Hva så med kristendommen? Har det sekulært baserte samfunnet intet å frykte av den?
Det finnes mange evangeliske bevegelser i USA, som teller millioner av medlemmer, som har et fundamentalistisk utgangspunkt som ikke står meget tilbake for konservativ islam. Folk som gjerne skulle sett at bibelske lover ble en del av det offisielle lovverket.
Det gjorde eksempelvis den nå avdøde Rushdoony, som drev et bibelsk institutt, og som laget et trebinds verk, seksten hundre sider,
om hvordan de bibelske lovene skal tolkes i
dagens samfunn. På sin straffeliste hadde
han blant annet dødsstraff for blasfemi, homofili, utroskap og ulydighet
mot foreldre. Rushdoony var forresten grunnleggeren av det som er blitt kalt rekonstruksjonsteologien.
Fundamentalistiske grupper finnes også i Norge, men foreløpig med beskjeden oppslutning.
En skal imidlertid aldri si aldri når det gjelder religion og religionsutøvelse: Fundamentalistisk kristendom kan godt få en rennesanse også i
Norge, kanskje nettopp fordi islam har vært så mye i fokus de siste årene.
Kan de innvandrerne, som prediker en religion, som vi, kristenfundamentalistene, oppfatter som falsk, så kan vel vi, som har røtter her til lands, rekonstruere kristendommen med den opprinnelige og eneste sanne tolking!
Det er ingen tvil om at de lavkirkelige kreftene er på en viss fremmarsj i Norge i den forstand at de mer enn før lar høre fra seg.
Heldigvis tar de fleste kristne i Norge offisielt avstand fra de mest ekstreme uttalelsene
som kommer fra noen av disse lavkirkelige gruppene, uttalelser som eksempelvis fastslår at de som blir syke, og i særdeleshet de som
blir alvorlig syke, får
som fortjent, det
dreier seg om guds straff.
Det har nylig vært en debatt i Norge om korporlig straff av barn, en adferd som det kan
synes som om lever i beste velgående i enkelte lavkirkelige kretser.
(Som den gjør i ganske mange muslimske miljøer).
Og det er kanskje ikke så merkelig. Hvis Det Gamle Testamentet tolkes bokstavelig, slik mange kristenfundamentalister gjør, er tukt av barn en selvfølgelighet og i graverende tilfeller er dødsstraff etter gammeltestamentlig mening en passende
straff for sterkt oppsetsige barn og unge, slik det fremgår av 5.
Mosebok, kapittel 21,
vers 18 til 21:
”Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre
på sin far og mor, og ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de
eldste i byen og si til dem: «Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.» Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde
hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt”.
Sistnevnte setning forekommer mange
steder i det gamle testamentet, og er et klassisk eksempel på sannhetsgehalten i Bertrand Russels berømte uttalelse om at frykten
er et barn av grusomheten, og at grusomhet-frykt konstellasjonen er et sentralt trekk ved de abrehamske religionene.
Som nevnt tidligere
hadde kristenfundamentalisten Rushdoony, gudfar til rekonstruksjonsteologien, ulydighet mot foreldre på sin dødsstraffliste.
Frykten har alltid
vært de store religionenes fremste våpen, frykten for helvete, frykten for sykdommer, frykten
for det ukjente og det uforklarlige, og ikke
minst frykten for grusomheten.
I USA har mange
kristne grupperinger alltid spilt effektivt på denne frykten, i Norge trodde
vi at vi hadde kommet et stykke lenger de siste
femti årene, men dommedags- og frykttankegangen har hele tiden ligget der latent,
og i dag da kristendommen har fått konkurranse fra islam,
ser det ut til at de bokstavtro kristne igjen gjør visse forsøk på å komme på offensiven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar