Båstenkning.

Åndskamper har vel vært utkjempet så lenge mennesket har levd. Noen ganger har ulikheter i verdier og menneskesyn fått voldelige uttrykk, andre ganger har mennesket nøyd seg med bruk av ord i tale og skrift.

Det er ingen tvil om at det i dag pågår en kamp mellom det sekulære samfunnssynet og et samfunnssyn der religion forutsettes å være en styrende kraft for all menneskelig virksomhet. Mest utbredt er sistnevnte innenfor den islmamske tankeverdenen, men en finner også kristne grupper som baserer seg på en totalitær ideologi, ikke minst i USA. Og med islams økende tilstedeværelse i Europa, er det rimelig å anta at fundamentalistisk kristendom vil få større oppslutning også i vår del av verden.

Problemet er således ikke først og fremst islam mot Vesten, men det sekulære samfunnssynet mot det religiøse samfunnssynet.

Jeg er enig i at det er lite fruktbart å dvele for mye ved forskjeller i livs og verdensanskuelser, iallfall bør en være forsiktig med å inndele i to grupper med henblikk på å vise at disse gruppene hver for seg er homogene. For det er de naturligvis ikke. Muslimer er en uensartet gruppe, slik kristne er det, og det er også stor spredning i synet på hva et sekulært samfunn bør innholde.

Jeg har mange ganger påpekt at polarisering som funksjon av “en for og en mot” inndeling av samfunnet og samfunnsutviklingen har en indre dynamikk som øker konfliktnivået i samfunnet.

Når det gjelder islam og muslimer i Europa er det derfor mer produktivt å støtte de liberale og moderate muslimske kreftene enn å konsentrere innsatsen om å motarbeide de reaksjonære og konservative kreftene. Samtidig er det åpenbart ingen god strategi i å tillate sterk innvandring av folk med svært forskjellige grunnverdier fra de vest-europeiske over svært kort tid.