Jeg observerer med en viss undring, men også med en viss gjenkjennelse hvor polarisert den norske debatten om innvandring og integrering er blitt. Og jo sterkere polarisering, desto sterkere følelsesmessig engasjement og desto mindre fornuft.
Vi har sett lyset, og kan bedømme alt i sannhetens klare skjær, motparten er forblindet, forledet og fordummet og et ute av stand til se sakenes realiteter, ute av stand til å erkjenne de faktiske forhold; motparten har gått seg vill i den politiske korrektheten, eller har fått mer og mer brunaktige kulør som gjør stigmatisering berettiget.
Med et slikt debattklima er det helt umulig å lære noe nytt, utelukket å komme til nye erkjennelser og det lar seg ikke en gang gjøre å kunne enes om hva som er fakta i de ulike sakskompleks. En slik polariseringsprosess er historisk sett typisk hvis yttersynspunktene blir dominerende i debatten, og det skapes en utviklingsprosess der saklighetsnivået avtar i takt med at følelsesnivået tiltar.
Der er debatten akkurat nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar