Synd og skyld.

Jeg kjenner innvandrere, blant andre fra Afrika, som mener og tror at den hvite rase er mer ekspansjonistisk, mer grådig og har lavere grad av empati med folk med annen hudfarge enn andre raser. At disse egenskapene er genetisk bestemt.

Og det kan ikke herske tvil om at ganske mange hvite, eksempelvis i Norge, har gitt og gir uttrykk for det samme med henvisning til nær historie. En slik synd og skyldideologi bidrar til å forsterke mytene om den hvite manns grunnlegende dårlige karakter.

Selvfølgelig har den nære historien vist prov på både ekspansjonstrang, grådighet og manglende empati. Ser vi imidlertid på de lange linjene i historien, blir bildet mye mer variert; ulike raser og etnisiteter har hatt sine storhetstider, lokalt, regionalt og globalt, der kjennetegnene ofte har vært de samme: maktbegjær og hersketrang.

At den industrielle revolusjonen først skjøt fart i Europa med en teknologisk utvikling som muliggjorde blant annet den omfattende koloniseringen av store deler av verden, var et resultat av et sett av sammenfallende begivenheter, som en godt kan kalle et tilfeldighetens spill. Hvis denne utviklingsprosessen hadde tatt utgangspunkt i en annen region, i araberlandene, i Kina eller et annet sted, er det liten grunn til å anta at ekspansjonstrangen og grådigheten hadde vært noe mindre enn den var i Europa.

Derfor er det lite fruktbart å pleie et skyldsyndrom som lett kan forsterke mange ikke-hvites tro på at den hvite rase har gener som er forskjellige fra alle andre raser, ikke minst når det gjelder å herske over og herse med andre. Det er rasisme - omvendt rasisme, som bør bekjempes på linje med all annen rasisme.

Selv om den nære historien viser utviklingstrekk der den hvite rasen har tatt urettmessige for seg av de globale godene, er det også slik at Europa gradvis har utviklet demokrati og menneskerettigheter og har gjort mer enn noen annen verdensdel når det gjelder å bedre livsvilkår for folk flest, og å styrke enkeltmenneskets rett til frihet og likhet. Og disse humanistiske strømningene har blant annet vært medvirkende til at kolonistyrene ble avviklet - i mange tilfeller med relativt fredelige midler.

På disse vitale områdene har de fleste deler av resten av verden en lang vei å gå.

Sterk dveling ved den hvite mannens ugjerninger i ikke altfor fjern fortid bidrar til å vedlikeholde myten om forskjell i gener, og representerer i tillegg en unnskyldende forklaringsfaktor for manglende evne til å feie for egen dør.

Jeg kjenner mange mennesker i Afrika, ikke minst folk i ledende stillinger, som bruker kolonitiden som et argument for manglende vilje til å mobilisere egen ressurser til beste for land og folk.

Det er særdeles lite produktivt.