Anne Holt og den svenske politiske korrektheten.

Jeg fulgte med interesse med i gårsdagens Skavlanprogram og især i debatten om den norske og svenske politiske korrektheten, der Anne Holt ganske riktig fremhevet at denne korrektheten har gjort og gjør seg sterkere gjeldende i Sverige enn i Norge.

Vår tidligere justisminister lovpriste den svenske varianten av politisk korrekthet, samtidig med at hun kritiserte den hittidige svenske debatten, en påvisning med mange selvmotsigende trekk.

La meg først slå fast at jeg har mye godt å si om det ideelle og idealistiske grunnlaget for den politiske korrektheten, når det gjelder å bekjempe rasisme, når det gjelder å ha tro på at folk med ulik religion og kultur kan leve rimelig godt sammen, og når det gjelder det generelle menneskesynet om likeverd uavhengig av etnisitet, kultur og religion.

Når jeg likevel er sterkt kritisk til den politiske korrektheten, og ikke minst den svenske, skyldes det for det første at svært mange av de menneskene, som er fanebærere for denne korrektheten, tar utgangspunkt i en på vesentlig punkter gal virkelighetsbeskrivelse,
og for det andre, og det andre avhenger av det første, at de politisk korrekte velger feil metoder for å nå sine mål, mål som jeg altså i hovedsak anser for å være aktverdige nok.

'Virkelighetsbeskrivelsen er feilaktig når det gjelder to vesentlige forhold. De politisk korrekte undervurderer for det første sterkt den frykt som mange, ja de fleste, mennesker har for det ukjente og fremmede, en frykt som ganske sikkert er nokså dypt forankret i menneskets biologi.

For det andre undervurderer de politisk korrekte hvor store og dyptgående forskjellene i virkelighetsoppfatning mellom ulike grupper er, når det gjelder mange sentrale verdispørsmål.

Når det gjelder metodebruk, ser en nå i Sverige i enda høyere grad enn i Norge konturene av en hatsretorikk som ikke bare er meningsoroentet, men personorientert, et hat rettet mot dem som avviker fra det politisk korrekte synet, en har allerede hørt uttrykket: å ikke ta i med ildtang brukt, og det er av flere sagt i klartekst at de fem seks prosentene som har stemt på Sverigedemokratene tilhører en uopplyst berme som demokratiet egentlig ikke kan være bekjent av.

Disse holdningene er grunnleggende udemokratiske og fundamentalistiske og representerer en ovenfra og nedad elitetankegang som har til konsekvens at eliten mer og mer distanserer seg fra massene. For folhemtanken er en ganske skjør glassur som dekker over betydelige motsetninger i det svenske samfunnet.

Når virkelighetsbeskrivelsen således er feilaktig, og analysen av hvilke metoder som bør brukes for å nå målene er grunnleggende gale, har en den klassiske oppskriften på polarisering, og jeg tror det er svært sannsynlig, slik historien viser mange eksempler på, at en slik polarisering har en indre dynamikk som er sterkt til fordel for de fascistiske kreftene i samfunnet.

Ja, det ser vi jo allerede over hele Europa. Og Sverige er intet unntak. Tvert imot. Det er sannsynlig at ikke minst Sverige etter hvert vil føle polariseringsproblemene sterkere enn de fleste andre europeiske land.