Integreringsutvalg og likebehandling.

Når utvalg skal settes ned, utvalg som har med integrering å gjøre, synes mandatet alltid å være konsentrert om hva storsamfunnet kan gjøre for å fremme integreringen. Det er ikke noe galt i at en har til vurdering hva storsamfunnet kan gjøre, men hvis mandatet ikke er mer omfattende, har en mistet av syne det viktigste i integreringssammenheng, nemlig minoritetenes egne bidrag til integreringsprosessen.

Det aller viktigste bidrag til integrering skjer når individer med forskjellig kulturell og religiøs bakgrunn møtes som enkeltmennesker på ulike fellesarenaer, hva enten vi snakker om politikk, kultur, sport eller andre typer aktiviteter. Derfor er jeg svært skeptisk til det uttall av støtteordninger som er egnet til å separere minoriteter fra storsamfunnet, ordninger som i sin ytterste konsekvens fremmer parallellkulturutvikling, noen ganger helt ned på klannivå.

I virkeligheten bunner en slik støtteordningspraksis i en slags politisk korrekt ansvarsfraskivende filosofi, der en dyrker forskjellsbehandling fremfor likebehandling, en filosofi som helt åpenbart innholder nedvurderende elementer: de er ikke som oss stakkars og må spesialbehandles.

Jeg har i en annen video, ut fra egen erfaring i Afrika, vært inne på hvor lett det dannes myter om storsamfunnet i minoritetsmiljøer, myter som i hovedsak er av negativ karakter og som er til sterkt hinder for en vellykket integrering. Separasjonsfilosofien fører med nødvendighet til dannelse, videreføring og forsterking av slike negative myter.

Hva en bør gjøre: Inkluder i slike integreringsutvalg representanter fra minoritetsmiljøene som har oppnådd en vellykket integrering og som kan gi gode råd til, og å være rollemodeller for folk, og især unge, i minoritetsmiljøene. Folk skal ikke behandles forskjellig fordi det er forskjeller mellom folk, men likt selv om slike forskjeller eksisterer: vi skal ha like rettigheter og like plikter. Det er det eneste som fungerer.