torsdag 10. mars 2011

Integrering eller assimilering.

Integreringsdebatten har til tider omhandlet assimilering contra integrering. Selv har jeg ved flere anledninger tatt avstand fra assimileringstanken, iallfall en politikk som omfatter at innvandrer skal ta i bruk alle mulige seder og skikker som en måtte mene er norske.

Det er de sentrale verdispørsmålene det må være enighet om, først og fremst demokrati og menneskerettigheter, og ikke minst ytringsfriheten. Når det gjelder ytringsfriheten har det allerede avtegnet seg en sterkt kløft mellom majoritetsbefolkningen og noen av minoritetene, en kløft som gjelder berettigelsen av og adgangen til å ytre religionskritikk. Enkelte minoritetsgruppers syn når det gjelder dette spørsmålet lover ikke godt for fremtiden.

Vi vet at de nordiske landene er blant de minst korrupte, mens enkelte innvandrergrupper kommer fra noen av de mest korrupte landene i verden. Korrupsjonskulturer er særlig utbredt i land med lav grad av nasjonsbygging - ikke minst i mer eller mindre fallerte stater.

Flere av de norske minoritetene kommer fra slike land. Er det ikke grunn til å anta at hvis folk i lav grad vil la seg integrere, så vil sannsynligheten være stor for at de vil ta med seg og anvende en slik korrupsjonspraksis, og også ulike former for skatteundragelse? Slik det er vel dokumentert i drosjenæringen i Oslo?

Derfor er det av største viktighet at integreringsbestrebelsene går på et bredt sett av demokratiske verdier som ikke bare gjelder frihets- og likhetsidealer, men også dreier seg om velferdsstatsaspekter: skal det produseres velferdsgoder trenges en velferdsstat og skal en velferdsstat fungere, må vi alle som enkeltindivider ha både plikter og rettigheter i forhold til storsamfunnet. Da holder det ikke med felleskskapsidealer knyttet til storfamilie og klan, slik forholdet har vært og er i mange innvandrermiljøer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar