Det polariserte debattnivået gjør seg gjeldende også i de fleste internasjonale saker. For eksempel når det gjelder hva som faktisk skjer i Egypt og hva dette opprøret kan tenkes å føre til på kort og på lang sikt.
Det er en hovedstruktur som trer ganske tydelig frem og som ligger til grunn for resonnementskjedene. Hovedstrukturen utgjøres av det grunnleggende synet på USA og Israel. De som er sterkt for USA og Israel bedømmer hvor vidt det som skjer i Egypt - med mulig ringvirkninger til andre land - kan tenkes å tjene USAs og Israels sak. Svært mange er skeptiske til det, og de tegner derfor et bilde der det legges avgjørende vekt på de negative (for USA og Israel) utviklingsfaktorene, og understreker sterkt at det muslimske brorskapen sannsynligvis på sikt vil bli en dominerende part i utviklingen, og at Egypt kan bli et nytt Iran.
De som er sterkt mot USA og Israel tar det motsatte utgangspunkt; det som skjer i Egypt er en demokratisk prosess, der menneskerettighetene har en naturlig plass, og at en endring i maktforholdene i Midt-Østen og nærliggende områder begrenser USA og Israels innflytelse og tvinger fram nye løsninger.
Ingen av partene har rett i alt, men begge har rett i noe. Slik forholdet ofte er. Det er imidlertid så mye enklere å være entydig for noe og entydig mot noe. Enklere og adskillig dummere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar