Heger og innvandringsdebatt 2.

Det moderne norske samfunnet bygger på et sett av grunnverdier uttrykt ved demokrati, demokratiprosesser og menneskerettigheter. Aksept av og respekt for disse grunnverdiene bør en kunne forlange av alle norske borgere, uavhengig av om de tilhører majoriteten eller minoriteter. Ytringsfrihet og likestillingsspørsmål er eksempelvis sentrale temaområder som det i høy grad bør være enighet om. Alle innvandrere bør lære seg rimelig godt norsk, rett og slett fordi det er en forutsetning for å fungere bra i det norske samfunnet. Å respektere og overholde norske lover er en selvfølge.

Jeg synes ikke det er verken fornuftig eller nødvendig å stille krav til innvandrere utenover de ovenfor nevnte, selv om det naturligvis vil være en fordel om de fleste som kommer til Norge for å bli gjør aktive forsøk på å sette seg inn i norsk historie, kultur og tradisjoner. Og det er det sikkert mange som gjør.

Jeg har selv til tider bodd i ulike deler av Afrika over snart en førti års periode. Og har erfaring med at mange minoritetsgrupper i høy grad pleier omgang med folk fra egen gruppe. En slik type “gettodannelse” har sine problemer; det skapes lett feilaktige og noen ganger også fordomsfulle myter om hvordan storsamfunnet er og fungerer. Slike tendenser ser en også i Norge. Myter som ofte har lite med virkeligheten å gjøre. Mange i storsamfunnet har også en tendens til å skape negative myter om minoritetene, og jo mer segreret samfunnet er, desto flere slike svært tvilsomme myter skapes.

Derfor er “gettodannelser” og parallellkulturutvikling egnet til å øke konfliktnivået i samfunnet. Og især hvis det dannes “gettolignende” områder karakterisert ved lav utdanning, lav deltagelse i arbeidslivet, og der det er tendenser til en utvikling av verdisett som er annerledes enn de overnfor skisserte grunnverdiene.

Slike utviklingstendenser ser vi i de fleste land i Vest-Europa. Denne utviklingen er altså kjennetegnet ved en tiltagende polarisering, der ytterfløyene overdriver, henholdsvis underdriver integreringsproblemene. Disse gjensidig stigmatiserende og demoniserende aktivitetene eskalerer konfliktnivået og tar fokus vekk fra en konkret og løsningsorientert debatt om hva som måtte være en vellykket og formålstjenelig innvandrings- og integreringspolitikk.

Høyresiden må slutte med å overdrive problemene, og venstresiden må slutte med å bagatellisere og bortforklare. Og minoritetene, og ikke minst muslimer, bør i langt høyere grad delta i samfunnsdebatten. Ikke minst sekulære og moderate muslimer. For da vil folk flest få et meget mer nyansert bilde av hva muslimer står for.

Det er “folk flest” som i det lange løp utgjør den viktigste gruppen for å få til en vellykket integrering i Norge. Og slik skal det være - i et demokrati.

I den pågående innvandrings- og integreringsdebatten er det særlig fire grupperinger som er viktige for hvilken vei utviklinge tar. Jeg har nevnt venstresiden og høyresiden som er pådrivere for polariseringen ved sin forenklede og stigmatiserende argumentasjon. Så har vi mange i de fjernkulturelle minoritetene og især ganske mange muslimer som naturlig nok blir negativt påvirket av en slik polarisert debatt - først og fremst på grunn av høyresidens gjentatte overdrivelser. Konsekvensen kan da bli at disse minoritetsgruppene i høyere og høyere grad dyrker egne verdier og distanserer seg enda mer fra storsamfunnet. Så har vi den gruppen i majoritetssamfunnet jeg har kalt folk flest, som jeg er rimelig overbevist om tendensielt dreier mot høyre ved økning i konfliktnivået. Og hovedårsaken er at folk flest har erfart og erfarer at det eksisterer utfordringer med innvandring og integrering, og at folk flest derfor har en tendens til å tro mer på overdrivelser enn bortforklaringer.

Det dreier seg altså om et sett av pådrivsfaktorer som alle bidrar til eskalering av polariseringen. Derfor er det viktig at mellomstandpunkter og mer nøkterne analyser blir en mer markant del av samfunnsdebatten, og ikke minst at moderate og sekulære muslimer gjør seg meget sterkere gjeldende i det offentlige ordskiftet.

Når det gjelder globale spørsmål og ikke minst spørsmålet som vedrører forholdet mellom Vesten og den muslimske verden, er venstresiden svært opptatt av at de vestlige maktinteresser, og ikke minst krigene i Irak og Afghanistan, bidrar til å øke konfliktnivået mellom Vesten og muslimer og til å øke hatet mot Vesten. Venstresiden kan ha mye rett i det. Selv om saksinnholdet i denne globale konflikten er vesensforskjellig fra konfliktspøsrmålene i den norske integreringsdebatten, er det visse likhetspunkter i funksjonsmåte: stigmatisering og demonisering av annerledes tenkende er konfliktskapende, og en slik handlemåte skaper flere problemer enn den løser.

Hegers innlegg bidrar ikke til demping av konfliktnivået. Og neppe heller til bedre innsikt i hvilke utfordringer som innvandring og integrering medfører. Snarere tvert imot.