Den enøyde Israel-Palestinerdebatten.

I den norske Israel-Palestiner debatten er frontene klare og tydelige, og der et gjengs motto er at motparten sjelden eller aldri har annet en skinnargumenter å komme med. Og det norske folket er delt i to.

Det er neppe tvil om at en del tiår med palestinaskjerf som et ganske utbredt merkesymbol på norske universiteter og høyskoler, er både politikere og media farget av at det er rett og rimelig å tilgi palestinerne for alt, iallfall det meste, av det gale de måtte gjøre, men Israel alltid må fordømmes som den egentlige aggressoren, som må finne seg i selvmordsbombing og nedfall av hundrevis av raketter som synes å være uten mål og mening, men det er naturligvis galt; angrepene er ganske riktig uten mål, men meningen er klar: å skape frykt.

Om nybyggerfamilien som ble myrdet for noen dager siden, har det vært lite omtale i norske medier, og norsk venstreside er enten taus eller som vanlig villig til å tilgi alle handlinger begått av palestinere, for egentlig er det jo Israels skyld. Også når slike handlinger feires med tydelig stor og oppriktig glede i noen palestinske miljøer.

Israels venner understreker i sine kommentarer at det gjør aldri Israel, og en får en slags forståelse av at her dreier det seg om folk som fra grunnen av er laget av ulikt materiale.

Hvis det er slik at det er vanlig å feire en slik type feige mord blant palestinerene, og lite vanlig å feire palestinske tap blant israelerne, og det er sikkert en riktig observasjon, ligger formodentlig forklaringen i forskjeller i samunnsorganisering, i utdanningsnivå og ikke minst i oppdragelse til selvstendig, kritisk tenkning: Israel er et demokrati med demokratiske prosesser som iallfall delvis virker, mens palestinerne mangler demokrati og fungerende institusjoner; isteden har palestinerne bevegelser som Hamas, som må sies å være utklekkingsanstalter for hat og terror, og som bruker politisk-religiøs indoktrinering som sitt viktigste våpen. YouTube videoen om den sterk hatende, indoktrinerte treåringen er et eksempel på det.

Jeg har liten respekt for folk, i Norge og andre steder, som påviselig har to øyne, men som bevisst velger å se bare med ett.