For den som husker helvetesdebatten med svovelbiskopen Hallesby i spissen i årene etter krigen - det er det vel ikke så mange som gjør - er det rimelig klart at motstanderne av Hallesby (de deltok blant annet i mange artikler blant annet i Dagbladet) slett ikke var ute etter å stigmatisere, undertrykke og marginalisere de mange nordmenn som faktisk trodde på helvetes eksistens og de forferdelige konsekvenser som ventet den som ikke inntok den rette tro. Det var ikke de mange enkeltmennesker som Hallesby og andre hadde påvirket til å innta en slik overtro som var gjenstand for kritikk, det var ledere som Hallesby som var i fokus, ledere som prediket den slags nonsens.
Tilsvarende er det for meget av den kritikk som i den politisk korrekte oppfatningen kalles islamofobi; berettiget kritikk mot islam som religion, som system, som totalitær ideologi, slik svært mange ledere nasjonalt og internasjonalt de facto tolker religionen; denne kritikken er ikke rettet mot muslimer i sin alminnelighet, det er rettet mot lederskapet, slik tilsvarende kritikk i sin tid var rettet mot Hallesby.
Jeg underkjenner ikke at det kan skje overtramp i denne prosessen, og det bør alle bidragsytere vokte seg for. Og siden muslimer er en minoritet erkjenner jeg behovet for å fare frem med en viss varsomhet.
Men åndskampen som i dag utkjempes mellom islamister og andre konservative muslimer og mennesker som ønsker frihet fra en slik type hjernevasking er av samme karakter som den som ble utkjempet mot Hallesby etter krigen.
Derfor stilte jeg følgende spørsmål for litt siden: Arnulf Øverland og det muslimske brorskap er spørsmålet. Hva er svaret?
Jeg er ikke i tvil om hva svaret er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar