Religionskritikk og misforståelser.

En hovedårsak til at det i Norge og mange andre vestlige land i dag i høyere grad utøves religionskritikk mot islam enn mot kristendommen, er at de fleste kristne i dagens Vesten, og det gjelder også lederskapet, er vesentlig mindre dogmatiske og bokstavtro i sin tolkning av skriftene enn det muslimske religiøse establishment, først og fremst i muslimske land, men også i Vesten og i Norge.

I tidligere tider var det ikke slik, alle som har levd lenge nok, husker blant annet helvetesdebatten som fant sted på femtitallet.

Det er feilaktig å tro at det bare er islamistene som står for en livs og verdensanskuelse som til dels er i sterk motstrid til demokrati og menneskerettigheter og herunder ytringsfriheten, i den sammenheng anbefaler jeg alle til å lese hva det europeiske rådet for fatwa og forskning sier om forståelsen av skriftene, og om hvordan denne forståelsen forholder seg til nettopp til demokrati og menneskerettigheter.

Således er det svært god grunn til å øve religionskritikk og å påpeke de problematiske aspektene ved de toneangivende tolkninger som gjøres, og ved de råd som gis. Å gjøre det er intet angrep på muslimer som enkeltindivider, og det betyr slett ikke at muslimer ikke respekteres som mennesker på like linje med alle andre.

Kristendommen som religion er med rette blitt kritisert av progressive krefter gjennom flere århundrer, mens islam ikke har vært utsatt for den samme kritikk, og er derfor heller ikke vant med å forholde seg til en slik kritikk. Det er på dette punktet problemet er størst: religionskritikk blir oppfattet som personkritikk - som kritikk mot muslimer som enkeltindivider.

Jeg er overbevist om at Kokkvold og andre forkjempere for ytringsfriheten ikke på noe punkt ønsker å såre enkeltmenneskets religiøse følelser, formålet med religionskritikken er å hegne om det beste som er utviklet i europeisk kultur, som blant annet betyr at det er meget god grunn til å verne om ytringsfriheten.

Nazneen Khan-Østrem og Kokkvold.

Kokkvold har hatt ei rad utspel med ei tydeleg slagside: Dei er antimuslimske og autoritære, hevder Nazneen Khan-Østrem. Og hun anklager Kokkvold for ikke å sette sine uttalelser inn i en større sammenheng, og denne større sammenhengen er etter hennes mening det faktum at det i dag i en multikulturell globalisert verden er ulike oppfatninger av mange verdier og herunder ytringsfrihetens innhold og grenser, og at det må alle kunne leve med.

Således tar hun til orde for en kulturrelativisk verdensanskuelse, samtidig med at hun anser muslimer som gruppe som marginaliserte ofre for blant annet Kokkvolds menneskerettslige syn. I tillegg synes hun å gjøre seg til talskvinne for at religionskritikk vedrørende islam skyldes kritikerenes islamofobiske holdninger.

Khan-Østrem ser bort fra den europeiske historien med gradvis utvikling av demokrati og gradvis utvikling av respekt for menneskerettigheter og herunder ytringsfrihet, en utviklingsprosess der religionskritikk har vært og er en helt nødvendig bestanddel. Den europeiske historien er full av blodige inkvisitoriske hendelser den gang ytringsfriheten ikke eksisterte verken i teori eller praksis.

Hun ser også bort fra Durban 1 og Durban 2 konferansene der enkelte muslimske land forsøkte å endre innholdet i enkelte av menneskerettighetsærklæringene, endringer som hadde til hensikt å gjøre det menneskerettsstridig å komme med religionskritikk.

Det er ingen tvil om at menneskerettighetene og herunder ytringsfriheten er under sterkt press globalt og nasjonalt, og at det er sterke krefter som ønsker å relativisere disse rettighetene. Khan-Østrems utspill er et bidrag i så måte.