Det hevdes av mange religiøse at hvis en søker å fordype seg i religionens indre vesen, vil en oppnå en bedre og mer fullstendig forståelse av egen tilværelse i dette livet, og være bedre forberedt til å gå inn i det neste.
Det høres besnærende ut, og jeg ville hatt forståelse for verdien av en slik eksersis, hvis det ikke synes opplagt at svarene er gitt på forhånd, at fasiten er klar, at det ikke er snakk om å oppnå ny erkjennelse, ikke dreier seg om å se livet og virkeligheten på nye og spennende måter, men å dyrke mer intenst enn før de gamle, velkjente sannheter.
I så fall snakker vi ikke om å tøye erkjennelsesgrensen ved stadig å stille spørsmålstegn ved det allerede erkjente, men om å bli mer fanatisk overbevist om at den eneste fulle sannhet er funnet, og, mer alvorlig, at denne entydige sannhet er universell og bør gjelde alle mennesker og det viktigste arbeid en kan gjøre er å bidra til at alle skjønner og aksepterer denne entydige sannhet.
De tre abrehamske religionene har alle som hovedtese at det finnes en eneste sann gud, og en eneste sann religion. Kan det skje en indre fordypning som har en søkende og kreativ karakter med et slikt utgangspunkt? Det avhenger naturligvis av i hvilken grad dogmer og læresetninger oppfattes som absolutte og uforanderlige. Det er neppe tvil om at av disse tre religionene er det islam som har som sterkest innebygd konsekvens at alle de viktige svarene er gitt på forhånd.
Da er det vanskelig å forstå at en indre fordypelse blir noe annet enn en serie repetisjoner og har lite eller intet nyskapende over seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar