Jeg satte med på senga og tente en sigarett. Politiet hadde tillatt meg å beholde sigarettene og fyrtøyet. Klokka og de andre eiendelene hadde de tatt. Beltet hadde de også fjernet. Og skolissene.
Under det første forhøret hadde politisjefen sagt at han mistenkte meg for å være spion på oppdrag fra Sør-Afrika, og jeg hadde ikke lykkes i å overbevise ham om at jeg var en uskyldig turist som ikke hadde til hensikt å spionere på noe som helst. Han tillot meg ikke å telefonere og tilkjennega at han nok skulle få sannheten ut av meg i løpet av en dag eller to. De virkelige forhørene skulle begynne i morgen.
Jeg konstaterte at jeg hadde rotet meg borti noe som kunne koste meg dyrt, og jeg lovet meg selv at hvis jeg kom helskinnet fra denne affæren, skulle jeg for framtiden unngå grenseområdene som var underlagt spesielle restriksjoner og der utlendinger bare kunne ferdes med særskilt tillatelse.
Idet jeg stumpet sigaretten, hørte jeg en svak raslende lyd, og jeg stirret mot et mørkt hull i vindusveggen. En slange gled fram på gulvet, den beveget det flatklemte hodet fra side til sid; deretter kveilet den seg i ring. Og da jeg skimtet det skiveformede mønsteret på den brede halsen, var jeg sikker på at det var en kobra.
Mens jeg betraktet kobraen som lå med hevet hode og spillende tunge, og som naturligvis hadde oppdaget meg selv om jeg satt urørlig, tenkte jeg på det som skulle skje neste dag, og at det var sannsynlig at jeg ville bli torturert og kanskje drept, og jeg tenkte at politisjefen kunne spare seg alt bryet, og at giftslangen ville gjøre jobben for ham. Merkelig nok følte jeg ingen angst, slik jeg ville trodd på forhånd, angsten kom senere, lenge etter, jeg var tvert imot usedvanlig rolig og fattet, som om jeg sto overfor en dagligdags beslutning.
Jeg lot blikket gli over rommet. Det fantes ingen slagvåpen i rommet, det eneste som kunne brukes var springfjærene i senga. Jeg løsnet to av dem, la dem dobbelt og knyttet dem sammen med fire remser fra sengeteppet som var såpass råttent at det lett lot seg rive i stykker. Så delte jeg teppet i to, laget en fakkel av den største delen og knyttet tre tøyrenser rundt den sammenkrøllete bylten. Resten av teppet tullet jeg rundt den venstre hand og underarmen.
Jeg satte fyr på fakkelen, og da den brant skikkelig, holdt jeg den i venstre hand, tok de sammenbundne fjærene i høyrehanda og gikk sakte mot slangen. Kobraen løftet hodet i angrepsstilling og hveste. Jeg holdt det brennende teppet så langt foran meg som jeg kunne og strakte den mot slagen idet jeg slo. Fjærene traff den bløte kroppen, men skadet ikke hodet. Jeg slo igjen og var heldigere denne gangen, fjærene rammet halsen. Slangen var halvt bedøvet nå og ute av stand til å beskytte seg, og jeg traff den med et kort, presist slag som rammet hjernen og drepte den momentant.
Om natta sov jeg og hadde ingen ubehagelige drømmer - jeg kan ikke huske at jeg drømte i det hele tatt; jeg ble hentet klokka syv om morgenen, og da vakta kom, tok jeg slangen med meg og foreviste den for politisjefen, og jeg la den på skrivebordet hans og åpnet kjeften dens så hoggtennene ble synlige. Den så faktisk levende ut. Jeg anmodet om å bli forflyttet til en celle uten giftige krypdyr, jeg presiserte samtidig at jeg ikke hadde noe imot slanger, men at jeg foretrakk å være dem foruten når jeg sov. Jeg var smilende og hyggelig og oppførte meg sånn passe provoserende, det var ikke noe jeg hadde bestemt meg for på forhånd, det ble bare sånn, imidlertid visste jeg naturligvis at kobraen var omspunnet av myter og tillagt overnaturlige egenskaper, og at jeg kanskje hadde et godt kort på hånden.
Opptrinnet gjorde et sterkt inntrykk på politisjefen, øynene hans hadde et islett av forundring paret med redsel; og jeg var sikker på at han trodde at jeg var i besittelse av helt spesielle evner som kunne bringe fordømmelse over hvem det måtte være, for han slapp meg fri allerede samme dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar