Anne Holt og den svenske politiske korrektheten.

Jeg fulgte med interesse med i gårsdagens Skavlanprogram og især i debatten om den norske og svenske politiske korrektheten, der Anne Holt ganske riktig fremhevet at denne korrektheten har gjort og gjør seg sterkere gjeldende i Sverige enn i Norge.

Vår tidligere justisminister lovpriste den svenske varianten av politisk korrekthet, samtidig med at hun kritiserte den hittidige svenske debatten, en påvisning med mange selvmotsigende trekk.

La meg først slå fast at jeg har mye godt å si om det ideelle og idealistiske grunnlaget for den politiske korrektheten, når det gjelder å bekjempe rasisme, når det gjelder å ha tro på at folk med ulik religion og kultur kan leve rimelig godt sammen, og når det gjelder det generelle menneskesynet om likeverd uavhengig av etnisitet, kultur og religion.

Når jeg likevel er sterkt kritisk til den politiske korrektheten, og ikke minst den svenske, skyldes det for det første at svært mange av de menneskene, som er fanebærere for denne korrektheten, tar utgangspunkt i en på vesentlig punkter gal virkelighetsbeskrivelse,
og for det andre, og det andre avhenger av det første, at de politisk korrekte velger feil metoder for å nå sine mål, mål som jeg altså i hovedsak anser for å være aktverdige nok.

'Virkelighetsbeskrivelsen er feilaktig når det gjelder to vesentlige forhold. De politisk korrekte undervurderer for det første sterkt den frykt som mange, ja de fleste, mennesker har for det ukjente og fremmede, en frykt som ganske sikkert er nokså dypt forankret i menneskets biologi.

For det andre undervurderer de politisk korrekte hvor store og dyptgående forskjellene i virkelighetsoppfatning mellom ulike grupper er, når det gjelder mange sentrale verdispørsmål.

Når det gjelder metodebruk, ser en nå i Sverige i enda høyere grad enn i Norge konturene av en hatsretorikk som ikke bare er meningsoroentet, men personorientert, et hat rettet mot dem som avviker fra det politisk korrekte synet, en har allerede hørt uttrykket: å ikke ta i med ildtang brukt, og det er av flere sagt i klartekst at de fem seks prosentene som har stemt på Sverigedemokratene tilhører en uopplyst berme som demokratiet egentlig ikke kan være bekjent av.

Disse holdningene er grunnleggende udemokratiske og fundamentalistiske og representerer en ovenfra og nedad elitetankegang som har til konsekvens at eliten mer og mer distanserer seg fra massene. For folhemtanken er en ganske skjør glassur som dekker over betydelige motsetninger i det svenske samfunnet.

Når virkelighetsbeskrivelsen således er feilaktig, og analysen av hvilke metoder som bør brukes for å nå målene er grunnleggende gale, har en den klassiske oppskriften på polarisering, og jeg tror det er svært sannsynlig, slik historien viser mange eksempler på, at en slik polarisering har en indre dynamikk som er sterkt til fordel for de fascistiske kreftene i samfunnet.

Ja, det ser vi jo allerede over hele Europa. Og Sverige er intet unntak. Tvert imot. Det er sannsynlig at ikke minst Sverige etter hvert vil føle polariseringsproblemene sterkere enn de fleste andre europeiske land.

Jan Myrdals livs og verdensanskuelse.

Det forunderlige ved Myrdals livs og verdensanskuelse er ikke at han i sin tid ble besnæret av marxistisk-leninistisk og Maoistisk ideologi, det var mange unge, intelligente og idealistiske mennesker, som ble det; det forunderlige er at han aldri har utviklet seg videre og tatt en oppgjør med sin ungdoms forenklede verdensbilde, en rigid hierarkisk tankestruktur som får alle verdens konflikter og motsetninger til å falle på plass, med den vestlige imperialismen som hoveddrivkraften i denne prosessen.

Ikke slik å forstå at det ikke er en viss sannhet i slike imperalistanalyser, men tankehierarkiet er så sterkt preget av dialekttankegang og antagonisme at alle konflikter små som store kan forklares ut fra det store perspektivet, der Vesten er den store stygge ulven.

Og da blir eksempelvis islam i den utstrekning religionen tolkes om en totalitær poltisk-religiøs ideologi forklart ved Vestens imperialisme. Og har en et slikt forenklet syn på utviklingen i verden, er det en selvfølge at alle fiender av Vesten og ikke minst USA og i tillegg Israel, blir støttespillere for bekjempelse av hovedfienden, uansett hvor totalitær og fascistoid disse motkreftene måtte være.

Det virker som om Myrdal aldri kommer videre i sine verdensanskuelser.

Antirasistiske organisasjoner - kontraproduktive?

Jeg har tidligere laget noen videoer om SÒS Rasisme som noen har tatt ille opp, og jeg er forstått der hen at jeg skulle mene at organisasjonen har bidratt til økt rasisme gjennom bevisste handlinger. Det mener jeg selvfølgelig ikke.

Hva jeg mener er at det ikke er usannsynlig at SOS Rasisme har bidratt til polarisering i det norske samfunnet, bl. a. ved å utelukkende finne eksempler på rasisme eller rasismelignende holdninger i majoritetssamfunnet og gjort lite eller intet for å bringe frem i lyset tilsvarende holdninger som også eksisterer i minoritetene, dels mellom minoriteter og dels rettet mot storsamfunnet.

En ensidig fokusering på rasismeproblemet som et problem som bare finnes blant etnisk norske, har vært egnet til å dreie folkeopinionen mot høyre og til å styrke en utviklingsprosess preget av større avstand mellom folkegrupper. Slik er polariseringens dynamikk som historien viser mange eksempler på.

Og som jeg har nevnt i tidligere videoer: organisasjoner som økonomisk sett lever av å bekjempe et samfunnsproblem, står overfor følgende problemstilling: Jo mer vellykkede de er i sitt arbeid, desto mindre behov er det for dem. Det foreligger således et incitament til å beskrive virkeligheten verre enn den er for å opprettholde eller øke inntektsgrunnlaget.

Problemet med rasisme, rasimelignende holdninger og fremmedfrykt er en alvorlig sak som ikke kan overlates til spesifikke organisasjoner, og spesielt ikke når disse organisasjonene har et ensidig problemfokus. Bekjempelsen må skje i barnehagene, i skolen, i arbeidslivet og overalt i samfunnet. Med bakgrunn i en erkjennelse av at rasisme finnes i alle folkegrupper.

Bare da kan en oppnå en utviklingsprosess som er preget av en tiltagende gjensidig forståelse mellom majoritet og minoriteter. Og dermed en reduksjon i polariseringsnivået. På ett område er det relevant og betimelig å fokusere spesielt på majoritetssamfunnet, nemlig å avklare og motarbeide forekomsten av institusjonell rasisme. Men heller ikke dette arbeidet bør overlates til spesifikke organisasjoner. Det er for alvorlig til det.

Tro basert på frykt og hevn.

I går så jeg et program på BBC som tok for seg en liten fanatisk religiøs baptistgruppe i USA som anser seg for å være den eneste gruppen i verden som har forstått Bibelen korrekt og som således dømmer resten av menneskeheten, inklusive tilhengere av alle andre religiøse sekter, til helvete.

Og alt som måtte vederfares amerikanere, hva enten de blir drept i Irak eller blir rammet av kreft er en del av Guds plan og er et uttrykk for Guds rettferdige hevn for at de fleste mennesker i sin alminnelighet og amerikanere i særdeleshet ikke følger Guds bud.

Denne bisarre og forskrudde virkelighetsoppfatningen finner en likhetspunkter til i mange religiøse kretser i USA, ikke minst i de mange evangeliske kirkesamfunnene, men denne lille baptistgruppen er den mest ekstreme av de ekstreme, og det nesten uforståelig at det er mulig å la seg forføre av en så gjennomført hatsideologi.

Eksistensen av en slik monsterekstrem gruppe er et godt eksempel på indoktrineringens funksjon og muligheter, ikke minst når hjernevaskingen skjer i svært ung alder.

Hawking, Gud og oss mennesker.

Etter en del om og men har fysikeren Stephen Hawkin påpekt at Gud ikke lenger trengs, ifølge de nyeste oppdagelser om fysikkens lover kan alt vi ser rundt oss, både fjernt og nær, fullt ut være skapt fra ingenting, med gravitasjonskraften som selve skaperkraften.

Det er imidlertid tvilsomt om menneskeheten tar til takke med et slikt gudsforlatt verdensbilde, religionene vil nok fortsatt bestå, og det er overveidende sannsynlig at nyreligiøse bevegelser vil dukke opp med jevne eller ujevne mellomrom for å bidra til å gi mennesket holdepunkter i livet.

Svært mange vil nok fortsatt tro at uten en gud blir livet meningsløst, og svært mange vil hårdnakket sverge til at mennesket trenger en begynnelse, en skapelse, basert på en skapende kraft, som er noe mer enn et big bang, og fremfor alt trenger mennesket et evig liv, en tilværelse inn i uendeligheten, selv om ikke alle religiøse med nødvendighet deler denne evigheten inn i i en himmel for de rettroende og et helvete for de vantro.

Kanskje har det aldri vært noen begynnelse, og kanskje er det aldri noen slutt, men en stadig gjentagende syklisk bevegelse, der universet blir til og dør ved hjelp av en uendelighet av big bangs, der mennesket eller menneskelignende vesener fra tid til annen er passasjer på reisen. Det er en besnærende teori som jeg intuitivt føler har noe for seg. Og jeg trenger ingen Gud for å ha en tro på en slik teori, og i hvert fall ingen Gud som foreskrevet i religionene.

Og himmel og helvete? Det er begreper som er svært så relevante på de jordiske tilstander, og vi kan alle bidra til å skape himmel eller helvete på jord. Religionene, og især de monoteiske, yter dessverre et begrenset bidrag til å fremme himmelske tilstander i denne verden. Og jo mer fundamentalistisk religionene tolkes, desto mer helvete skaper de. Tragisk, ikke sant?

Innvandrerråd og antiintegrering.

Organisasjoner som arbeider for særbehandling og forskjellsbehandling er pr. forutsetning integreringshemmende, og innvandrerrådene er intet unntak i så måte. Forslaget om å gjøre eldreomsorgen gruppeorientert etter etniske skillelinjer er i så måte et grelt eksempel og et uttrykk for en sterk segregerende holdning, ikke bare skal vi ha parallellkulturutvikling fra barnsben av og til vi blir gamle, som pensjonister og trengende av omsorg skal vi også være lagdelte - etter etnisitet og ganske sikkert også etter religion.

En slik holdning står i skarp kontrast til den likhetsbehandling og de solidaritetsprinsipper som den norske velferdsstaten bygger på. Noe ganske annet er at den norske eldreomsorgen bør ha en fleksibel utforming som gjør at mennesker med ulike individuelle behov, uavhengig av etnisitet og religiøs gruppe, får den omsorg som er best tjenlig for den enkelte.

Hva vi treger mer av i den norske integreringspolitikken er ikke flere forslag om særbehandling og forskjellsbehandling, men langt flere forslag om skape fellesarenaer for utfoldelse, fellesarenaer som inkluderer både minoriteter og majoritet. I så måte ser det ikke ut til at innvandrerrådene yter noe konstruktivt bidrag.

Jeg er redd FRP har rett: det er mange i innvandrerorganisasjonene som arbeider for parallellkulturutvikling og ikke for integrering. Innvandrerrådenes utspill synes å være et eksempel på det.