Menneskenes unike evne til å like og mislike, til å legge positiv vekt på visse typer argumenter og å negativ vekt på andre, til å se verden i sort og hvitt, til å ha klare grenser mellom hva som er riktig og galt, synes å være hovedregelen og i hvert fall ikke unntaket.
Ikke slik å forstå at jeg tror at det er mulig å foreta strengt objektive analyser, og at det finnes en virkelig sann beskrivelse av hvordan verden ser ut og fungerer, og at det finnes mennesker - i Norge eller andre steder - som målbærer sannheten med stor S.
Mennesket har imidlertid en trang til å tro at det kjenner og har funnet sannheten, og jo sterkere denne følelsen er - for det dreier seg om følelser mer enn om fornuft - desto mer fanatiske og fundamentalistiske blir analysene, argumentasjonen og især konklusjonene.
Dagens debatter, ikke minst om innvandring og integrering, er preget av sterke følelser, følelser som i høy grad styrer utvalg av argumenter og argumentenes innhold.
Det kan av og til være nyttig å forsøke å se seg selv og sine motiver og beveggrunner utenfra. Stoppe opp et øyeblikk å utsette seg selv for en smule selvrefleksjon.
Det kan faktisk virke befriende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar