En hovedårsak til at det i Norge og mange andre vestlige land i dag i høyere grad utøves religionskritikk mot islam enn mot kristendommen, er at de fleste kristne i dagens Vesten, og det gjelder også lederskapet, er vesentlig mindre dogmatiske og bokstavtro i sin tolkning av skriftene enn det muslimske religiøse establishment, først og fremst i muslimske land, men også i Vesten og i Norge.
I tidligere tider var det ikke slik, alle som har levd lenge nok, husker blant annet helvetesdebatten som fant sted på femtitallet.
Det er feilaktig å tro at det bare er islamistene som står for en livs og verdensanskuelse som til dels er i sterk motstrid til demokrati og menneskerettigheter og herunder ytringsfriheten, i den sammenheng anbefaler jeg alle til å lese hva det europeiske rådet for fatwa og forskning sier om forståelsen av skriftene, og om hvordan denne forståelsen forholder seg til nettopp til demokrati og menneskerettigheter.
Således er det svært god grunn til å øve religionskritikk og å påpeke de problematiske aspektene ved de toneangivende tolkninger som gjøres, og ved de råd som gis. Å gjøre det er intet angrep på muslimer som enkeltindivider, og det betyr slett ikke at muslimer ikke respekteres som mennesker på like linje med alle andre.
Kristendommen som religion er med rette blitt kritisert av progressive krefter gjennom flere århundrer, mens islam ikke har vært utsatt for den samme kritikk, og er derfor heller ikke vant med å forholde seg til en slik kritikk. Det er på dette punktet problemet er størst: religionskritikk blir oppfattet som personkritikk - som kritikk mot muslimer som enkeltindivider.
Jeg er overbevist om at Kokkvold og andre forkjempere for ytringsfriheten ikke på noe punkt ønsker å såre enkeltmenneskets religiøse følelser, formålet med religionskritikken er å hegne om det beste som er utviklet i europeisk kultur, som blant annet betyr at det er meget god grunn til å verne om ytringsfriheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar