Vann er en særdeles viktig ressurs for alt liv, men er, og fremfor alt blir, mer og mer viktig for menneskene i mange land i verden, eksempelvis i Afrika. Derfor pågår det en diplomatisk kamp om Nilen, verdens lengste eller rettere nest lengste elv, som starter i Victoriasjøen, eller egentlig i Rwanda i en matelev til Victoriasjøen, og ender i Middelhavet på egyptisk territorium. Det vil si den renner knapt nok ikke lenger ut i Middelhavet for omtrent alt vannet er brukt opp før det kommer så langt.
Forhandlinger om bruk av Nilvannet har pågått i mer enn ti år, og det synes å være langt fram til en enighet om hvordan denne enorme vannressursen skal fordeles. Og dersom klimaendringer vil medføre økende tørkeperioder i mange av disse landene, blir denne ressurskampen helt sikkert forsterket.
Landene med tilknytning til Nilens øvre del samt Etiopia, som den blå nil renner gjennom, mener at Egypt og Sudan legger beslag på en altfor stor del av denne vannressursen, mens Egypt og Sudan mener at deres land er mer utsatt for tørke og at deres behov således er størst og at denne situasjonen vil forsterkes ved de antatte klimaendringene.
En løsning på dette fordelingsproblemet synes vanskelig å oppnå, og kan i verste fall utløse stridigheter og kanskje til og med kriger. Lignende eksempler på kampen om vann finnes også i andre verdensdeler, ikke minst i Midt-Østen.
Som på mange andre områder er Norge i en svært privilegert stilling når det gjelder vannreserver. I det hele tatt er vi uforskammet privilegerte i dette landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar