En kommentar til filmen: Frihet, likhet og det muslimske brorskap.

For den som har fulgt med i hvilke tanker som gjør seg gjeldende i toneangivende muslimske kretser, i Europa og ellers i verden, burde ikke filmen om Frihet, likhet og det muslimske brorskap forundre. Det er tanker og ideer som er godt dokumentert tidligere, og som klart og tydelig viser at religionen islam oppfattes av disse toneangivende kretsene som totalitært altomfattende, der menneskerettigheter og demokrati ikke har noen plass med mindre disse begrepene defineres ut fra religionens gudgitte forutsetninger, forutsetninger som på mange vesentlige punkter er på sterk kollisjonskurs med humanetisk tenkning.

Likevel finner jeg ingen grunn til å rope altfor høyt varsku: våre ideer, vårt samfunnssyn og vår livs og verdensanskuelse vil ha innebygd tilstrekkelig kraft til å motstå og motarbeide disse reaksjonære strømningene, såfremt muslimsk innvandring holdes under kontroll, og såfremt vi fører en integreringspolitikk som er i overensstemmelse med de utfordringer vi står overfor.

En slik kontroll fordrer imidlertid at vi erkjenner problemets natur og omfang og innretter oss etter det. Det er ingen tvil om at det finnes sterke krefter innenfor det muslimske establishment som er sterkt opptatt av å holde strikt orden i egne rekker, og at de som måtte avvike fra rettroende tankesett og praksis mer eller mindre tvinges til å ta sjølkritikk (slik andre totalitære bevegelser, også i Norge, proklamerte, eksempelvis tidlig på syttitallet). Og det er naturligvis årsaken til at de muslimske stemmene som taler establishment midt imot er få, og at det krever adskillig mot og styrke å komme fram med ulike motforestillinger internt i de muslimske miljøene.

Vi skal bekjempe disse mørkemannskreftene med ord og med blanke våpen og ikke selv ty til et fundamentalistisk tankesett i denne kampen. Men vi skal ikke være naive og tro at bare det går en stykke tid, så ordner alt seg, så vil de, de andre, tenke som oss. Det kommer ikke til å skje. Nøkkelordene er begrenset innvandring, god integrering og en sterk oppfordring til sekulære og moderate muslimer om å ta del i debatten på alle nivåer, og spesielt internt i de muslimske miljøene.

Åndskamp i vårt århundre

Jeg har i flere sammenhenger understreket at en av den viktigste åndskampene i dette århundret står mellom de sekulære, demokratiske og menneskerettslige kreftene og de totalitære kreftene hva enten sistnevnte har en verdslig eller religiøs basis. De totalitære religiøse kreftene er først og fremst representert ved islam, men også ved kristendommen, slik denne praktiseres i betydelige kretser i de evangeliske miljøene i USA. Sentralt i denne åndskampen er Israel-palistinerspørsmålet der religion i høyeste grad er involvert som motiveringsfaktor både i muslimske og kristne kretser.

I Europa har kristendommen tilpasset seg en sekulær-demokratisk forståelsesmodell som i hovedsak er meget mer liberal enn tilfellet er i USA, selv om det naturligvis finnes fundamentalistiske kristne krefter også i Europa. Til gjengjeld har Europa over de siste tredve førti årene fått en betydelig tilflytning av muslimer, som i ganske stor utstrekning tolker sin religion på en totalitær måte, slik kristne i Europa gjorde før opplysningstiden og etterfølgende århundrer gradvis forandret kristendommens funksjon og plass i samfunnet.

Dette faktum gjør at Europa igjen må gjennomgå en opplysningstid, som igjen antagelig vil ta flere tiår og kanskje et århundre eller to, før vi igjen kan fastslå at de grunnleggende menneskerettighetene er den beste rettesnor som menneskene så langt har skapt, og at det sekulære demokratiet er den beste samfunnsformen som har eksistert så langt.

I denne utviklingsprosessen gjør vi klokt i å ikke skape så store motsetninger i de europeiske landene at ropet på den sterke mann/kvinne gjør seg gjeldende - altså en utvikling med fascistoide trekk. For å unngå det bør innvandring holdes på et relativt lavt nivå samtidig med at integreringsproblemene tas på alvor ved å unngå ghettodannelser og parallellkulturutvikling og ved likebehandling av alle grupper av nye landsmenn og -kvinner. Og da mener jeg likebehandling.