Den som leter skal finne. Men ikke det han leter etter. Han finner seg selv. Sier Garborg i “Den bortkomne fadere”. En sterk skildring av et menneske i dyp nød - på leting etter å få svar på de store spørsmålene: hvem er vi, hvor skal vi hen, hva bringer evigheten og hva er meningen med livet.
Å finne seg selv er åpenbart et viktig poeng. Jeg vet ikke om Garborg noensinne gjorde det. Men han gjorde helt sikkert et ærlig forsøk, og innså antagelig til slutt at det ikke er om å gjøre å kjenne svarene, for de vil vi aldri få, men å aldri slutte å stille spørsmålene; det er spørsmålene som gir mening og innhold - istedenfor kvasi-svar som bare kan gi en falsk virkelighetsopplevelse og en falsk trygghet.
Dessverre er det antagelig få som finner seg selv. Mange - antagelig de fleste - finner heller at manglende personlig lykke skyldes samfunnet, eller de og de grupperingene med den og den agendaen eller den og den tenkemåten som med nødvendighet fører til det og det.
Å finne seg selv krever et visst mot, en viss sjelelig styrke og en overbevisning om at den kompakte majoritet aldri har rett, at “å være seg selv nok” reduserer selvinnsikten, og at det å leve er et vågalt prosjekt som krever sin mann - for ikke å si kvinne.
Å finne seg selv er krevende, men også spennende.
Selv om ingen gjør det.
Og det er kanskje poenget?!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar