På Antirasistisk Senters hjemmeside, er det en artikkel som tar for seg begrepet rasisme. Jeg kan være enig i mange av forfatterens punkter og synspunkter.
Hele innlegget har imidlertid en vinkling som både er ufruktbar, uriktig og farlig: Den norske befolkning deles i to, i majoritetsbefolkningen som har rasistiske tendenser, og i innvandrerbefolkningen som utsettes for rasisme.
Forfatteren mener formodentlig ikke at alle etnisk norske er rasister, og heller ikke at alle innvandrere blir utsatt for rasisme.
Hans inndeling er likevel klar og entydig, rasismeproblemet er relatert til storsamfunnets behandling av minoritetene. Den analysen som måtte ligge bak en slik konklusjon er feilaktig, og den dekker over diskriminerende og nedvurderende holdninger som finne i alle folkegrupper, og også i minoritetsmiljøene.
Selv bor jeg på Grønland i Oslo, og snakker daglig - når jeg ikke som nå er i Tanzania - med innvandrere av ulik etnisk opprinnelse og som er fra ulike kulturer, og de flestes mening er svært klar: rasisme og rasismelignende holdninger er minst like utbredt i minoritetsmiljøene som i majoritetsbefolkningen, dels mellom minoritetsgrupper og dels rettet mot storsamfunnet. Ja, mange, og faktisk de fleste, mener at rasismelignende holdninger er meget mer utbredt i enkelt minoritetsmiljøer enn i majoritetsbefolkningen.
Til nå har det ikke vært politisk korrekt å ta opp disse problemstillingene i de antirasistiske organisasjonene. Før det gjøres, konsekvent og på et likebehandlingsgrunnlag, er jeg slett ikke sikker på at organisasjonene bidrar til å redusere rasismen i samfunnet, og spesielt ikke i minoritetene. Snarere tvert imot.
Forfatteren trekker også fram kolonihistorien, som et eksempel på grov rasisme i praksis. Men han glemmer å ta med den ikke ubetydelige slavehandelen som fant sted fra Øst-Afrika, i hovedsak til araberlandene; en handel som ikke sto tilbake for handelen fra Vest-Afrika når det gjelder rasisme og grusomheter.
Jeg har oppholdt meg i Det Sørlige Afrika over en trettifemårs periode, i gjennomsnitt flere måneder pr. år. Jeg er gift med en dame av afrikansk opprinnelse og har stor familie i Afrika. Og ser en bort fra Sør-Afrika og Zimbabwe, (som jeg også har bodd i over en toårs periode), som begge ser spesielle, (apartheid i Sør-Afrika og apartheid-lignende tilstander i Zimbabwe), er det mitt inntrykk at når det gjelder minoriteter i mange av disse landene, noen hvite og de fleste andre med røtter i araberlandene og India, er det ikke de hvite som oppfattes som mest rasistiske.
Vi skal ikke underkjenne historien, og vi bør lære av den. Men det er ganske så meningsløst å skape en “liksom skyldfølelse” for noe som dagens norske befolkning ikke har noe ansvar for.
Det faktiske forhold er følgende: I Europa, og også i Norge er det, især etter siste verdenskrig, skapt samfunn med et menneskesyn og med holdninger som er svært meget mer tolerante enn hva som er toneangivende syn og holdninger i de fleste, for ikke å si alle, land innvandrere kommer fra.
Det er en problemstilling som de antirasistiske organisasjonene burde ta fatt i, og som de til nå overhodet ikke har gjort noe med. Å bekjempe rasisme er vel og bra, men å kjempe mot intoleransen, slik den manifesterer seg i enkelt innvandrermiljøer, er en meget viktigere oppgave i fremtiden.
Da nytter det ikke å avfeie debatten med beskyldninger om islamofobi. Vi står overfor helt reelle forskjeller i livs og verdensanskuelser, forskjeller som ingen med normalt gangsyn kan dekke over. Den debatten blir vi tvunget til å ta - enten vi liker det eller ikke.
Toleranse omfatter aksept av et mangfold av meninger, holdninger og kulturuttrykk. Men ikke aksept av intoleransen.
Til slutt siterer forfatteren Arnulf Øverland: Du skal ikke tåle så inderlig vel, ….. Jeg har selv brukt det uttrykket et par ganger. For eksempel i forbindelse med at vi i majoritetsbefolkningen har tålt så inderlig vel at unge pakistanske jenter (det gjelder også gutter) tvangsbortgiftes, en adferd som er et eklatant brudd på sentrale menneskerettigheter. Jeg er rimelig sikker på at Øverland ville vært enig i disse synspunktene.
Og hva skal vi si om de kulturelle og religiøse holdningene og tilhørende adferd, som systematisk gir uttrykk for at det er fullstendig uakseptabelt for en pakistansk kvinne å gifte seg med en etnisk norsk mann? En kan vanskelig tenke seg en mer nedvurderende, nedverdigende og diskriminerende handlemåte.
Vi bør være mot alle former for diskriminering og nedvurdering, uavhengig av rase, etnesitet og religiøs tilhørighet. For å få til det, trenger vi et sekulært samfunn, bygd på demokratiske og menneskerettslige prinsipper og verdier. Det moderne demokratiet er det eneste kjente og utprøvde samfunnssystemet som i høy grad sikrer toleranse og mangfold, og som har frihets og likhetsidealer som viktige grunnsteiner.
Det er det vi bør kjempe for. Og intoleranse er det vi bør kjempe mot. Tradisjonell rasisme er bare en del av dette store bildet. Og sannsynligvis en mindre viktig del etter hvert. Og takk for det. Men intoleransen er ikke på vikende front i Europa. Snarere tvert imot.
Vi finner den ytterst til venstre, ytterst til høyre, og ikke minst med religiøs basis. Som jeg har hevdet i en del videoer: Den største åndskampen i dette århundret står mellom sekularitet og religiøsitet, mellom fornuft og overtro.
Den kampen vil hardne til over de neste femti til hundre årene. Med mindre vi kan ta viktige grep i løpet av de neste par tiårene: Sterkt redusert innvandring, bedre integrering, forhindring av ghettodannelser og parallellkulturutvikling, og hvis vi aktivt hegner om det sekulære, det demokratiske og det mennskerettslige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar