Integrering i Norge og i USA.

Med henvisning til USA kan det nok påvises at samfunnet er blitt mer dynamisk på grunn av innvandring. Og innvandring kan givetvis også har en utviklingsfremmende effekt i Norge.

USA er imidlertid ingen velferdsstat, og landet bygger i høy grad sin eksistens på individualistiske premisser. Innvandrere som kommer til USA har, i likhet med den gjengse amerikaner, lite med økonomisk sikkerhetsnett; alle er nødt til å gjøre en betydelig egeninnsats for rett og slett å overleve i det amerikanske samfunnet.

I en velferdsstat er forholdene annerledes, det er fullt mulig å overleve uten en slik personlig innsats. Således er velferdsstaten meget mer sårbar enn det konkurransepregede amerikanske samfunnet.

Derfor er det viktig å finne en fornuftig balanse mellom samfunnets garanti for økonomisk sikkerhet for alle og enkeltmenneskets vilje til egeninnsats for å ta utdanning og for å skaffe seg arbeid.

Jeg er helt enig i at næringslivet bør være villig til alltid å ansette folk på basis av kunnskaper og erfaring og ikke på grunnlag av navn og hudfarge. Relevant erfaring kan nok i noen tilfeller være et problem for ganske mange innvandrere som måtte ha adekvat teoretisk utdanning.

Jeg er heller ingen motstander av innvandring så lenge den holdes innenfor rammer som gjør det mulig å få til en hensiktsmessig integrering.

Og det gjelder naturligvis også muslimer.

Båstenkning.

Åndskamper har vel vært utkjempet så lenge mennesket har levd. Noen ganger har ulikheter i verdier og menneskesyn fått voldelige uttrykk, andre ganger har mennesket nøyd seg med bruk av ord i tale og skrift.

Det er ingen tvil om at det i dag pågår en kamp mellom det sekulære samfunnssynet og et samfunnssyn der religion forutsettes å være en styrende kraft for all menneskelig virksomhet. Mest utbredt er sistnevnte innenfor den islmamske tankeverdenen, men en finner også kristne grupper som baserer seg på en totalitær ideologi, ikke minst i USA. Og med islams økende tilstedeværelse i Europa, er det rimelig å anta at fundamentalistisk kristendom vil få større oppslutning også i vår del av verden.

Problemet er således ikke først og fremst islam mot Vesten, men det sekulære samfunnssynet mot det religiøse samfunnssynet.

Jeg er enig i at det er lite fruktbart å dvele for mye ved forskjeller i livs og verdensanskuelser, iallfall bør en være forsiktig med å inndele i to grupper med henblikk på å vise at disse gruppene hver for seg er homogene. For det er de naturligvis ikke. Muslimer er en uensartet gruppe, slik kristne er det, og det er også stor spredning i synet på hva et sekulært samfunn bør innholde.

Jeg har mange ganger påpekt at polarisering som funksjon av “en for og en mot” inndeling av samfunnet og samfunnsutviklingen har en indre dynamikk som øker konfliktnivået i samfunnet.

Når det gjelder islam og muslimer i Europa er det derfor mer produktivt å støtte de liberale og moderate muslimske kreftene enn å konsentrere innsatsen om å motarbeide de reaksjonære og konservative kreftene. Samtidig er det åpenbart ingen god strategi i å tillate sterk innvandring av folk med svært forskjellige grunnverdier fra de vest-europeiske over svært kort tid.

Overfallsvoldtekter og andre voldtekter.

Debatten om voldtekter i Oslo går langs de vanlige mønstrene. De som er innvandringsskeptiske ser den store økning i antall overfallsvoldtekter som en konsekvens av feilslått innvandringspolitikk, mens de som uforbeholdent er for innvandring bagatelliserer forekomsten av disse voldtektene, gjerne med henvisning til de store mørketall for voldtekt generelt.

Når ikke-vestlige menn er overrepresentert i de registrerte voldtektsstatistikkene (gjelder altså ikke bare overfallsvoldtekter), er det gode grunner til å anta at årsaken kan ha en kulturell dimensjon som har å gjøre med synet på kvinner og dere plass i samfunnet, og altså dreier seg om patriarkalske og autoritære livsanskuelser. Alle, som har vært litt rundt i verden, vet at mange kulturer er svært mannsdominerte, der den gjengse oppfatningen er at kvinner som vandrer alene rundt i byen på nattestid bryter de kulturelle kodene og således må ta skylden selv for sin egen manglende sikkerhet.

At religion skulle spille en vesentlig rolle i denne sammenheng er lite trolig, på annen måte enn at religion brukes som et redskap for å ha kontroll over kvinnene, slik det er mange eksempler på i muslimske land, i noen land får kvinnen knapt gå ut på egen hånd endog på dagtid. I ett tilfelle av overfallsvoldtekt i Norge har overgriperen etter offerets utsagn henvist til religion som en begrunnelse for ugjerningen, og det finnes lignende eksempler blant annet i England.

I tillegg til de kulturelle årsaksfaktorene kan individual-psykologiske forhold naturligvis spille en rolle; forhold som eksempelvis kan skyldes at overgriperne har hatt traumatiske opplevelser i nær eller fjern fortid.

En polarisert debatt som går ut på å innvandringsmotstandere overdriver voldtekstsproblemene og at innvandringstilhengerne bagatelliserer problemenes størrelse og omfang øker konfliktnivået i samfunnet og er lite egent til å løse de faktiske problemene.

På kort sikt må det iverksettes strakstiltak som bedrer sikkerheten i Oslos gater, på lang sikt må det norske samfunnet klart si i fra om at kvinnediskriminerende kultursyn er uønsket i Norge.

Synd og skyld.

Jeg kjenner innvandrere, blant andre fra Afrika, som mener og tror at den hvite rase er mer ekspansjonistisk, mer grådig og har lavere grad av empati med folk med annen hudfarge enn andre raser. At disse egenskapene er genetisk bestemt.

Og det kan ikke herske tvil om at ganske mange hvite, eksempelvis i Norge, har gitt og gir uttrykk for det samme med henvisning til nær historie. En slik synd og skyldideologi bidrar til å forsterke mytene om den hvite manns grunnlegende dårlige karakter.

Selvfølgelig har den nære historien vist prov på både ekspansjonstrang, grådighet og manglende empati. Ser vi imidlertid på de lange linjene i historien, blir bildet mye mer variert; ulike raser og etnisiteter har hatt sine storhetstider, lokalt, regionalt og globalt, der kjennetegnene ofte har vært de samme: maktbegjær og hersketrang.

At den industrielle revolusjonen først skjøt fart i Europa med en teknologisk utvikling som muliggjorde blant annet den omfattende koloniseringen av store deler av verden, var et resultat av et sett av sammenfallende begivenheter, som en godt kan kalle et tilfeldighetens spill. Hvis denne utviklingsprosessen hadde tatt utgangspunkt i en annen region, i araberlandene, i Kina eller et annet sted, er det liten grunn til å anta at ekspansjonstrangen og grådigheten hadde vært noe mindre enn den var i Europa.

Derfor er det lite fruktbart å pleie et skyldsyndrom som lett kan forsterke mange ikke-hvites tro på at den hvite rase har gener som er forskjellige fra alle andre raser, ikke minst når det gjelder å herske over og herse med andre. Det er rasisme - omvendt rasisme, som bør bekjempes på linje med all annen rasisme.

Selv om den nære historien viser utviklingstrekk der den hvite rasen har tatt urettmessige for seg av de globale godene, er det også slik at Europa gradvis har utviklet demokrati og menneskerettigheter og har gjort mer enn noen annen verdensdel når det gjelder å bedre livsvilkår for folk flest, og å styrke enkeltmenneskets rett til frihet og likhet. Og disse humanistiske strømningene har blant annet vært medvirkende til at kolonistyrene ble avviklet - i mange tilfeller med relativt fredelige midler.

På disse vitale områdene har de fleste deler av resten av verden en lang vei å gå.

Sterk dveling ved den hvite mannens ugjerninger i ikke altfor fjern fortid bidrar til å vedlikeholde myten om forskjell i gener, og representerer i tillegg en unnskyldende forklaringsfaktor for manglende evne til å feie for egen dør.

Jeg kjenner mange mennesker i Afrika, ikke minst folk i ledende stillinger, som bruker kolonitiden som et argument for manglende vilje til å mobilisere egen ressurser til beste for land og folk.

Det er særdeles lite produktivt.

Kristenfundamentalisme i dag og i fremtiden.

Hva så med kristendommen? Har det sekulært baserte samfunnet intet å frykte av den?

Det finnes mange evangeliske bevegelser i USA, som teller millioner av medlemmer, som har et fundamentalistisk utgangspunkt som ikke står meget tilbake for konservativ islam. Folk som gjerne skulle sett at bibelske lover ble en del av det offisielle lovverket.

Det gjorde eksempelvis den nå avdøde Rushdoony, som drev et bibelsk institutt, og som laget et trebinds verk, seksten hundre sider,
om hvordan de bibelske lovene skal tolkes i
dagens samfunn. På sin straffeliste hadde
han blant annet dødsstraff for blasfemi, homofili, utroskap og ulydighet
mot foreldre. Rushdoony var forresten grunnleggeren av det som er blitt kalt rekonstruksjonsteologien.

Fundamentalistiske grupper finnes også i Norge, men foreløpig med beskjeden oppslutning.
En skal imidlertid aldri si aldri når det gjelder religion og religionsutøvelse: Fundamentalistisk kristendom kan godt få en rennesanse også i
Norge, kanskje nettopp fordi islam har vært så mye i fokus de siste årene.

Kan de innvandrerne, som prediker en religion, som vi, kristenfundamentalistene, oppfatter som falsk, så kan vel vi, som har røtter her til lands, rekonstruere kristendommen med den opprinnelige og eneste sanne tolking!

Det er ingen tvil om at de lavkirkelige kreftene er på en viss fremmarsj i Norge i den forstand at de mer enn før lar høre fra seg.

Heldigvis tar de fleste kristne i Norge offisielt avstand fra de mest ekstreme uttalelsene
som kommer fra noen av disse lavkirkelige gruppene, uttalelser som eksempelvis fastslår at de som blir syke, og i særdeleshet de som
blir alvorlig syke, får
som fortjent, det
dreier seg om guds straff.

Det har nylig vært en debatt i Norge om korporlig straff av barn, en adferd som det kan
synes som om lever i beste velgående i enkelte lavkirkelige kretser.
(Som den gjør i ganske mange muslimske miljøer).

Og det er kanskje ikke så merkelig. Hvis Det Gamle Testamentet tolkes bokstavelig, slik mange kristenfundamentalister gjør, er tukt av barn en selvfølgelighet og i graverende tilfeller er dødsstraff etter gammeltestamentlig mening en passende
straff for sterkt oppsetsige barn og unge, slik det fremgår av 5.
Mosebok, kapittel 21,
vers 18 til 21:

”Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre
på sin far og mor, og ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de
eldste i byen og si til dem: «Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.» Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde
hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt”.

Sistnevnte setning forekommer mange
steder i det gamle testamentet, og er et klassisk eksempel på sannhetsgehalten i Bertrand Russels berømte uttalelse om at frykten
er et barn av grusomheten, og at grusomhet-frykt konstellasjonen er et sentralt trekk ved de abrehamske religionene.

Som nevnt tidligere
hadde kristenfundamentalisten Rushdoony, gudfar til rekonstruksjonsteologien, ulydighet mot foreldre på sin dødsstraffliste.

Frykten har alltid
vært de store religionenes fremste våpen, frykten for helvete, frykten for sykdommer, frykten
for det ukjente og det uforklarlige, og ikke
minst frykten for grusomheten.

I USA har mange
kristne grupperinger alltid spilt effektivt på denne frykten, i Norge trodde
vi at vi hadde kommet et stykke lenger de siste
femti årene, men dommedags- og frykttankegangen har hele tiden ligget der latent,
og i dag da kristendommen har fått konkurranse fra islam,
ser det ut til at de bokstavtro kristne igjen gjør visse forsøk på å komme på offensiven.

Makt korrumperer.

Det er et problem ved alle ideologier som bygger på en forutsetning om at de må skje en svært radikal omforing av samfunnsdannelsen at en slik omforming helt sikkert vil utløse betydelige motkrefter.

I en slik situasjon vil det sannsynligvis oppstå en kontinuerlig kamp mot motkreftene (det kontrarevolusjonære og/eller det reaksjonære), og at i en slik kamp blir de diktatoriske elementene styrket, altså at proletariates diktatur blir en permanent funksjonsform.

Og ett aspekt ved motkjempelse av de reaksjonsjonære kreftene er indoktrinering, og ikke minst indoktrinering i ung alder, slik en har sett eksempler på både i Sovjet og i Nazi-Tyskland. (Og i dag i Nord-Korea). Og det er et faktum at makt ofte korruperer, og jo sterke makten er konsentrert, desto mer korrupt kan et styresett bli.

Derfor har jeg liten tro på at et samfunnssystem som forutsetter at all næringsaktivitet skal være statlig eid kan fungere bra. Et slikt eksperiment må i så fall være et legitimt resultat av frie og rettferdige valg (i et flerpartisystem), med reelle muligheter for at folk flest kan forkaste videreføring av eksperimentet ved neste korsvei.

Og det er på det punktet jeg tror at de praktiske problemene oppstår som nevnt ovenfor.

Demokrati og konflikter

I tidligere tider var det mange konflikter som inkluderte voldsbruk mellom de skandinaviske landene. For ikke å snakke om voldsbruk mellom de store nasjonene i Europa.

I dag er det vel nærmest utenkelig at eksempelvis Norge og Sverige skullte starte krig mot hverandre. En av årsakene er åpenbart utviklingen av det moderne demokratiet med aksept for at humanistiske ideer og mennsekrettigheter skal være normgivende for samfunnsutviklingen. Slike samfunnsmodeller prioriterer konfliktløsning ved bruk av ikke-voldelig midler og minnelige løsninger i ulike typer av konflikter.

I Europa for øvrig har selvfølgelig EU-prosjektet bidratt til å bedre forholdt mellom de store nasjonene, men jeg er rimelig sikker på at det ikke ville vært sannsynlig med væpnede konflikter mellom eksempelvis Frankrike og Tyskland etter den andre verdenskrigen, selv om EU aldri var blitt til.

Og en av årsakene er igjen de demokratiske prosessene som er utviklet i disse landene etter krigen.

Overfor mange land i resten av verden er forholdet annerledes, noe som blant annet skyldes en gjensidig sterk mistro og mistillit mellom Vesten og især USA og mange av landene utenfor Europa, ikke minst land i Midt-Østen. Og i den sammenheng spiller naturligvis olje en vesentlig rolle.

Når især USA har bidratt til opprettholdelse av autoritære regimer som eksempelvis i Saudi-Arabia, er det ikke fordi Vesten har særlig mye til overs for slike regimer, men fordi mange er redd for at hvis slike regimer står for fall, så vil krefter overta som en frykter vil være til større ugunst for vestlige interesser og til en ustabilitet som kan utløse mer omfattende konflikter. En slik analyse beror sannsynligvis på et kortsiktig perspektiv og på en forfeilet vurdering av fremtidige konsekvenser.

Dersom landene i Midt-Østen virkelig på sikt ville utvikle demokratiske styringssystemer, er jeg rimelig overbevist om at den eksisterende mistro og mistillit gradvis kunne bygges ned, og at det vil være mulig å finne en fornuftig balanse mellom Midt-Østens behov for å utvikle egent samfunn og vestlige interesser.

Jo - jeg har tro på at hvis alle land i verden gradvis blir demokratier i moderne forstand, så er sjansene mye større for å unngå voldelig konflikter av alle slag.

Heger og innvandringsdebatt 2.

Det moderne norske samfunnet bygger på et sett av grunnverdier uttrykt ved demokrati, demokratiprosesser og menneskerettigheter. Aksept av og respekt for disse grunnverdiene bør en kunne forlange av alle norske borgere, uavhengig av om de tilhører majoriteten eller minoriteter. Ytringsfrihet og likestillingsspørsmål er eksempelvis sentrale temaområder som det i høy grad bør være enighet om. Alle innvandrere bør lære seg rimelig godt norsk, rett og slett fordi det er en forutsetning for å fungere bra i det norske samfunnet. Å respektere og overholde norske lover er en selvfølge.

Jeg synes ikke det er verken fornuftig eller nødvendig å stille krav til innvandrere utenover de ovenfor nevnte, selv om det naturligvis vil være en fordel om de fleste som kommer til Norge for å bli gjør aktive forsøk på å sette seg inn i norsk historie, kultur og tradisjoner. Og det er det sikkert mange som gjør.

Jeg har selv til tider bodd i ulike deler av Afrika over snart en førti års periode. Og har erfaring med at mange minoritetsgrupper i høy grad pleier omgang med folk fra egen gruppe. En slik type “gettodannelse” har sine problemer; det skapes lett feilaktige og noen ganger også fordomsfulle myter om hvordan storsamfunnet er og fungerer. Slike tendenser ser en også i Norge. Myter som ofte har lite med virkeligheten å gjøre. Mange i storsamfunnet har også en tendens til å skape negative myter om minoritetene, og jo mer segreret samfunnet er, desto flere slike svært tvilsomme myter skapes.

Derfor er “gettodannelser” og parallellkulturutvikling egnet til å øke konfliktnivået i samfunnet. Og især hvis det dannes “gettolignende” områder karakterisert ved lav utdanning, lav deltagelse i arbeidslivet, og der det er tendenser til en utvikling av verdisett som er annerledes enn de overnfor skisserte grunnverdiene.

Slike utviklingstendenser ser vi i de fleste land i Vest-Europa. Denne utviklingen er altså kjennetegnet ved en tiltagende polarisering, der ytterfløyene overdriver, henholdsvis underdriver integreringsproblemene. Disse gjensidig stigmatiserende og demoniserende aktivitetene eskalerer konfliktnivået og tar fokus vekk fra en konkret og løsningsorientert debatt om hva som måtte være en vellykket og formålstjenelig innvandrings- og integreringspolitikk.

Høyresiden må slutte med å overdrive problemene, og venstresiden må slutte med å bagatellisere og bortforklare. Og minoritetene, og ikke minst muslimer, bør i langt høyere grad delta i samfunnsdebatten. Ikke minst sekulære og moderate muslimer. For da vil folk flest få et meget mer nyansert bilde av hva muslimer står for.

Det er “folk flest” som i det lange løp utgjør den viktigste gruppen for å få til en vellykket integrering i Norge. Og slik skal det være - i et demokrati.

I den pågående innvandrings- og integreringsdebatten er det særlig fire grupperinger som er viktige for hvilken vei utviklinge tar. Jeg har nevnt venstresiden og høyresiden som er pådrivere for polariseringen ved sin forenklede og stigmatiserende argumentasjon. Så har vi mange i de fjernkulturelle minoritetene og især ganske mange muslimer som naturlig nok blir negativt påvirket av en slik polarisert debatt - først og fremst på grunn av høyresidens gjentatte overdrivelser. Konsekvensen kan da bli at disse minoritetsgruppene i høyere og høyere grad dyrker egne verdier og distanserer seg enda mer fra storsamfunnet. Så har vi den gruppen i majoritetssamfunnet jeg har kalt folk flest, som jeg er rimelig overbevist om tendensielt dreier mot høyre ved økning i konfliktnivået. Og hovedårsaken er at folk flest har erfart og erfarer at det eksisterer utfordringer med innvandring og integrering, og at folk flest derfor har en tendens til å tro mer på overdrivelser enn bortforklaringer.

Det dreier seg altså om et sett av pådrivsfaktorer som alle bidrar til eskalering av polariseringen. Derfor er det viktig at mellomstandpunkter og mer nøkterne analyser blir en mer markant del av samfunnsdebatten, og ikke minst at moderate og sekulære muslimer gjør seg meget sterkere gjeldende i det offentlige ordskiftet.

Når det gjelder globale spørsmål og ikke minst spørsmålet som vedrører forholdet mellom Vesten og den muslimske verden, er venstresiden svært opptatt av at de vestlige maktinteresser, og ikke minst krigene i Irak og Afghanistan, bidrar til å øke konfliktnivået mellom Vesten og muslimer og til å øke hatet mot Vesten. Venstresiden kan ha mye rett i det. Selv om saksinnholdet i denne globale konflikten er vesensforskjellig fra konfliktspøsrmålene i den norske integreringsdebatten, er det visse likhetspunkter i funksjonsmåte: stigmatisering og demonisering av annerledes tenkende er konfliktskapende, og en slik handlemåte skaper flere problemer enn den løser.

Hegers innlegg bidrar ikke til demping av konfliktnivået. Og neppe heller til bedre innsikt i hvilke utfordringer som innvandring og integrering medfører. Snarere tvert imot.

Heger og innvandringsdebatt.

Å debattere innvandrings- og integreringsspørsmål er både riktig å betimelig. Innvandring er en irreversibel prosess som forandrer det norske samfunnet over tid - i hvor høy grad avhenger av innvandringens størrelse og sammensetning. Vi er naturligvis alle berettiget til å ha meninger om en slik utvikling.

Jo hurtigere heterogeniseringen av samfunnet skjer, desto større er sjansene for at polariserende krefter trer i funksjon. En slik utvikling har et bærekraftsperspektiv - det norske samfunnets bærekraft når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle forhold.

I dagens verden er Norge i en unik situasjon med høy kapasitet når det gjelder økonomisk, sosial og kulturell bærekraft. Det er likevel noenlunde klare grenser for hvor stor innvandringen kan være pr. tidsenhet for å få til en god integrering når det gjelder utdanning, boligmarked og arbeidsmarked. Hvor eksakt en slik grense går, kan naturligvis diskuteres, men det er høyst sannsynlig at innvandring må være underlagt sterke begrensninger, og at det ikke er mulig for Norge å anvende et innvandringsregime som er vesentlig mer liberalt enn andre vest-europeiske land.

Et ganske sentralt poeng er nok det jeg har kalt kulturell bærekraft. Jeg er motstander av en assimileringstankegang, men også av en kulturrelativistisk tilnærming, hvis en med en slik tilnærming mener at det skal tillates utviklet parallellkulturer med forskjellige verdisett også på grunnleggende områder. Jeg tenker her på demokrati, demokratiprosesser og menneskerettigheter og ikke minst når det gjelder ytringsfrihet og likestillingsspørsmål.

Hvis integrering skjer på basis av aksept av og respekt for de nevnte grunnleggende verdiene, ser jeg intet problem med det multikulturelle samfunnet.

Innvandrings- og integreringsdebatten er til dels preget av sterkt polarisering. For å si det noe forenklet: Mens høyresiden har hatt for vane å overdrive innvandrings- og integreringsproblemene, har venstresiden gjort betydelig anstrengelser for å bagatellisere og bortforklare at slike problemer eksisterer. Og polariseringen har en innebygd dynamikk som er egnet til å forsterke konfliktnivået. Begge parter rendyrker sine synspunkter og ønsker å plassere det norske folk i en av to båser, i en vi bås og en de bås. Og konsekvensen av en slik polarisering er at vi og de utvikles til oss mot dem, der debattonen skjerpes og der hatefulle følelser kommer til uttrykk. Det er liten tvil om at Breivik er et barn av et slikt polarisert samfunnsklima, uten at jeg skal fordele skyld til noen.

En ting tror jeg imidlertid det er gode grunner til å si: Folk flest vet at det eksisterer integreringsproblemer i dagens Norge og er antagelig mer tilbøyelige til å feste tillit til dem som overdriver problemene enn til dem som bagatelliserer dem. En pågående høyredreining i de fleste land i Vest-Europa tyder på at det er et korrekt ressonnement.

Derfor er det et hovepoeng at høyresiden slutter med sine overdrivelser samtidig med at venstresiden slutter med sin bagatellisering med henblikk på å dempe polariseringen i samfunnet.