minst i oppdragelse til selvstendig, kritisk tenkning: Israel er et demokrati med demokratiske prosesser som iallfall delvis virker, mens palestinerne mangler demokrati og fungerende institusjoner; isteden har palestinerne bevegelser som Hamas, som må sies å være utklekkingsanstalter for hat og terror, og som bruker politisk-religiøs indoktrinering som sitt viktigste våpen. YouTube videoen om den sterk hatende, indoktrinerte treåringen er et eksempel på det.

Jeg har liten respekt for folk, i Norge og andre steder, som påviselig har to øyne, men som bevisst velger å se bare med ett.

Ord for kvelden. Religion og erkjennelse.

Det hevdes av mange religiøse at hvis en søker å fordype seg i religionens indre vesen, vil en oppnå en bedre og mer fullstendig forståelse av egen tilværelse i dette livet, og være bedre forberedt til å gå inn i det neste.

Det høres besnærende ut, og jeg ville hatt forståelse for verdien av en slik eksersis, hvis det ikke synes opplagt at svarene er gitt på forhånd, at fasiten er klar, at det ikke er snakk om å oppnå ny erkjennelse, ikke dreier seg om å se livet og virkeligheten på nye og spennende måter, men å dyrke mer intenst enn før de gamle, velkjente sannheter.

I så fall snakker vi ikke om å tøye erkjennelsesgrensen ved stadig å stille spørsmålstegn ved det allerede erkjente, men om å bli mer fanatisk overbevist om at den eneste fulle sannhet er funnet, og, mer alvorlig, at denne entydige sannhet er universell og bør gjelde alle mennesker og det viktigste arbeid en kan gjøre er å bidra til at alle skjønner og aksepterer denne entydige sannhet.

De tre abrehamske religionene har alle som hovedtese at det finnes en eneste sann gud, og en eneste sann religion. Kan det skje en indre fordypning som har en søkende og kreativ karakter med et slikt utgangspunkt? Det avhenger naturligvis av i hvilken grad dogmer og læresetninger oppfattes som absolutte og uforanderlige. Det er neppe tvil om at av disse tre religionene er det islam som har som sterkest innebygd konsekvens at alle de viktige svarene er gitt på forhånd.

Da er det vanskelig å forstå at en indre fordypelse blir noe annet enn en serie repetisjoner og har lite eller intet nyskapende over seg.

Hvorfor demokrati og islamske styresett er uforenlige størrelser.

Det er riktig at land med islamske styresett har variert ganske meget i utøvelsen av samfunnsstyringen opp gjennom historien. Det har vært store forskjeller med hensyn til regimenes progressive og liberale karakter.

Felles for alle islamske styresett har imidlertid vært en totalitær-ideologisk samfunnsform, og det progressive og liberale har aldri vært en innebygd del av styringsstrukturen, men har til enhver tid berodd på enkeltpersoners tolkning av de religiøse sannhetene.

En slik totalitær-teokratisk struktur, som hindrer folk i sin alminnelighet fra å ta del i de viktigste beslutningsprosessene, er i sin basis grunnleggende antidemokratisk og grunnleggende på kollisjonskurs med menneskerettighetene.

Derfor er islamske statsdannelser uforenlig med de basale vestlige verdisett. Det er et uomtvistelig faktum, som vi alle, muslimer og ikke-muslimer, må erkjenne og ta konsekvensen av.

Det gjensidige hatets logikk.

Polariseringens innebygde dynamikk og det gjensidige hates logikk har gjort seg sterkere gjeldende i det siste, og det er god grunn til å tro at denne prosessen vil bli ytterligere forsterket i månedene som kommer.

Den gjensidige avhengigheten i motpolenes aggresjonsnivå, kommer eksempelvis til uttrykk i SOS-Rasismes utspill om at organisasjonen vil mobilisere en motdemonstrasjon mot Norwegian Defence Leagues planlagt demonstrasjon i nær framtid.

På begge sider er det snakk om å ha klare fiendebilder, det er snakk om fremavle et hat mot motpartens meninger og synspunkter, men det er også, og det er ytterst farlig, snakk om å fremavle et hat mot alle personer som måtte ha meninger som er sterkt avvikende fra de eneste riktige, de eneste sanne, de eneste meninger anstedige mennesker kan ha.

Når hatet forsterkes, og ikke bare blir meningsfokusert, men personfokusert, blir mennesket fanget inn i fanatismens lumske garn, inn i fundamentalismens intolerante tankesett, en slags religiøst betont hellig overbevisning om at verden består av vi og dem og vi mot dem, vi har sannheten og representerer det gode, de har usannheten og representerer det onde.

Slike tankeprosesser fører med høy grad av sannsynlighet til psykisk og fysisk vold, motvold og til en kontinuerlig eskaleringsprosess av hat og vold.

Barnslig egentlig, og det forunderlige er at det er uhyre sjelden at de involverte partene har såpass mye selvinnsikt at de makter å se disse åpenbare sammenhengene.

Studer nærmere bilder av unge mennesker i slike demonstrasjoner og motdemonstrasjoner, studer de hatefulle ansiktsuttrykkene, så skjønner dere hva jeg mener.

Den gamle mannen og fremtiden.

Jeg får stadig spørsmål om hvorfor jeg, en gammel mann på snart syttifem år, og som ikke kan ha særlig lenge igjen å leve, er så opptatt av innvandrings- og integreringsspørsmål.

Hovedsvaret er følgende: Disse politikkområdene anser jeg for å være de aller viktigste for Europa og Norge, i dag og, ikke minst, over de neste ti-årene. Dertil kommer at jeg har barn og barnebarn, som forhåpentligvis vil føre slekten videre, nye generasjoner som jeg ønsker et godt og verdig liv i et samfunn der de europeiske frihets- og likhetsidealene lever i beste velgående, der samfunnsdannelsen er sekulær og demokrati og mangfold trives, der toleranse er det bærende sameksistensprinsipp, og der likebehandling er konsekvent gjennomført, uavhengig av rase, etnisitet og religion eller ikke-religiøst ståsted.

Problemene knyttet til innvandring og integrering innholder mange aktuelle og potensielle konflikter som kan medføre at ovenstående scenario er lite realistisk. Økt polarisering og forhøyet konfliktnivå kan med stor sannsynlighet gi næring til ulike totalitære krefter.

Et muslimske flertall i mange land i Europa, og også i Norge, kan, i hvert fall hvis et slikt flertall blir stort nok, føre til islamske statsdannelser, slik mange toneangivende stemmer både innenfor og utenfor Europa har gitt uttrykk for. Det er et skrekkscenario, som jeg håper mine etterkommere ikke skal oppleve.

Et annet ikke usannsynlig scenario er at ropet på den sterke mann/kvinne etter hvert blir så sterkt i Europa, og det ser en visse tegn på allerede, at fascistiske krefter overtar styringen i Europa med holocaustlignende virkninger for den muslimske minoriteten.

Finnes det et tredje skrekk-scenario der de ekstreme venstrekreftene overtar styringen? Det er lite sannsynlig, for venstrekreftene har effektivt parkert seg selv på sidelinjen, blant annet fordi de har inngått en stilletiende, uhellig allianse med de religiøse mørkemannskreftene.

Jeg er ikke i tvil om at det er mulig å unngå de ovennevnte to skrekk-scenariene, hvis landene i Europa tar de nødvendige grepene i løpet av forholdsvis kort tid.

Om jeg skisserer som sannsynlig en fremtidsutvikling som egentlig bare kan beskrives som “worst case scenarios”? Til dem som måtte mene det, anbefaler jeg å lese grundig gjennom verdenshistorien og ikke minst europeisk historie. Historien har en stygg tendens til å gjenta seg - gang etter gang.

Om femti til hundre år.

Jeg har nevnt i noen videoer at muslimer kan bli i flertall i mange land i Europa, og også i Norge, om femti til hundre år, hvis innvandringen inklusive familiegjenforening, henteekteskap etc. ikke holdes på et lavt nivå, og hvis i tillegg fødselstallene i de muslimske familiene er vesentlig høyere enn for dagens majoritetsbefolkning.

Og noen spør meg hvorfor jeg bekymrer meg om hva som skjer så langt inn i fremtiden. Andre hevder at om så lang tid vil minoritetene i mye høyere grad enn i dag ha annammet våre verdier når det gjelder demokratiforståelse og respekt for menneskerettighetene.

Til det første spørsmålet er å si at vi med sikkerhet vet at det vi gjør med innvandringspolitikken i dag har demografiske konsekvenser langt inn i fremtiden, og at vi alle plikter å ha et langtidsperspektiv når det gjelder innvandring.

Når det gjelder spørsmålet om integrering, er jeg ganske skeptisk når det gjelder mange, og sannsynligvis et flertall, av muslimer. De mest kjente og respekterte autoritetene på islam befinner seg i land og kulturer med styresett og tankesett som er ganske fjernt fra Vest-Europeisk tradisjon. De har fortsatt en betydelig innflytelse når det gjelder tolkning av islam, og når det gjelder hvordan muslimer som minoritet skal forholde seg til majoritetssamfunnet.

Tvert imot, fordi muslimer i Europa føler et press, ikke minst i oppdragelsessammenheng, fra frihets og likhetssamfunnet, er det stor sannsynlighet for at de vil være svært konservative i tolkningen av eget verdigrunnlag i sitt møte med dette samfunnet. Derfor vil det være sterke krefter som arbeider for ghettoisering og parallellkulturutvikling, som vil være det beste middel for å unngå den antatte uheldige påvirkningen fra majoriteten.

Derfor er jeg rimelig overbevist om at om femti til hundre år vil et stort flertall av muslimer være for en totalitær statsdannelse, en islamsk stat med sharia som lovgivende grunnlag.

Det bør vi sørge for ikke skjer.

Kraftfulle demonstrasjoner eller synd på seg selv.

Det har hendt at mulimske autoriteter har tatt avstand fra terror. Men det hender langt oftere at muslimer etter en terroraksjon gir uttrykk for at de synes synd på seg selv, fordi de igjen blir ansett for å være potensielle terrorister.

Det er faktisk ikke er så merkelig at en religiøs gruppe som har medlemmer som ønsker å bedrive terror i religionens navn, blir utsatt for noe større mistenksomhet enn andre grupper. Spesielt når spørreundersøkelser eksempelvis i England viser at terroranslagene i Ny York hadde ganske stor støtte blandt engelske muslimer. Når vi vet at det finnes mange moskeer rundt om i Europa som er utklekkingsanstalter for radikal islam. Når vi vet hvilken type indoktrinering som skjer på madrasskoler eksempelvis i Pakistan. Og når vi altså vet at den sterkeste reaksjonen blant muslimer de fleste steder og også i Norge etter et terroristangrep er stakkars oss igjen, og ikke iverksetting av store demonstrasjoner med det klare budskap at terrorisme i allahs navn finner vi oss ikke i.

Det hadde vært noe som kanskje kunne marginalisert de radikale islamistene. Det skjer ikke. Å en kan spørre seg hvorfor. Jeg har et par teorier....

Brev til Antirasistisk Senter og til ungdomsorganisasjonene som vil danne ny antirasismeorganisasjon.

På Antirasistisk Senters hjemmeside, er det en artikkel som tar for seg begrepet rasisme. Jeg kan være enig i mange av forfatterens punkter og synspunkter.

Hele innlegget har imidlertid en vinkling som både er ufruktbar, uriktig og farlig: Den norske befolkning deles i to, i majoritetsbefolkningen som har rasistiske tendenser, og i innvandrerbefolkningen som utsettes for rasisme.

Forfatteren mener formodentlig ikke at alle etnisk norske er rasister, og heller ikke at alle innvandrere blir utsatt for rasisme.

Hans inndeling er likevel klar og entydig, rasismeproblemet er relatert til storsamfunnets behandling av minoritetene. Den analysen som måtte ligge bak en slik konklusjon er feilaktig, og den dekker over diskriminerende og nedvurderende holdninger som finne i alle folkegrupper, og også i minoritetsmiljøene.

Selv bor jeg på Grønland i Oslo, og snakker daglig - når jeg ikke som nå er i Tanzania - med innvandrere av ulik etnisk opprinnelse og som er fra ulike kulturer, og de flestes mening er svært klar: rasisme og rasismelignende holdninger er minst like utbredt i minoritetsmiljøene som i majoritetsbefolkningen, dels mellom minoritetsgrupper og dels rettet mot storsamfunnet. Ja, mange, og faktisk de fleste, mener at rasismelignende holdninger er meget mer utbredt i enkelt minoritetsmiljøer enn i majoritetsbefolkningen.

Til nå har det ikke vært politisk korrekt å ta opp disse problemstillingene i de antirasistiske organisasjonene. Før det gjøres, konsekvent og på et likebehandlingsgrunnlag, er jeg slett ikke sikker på at organisasjonene bidrar til å redusere rasismen i samfunnet, og spesielt ikke i minoritetene. Snarere tvert imot.

Forfatteren trekker også fram kolonihistorien, som et eksempel på grov rasisme i praksis. Men han glemmer å ta med den ikke ubetydelige slavehandelen som fant sted fra Øst-Afrika, i hovedsak til araberlandene; en handel som ikke sto tilbake for handelen fra Vest-Afrika når det gjelder rasisme og grusomheter.

Jeg har oppholdt meg i Det Sørlige Afrika over en trettifemårs periode, i gjennomsnitt flere måneder pr. år. Jeg er gift med en dame av afrikansk opprinnelse og har stor familie i Afrika. Og ser en bort fra Sør-Afrika og Zimbabwe, (som jeg også har bodd i over en toårs periode), som begge ser spesielle, (apartheid i Sør-Afrika og apartheid-lignende tilstander i Zimbabwe), er det mitt inntrykk at når det gjelder minoriteter i mange av disse landene, noen hvite og de fleste andre med røtter i araberlandene og India, er det ikke de hvite som oppfattes som mest rasistiske.

Vi skal ikke underkjenne historien, og vi bør lære av den. Men det er ganske så meningsløst å skape en “liksom skyldfølelse” for noe som dagens norske befolkning ikke har noe ansvar for.

Det faktiske forhold er følgende: I Europa, og også i Norge er det, især etter siste verdenskrig, skapt samfunn med et menneskesyn og med holdninger som er svært meget mer tolerante enn hva som er toneangivende syn og holdninger i de fleste, for ikke å si alle, land innvandrere kommer fra.

Det er en problemstilling som de antirasistiske organisasjonene burde ta fatt i, og som de til nå overhodet ikke har gjort noe med. Å bekjempe rasisme er vel og bra, men å kjempe mot intoleransen, slik den manifesterer seg i enkelt innvandrermiljøer, er en meget viktigere oppgave i fremtiden.

Da nytter det ikke å avfeie debatten med beskyldninger om islamofobi. Vi står overfor helt reelle forskjeller i livs og verdensanskuelser, forskjeller som ingen med normalt gangsyn kan dekke over. Den debatten blir vi tvunget til å ta - enten vi liker det eller ikke.

Toleranse omfatter aksept av et mangfold av meninger, holdninger og kulturuttrykk. Men ikke aksept av intoleransen.

Til slutt siterer forfatteren Arnulf Øverland: Du skal ikke tåle så inderlig vel, ….. Jeg har selv brukt det uttrykket et par ganger. For eksempel i forbindelse med at vi i majoritetsbefolkningen har tålt så inderlig vel at unge pakistanske jenter (det gjelder også gutter) tvangsbortgiftes, en adferd som er et eklatant brudd på sentrale menneskerettigheter. Jeg er rimelig sikker på at Øverland ville vært enig i disse synspunktene.

Og hva skal vi si om de kulturelle og religiøse holdningene og tilhørende adferd, som systematisk gir uttrykk for at det er fullstendig uakseptabelt for en pakistansk kvinne å gifte seg med en etnisk norsk mann? En kan vanskelig tenke seg en mer nedvurderende, nedverdigende og diskriminerende handlemåte.

Vi bør være mot alle former for diskriminering og nedvurdering, uavhengig av rase, etnesitet og religiøs tilhørighet. For å få til det, trenger vi et sekulært samfunn, bygd på demokratiske og menneskerettslige prinsipper og verdier. Det moderne demokratiet er det eneste kjente og utprøvde samfunnssystemet som i høy grad sikrer toleranse og mangfold, og som har frihets og likhetsidealer som viktige grunnsteiner.

Det er det vi bør kjempe for. Og intoleranse er det vi bør kjempe mot. Tradisjonell rasisme er bare en del av dette store bildet. Og sannsynligvis en mindre viktig del etter hvert. Og takk for det. Men intoleransen er ikke på vikende front i Europa. Snarere tvert imot.

Vi finner den ytterst til venstre, ytterst til høyre, og ikke minst med religiøs basis. Som jeg har hevdet i en del videoer: Den største åndskampen i dette århundret står mellom sekularitet og religiøsitet, mellom fornuft og overtro.

Den kampen vil hardne til over de neste femti til hundre årene. Med mindre vi kan ta viktige grep i løpet av de neste par tiårene: Sterkt redusert innvandring, bedre integrering, forhindring av ghettodannelser og parallellkulturutvikling, og hvis vi aktivt hegner om det sekulære, det demokratiske og det mennskerettslige.

Integrering eller assimilering.

Integreringsdebatten har til tider omhandlet assimilering contra integrering. Selv har jeg ved flere anledninger tatt avstand fra assimileringstanken, iallfall en politikk som omfatter at innvandrer skal ta i bruk alle mulige seder og skikker som en måtte mene er norske.

Det er de sentrale verdispørsmålene det må være enighet om, først og fremst demokrati og menneskerettigheter, og ikke minst ytringsfriheten. Når det gjelder ytringsfriheten har det allerede avtegnet seg en sterkt kløft mellom majoritetsbefolkningen og noen av minoritetene, en kløft som gjelder berettigelsen av og adgangen til å ytre religionskritikk. Enkelte minoritetsgruppers syn når det gjelder dette spørsmålet lover ikke godt for fremtiden.

Vi vet at de nordiske landene er blant de minst korrupte, mens enkelte innvandrergrupper kommer fra noen av de mest korrupte landene i verden. Korrupsjonskulturer er særlig utbredt i land med lav grad av nasjonsbygging - ikke minst i mer eller mindre fallerte stater.

Flere av de norske minoritetene kommer fra slike land. Er det ikke grunn til å anta at hvis folk i lav grad vil la seg integrere, så vil sannsynligheten være stor for at de vil ta med seg og anvende en slik korrupsjonspraksis, og også ulike former for skatteundragelse? Slik det er vel dokumentert i drosjenæringen i Oslo?

Derfor er det av største viktighet at integreringsbestrebelsene går på et bredt sett av demokratiske verdier som ikke bare gjelder frihets- og likhetsidealer, men også dreier seg om velferdsstatsaspekter: skal det produseres velferdsgoder trenges en velferdsstat og skal en velferdsstat fungere, må vi alle som enkeltindivider ha både plikter og rettigheter i forhold til storsamfunnet. Da holder det ikke med felleskskapsidealer knyttet til storfamilie og klan, slik forholdet har vært og er i mange innvandrermiljøer.

Hijab i polilti og rettsvesen - igjen.

De fleste kan vel være enige om at politi og rettsvesen skiller seg på vesentlige punkter fra de fleste andre yrker.

Politiet er den eneste yrkesgruppen i fredstid som har myndighet til å anvende voldelige maktmidler, hvis omstendighetene skulle tilsi det. I rettsvesenet avgjøres sivile og kriminalrettslige saker med store og alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner.

At befolkningen generelt har høy grad av tillit til politi og rettsvesen er et avgjørende kjennetegn for om demokratiet fungerer etter hensikten; et av de største demokratiproblemene i de fleste land i verden, eksempelvis i Afrika, er en fullstendig mangel på slik tillit og rettsvesen og politi er korrupte så det holder.

Tillit er således et nøkkelord når det gjelder disse yrkene og deres samfunnsmessige oppgave.

Vil noen hijabkledte poltidamer og dommere bidra til å svekke folks almene tillit til disse yrkene? Jeg ser ikke bort fra det, selv om en slik mistillet skulle være fullstendig ubegrunnet.

For meg dreier spørsmålet seg om likebehandling contra særbehandling i yrker der nøytralitet i klesdrakt signaliserer nettopp likebehandling, uvahengig av politisk ståsted, rase, etnisitet og religiøse tilhørighet.

Å tillate hijab i politi og rettsvesen dreier seg om særbehandling og ikke likebehandling.

Sett at en hijabkledt dommer skal dømme i en tvist mellom en muslim og en kristen. Det vil være forståelig, selv om det formodentlig vil være helt ubegrunnet, at noen vil reise tvil om dommerens nøytralitet.

Hvis det er slik at de angjeldende muslimske damene betrakter dette hodeplagget som en uløselig del av deres religiøse identitet, også når de utøver sin profesjon, så sender de samtidig et signal om at de nettopp kobler religion og yrkesutøvelse.