Heger og innvandringsdebatt.

Å debattere innvandrings- og integreringsspørsmål er både riktig å betimelig. Innvandring er en irreversibel prosess som forandrer det norske samfunnet over tid - i hvor høy grad avhenger av innvandringens størrelse og sammensetning. Vi er naturligvis alle berettiget til å ha meninger om en slik utvikling.

Jo hurtigere heterogeniseringen av samfunnet skjer, desto større er sjansene for at polariserende krefter trer i funksjon. En slik utvikling har et bærekraftsperspektiv - det norske samfunnets bærekraft når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle forhold.

I dagens verden er Norge i en unik situasjon med høy kapasitet når det gjelder økonomisk, sosial og kulturell bærekraft. Det er likevel noenlunde klare grenser for hvor stor innvandringen kan være pr. tidsenhet for å få til en god integrering når det gjelder utdanning, boligmarked og arbeidsmarked. Hvor eksakt en slik grense går, kan naturligvis diskuteres, men det er høyst sannsynlig at innvandring må være underlagt sterke begrensninger, og at det ikke er mulig for Norge å anvende et innvandringsregime som er vesentlig mer liberalt enn andre vest-europeiske land.

Et ganske sentralt poeng er nok det jeg har kalt kulturell bærekraft. Jeg er motstander av en assimileringstankegang, men også av en kulturrelativistisk tilnærming, hvis en med en slik tilnærming mener at det skal tillates utviklet parallellkulturer med forskjellige verdisett også på grunnleggende områder. Jeg tenker her på demokrati, demokratiprosesser og menneskerettigheter og ikke minst når det gjelder ytringsfrihet og likestillingsspørsmål.

Hvis integrering skjer på basis av aksept av og respekt for de nevnte grunnleggende verdiene, ser jeg intet problem med det multikulturelle samfunnet.

Innvandrings- og integreringsdebatten er til dels preget av sterkt polarisering. For å si det noe forenklet: Mens høyresiden har hatt for vane å overdrive innvandrings- og integreringsproblemene, har venstresiden gjort betydelig anstrengelser for å bagatellisere og bortforklare at slike problemer eksisterer. Og polariseringen har en innebygd dynamikk som er egnet til å forsterke konfliktnivået. Begge parter rendyrker sine synspunkter og ønsker å plassere det norske folk i en av to båser, i en vi bås og en de bås. Og konsekvensen av en slik polarisering er at vi og de utvikles til oss mot dem, der debattonen skjerpes og der hatefulle følelser kommer til uttrykk. Det er liten tvil om at Breivik er et barn av et slikt polarisert samfunnsklima, uten at jeg skal fordele skyld til noen.

En ting tror jeg imidlertid det er gode grunner til å si: Folk flest vet at det eksisterer integreringsproblemer i dagens Norge og er antagelig mer tilbøyelige til å feste tillit til dem som overdriver problemene enn til dem som bagatelliserer dem. En pågående høyredreining i de fleste land i Vest-Europa tyder på at det er et korrekt ressonnement.

Derfor er det et hovepoeng at høyresiden slutter med sine overdrivelser samtidig med at venstresiden slutter med sin bagatellisering med henblikk på å dempe polariseringen i samfunnet.