Hjernevaskdebatten og biologi.

Arv og miljødebatten ga oss mange gode eksempler på hvor viktig biologi er for menneskets adferd. Ikke minst Jørgen Lorentzens reaksjoner viste prov på det. Når han ble angrepet, var han frenetisk forsvarer av sitt eget handlingsrom og sitt eget lille kongedømme; ingen skulle komme å pisse på hans revirgrenser. I denne debatten dreide det seg ikke om fysiske, territoriale revirer, men om hvem som skal være den dominante hannen, eller for den saks skyld hunnen, når det gjelder kjønnsforskning, om hvem som skal ha hegemoniet på dette forskningsområdet. I den mest opphetede delen av debatten var det tydelig at angrep ble ansett som det beste forsvar. Revirkreftene er kraftfullt forankret i biologien, det tyder all historie på, og disse kreftene kan vi neppe sosialisere oss bort fra, selv om de naturligvis påvirkes av hvordan samfunnet er organisert og av andre miljøbetingelser. Men altså: Det var interessant og egentlig ganske fornøyelig å se hvordan Lorentzen og andre samfunnsforskere demonstrerte så tydelig biologiens betydning for egen adferd. Det demonstrerte også noen av de biologisk orienterte forskerne, men de er antagelig mer villige til å innrømme hva saken gjelder: nemlig å forsvare egne maktposisjoner, og helst forbedre disse posisjonene. Altså revirkamp. Verken mer eller mindre.