Fiender som alliansepartnere.

Saudi-Arabia finansierer en stor del av de mange moskeer og madrasskoler som bygges opp rundt om i verden - også i Norge. Landet finansierer også mye av Al Quidas virksomhet, og, som vi husker, var flere av dem som var ansvarlig for det fatale angrepet på tvillingtårnene fra Saudi-Arabia. For internt bruk har Saudi-Arabia laget et av de mest repressive regimene verden har sett, og ikke i noe annet land er shariah-lovene mer konsekvent tatt i bruk. Gater og streder overvåkes av moralpolitiet, kvinnene har en svært svak stilling i samfunnet, og fengslene blir i stor utstrekning brukt som torturanstalter. Ytringsfrihet eksisterer ikke.

Da er det paradoks at mange på høyresiden, som påberoper seg å være fanebærere for de vestlige frihets- og likhetsidealene, uten motforestillinger betrakter Saudi-Arabia som en viktig alliansepartner. Resonnementet er formodentlig at en antar at alternativet til det sittende regimet er islamistene, og altså at alternativet således er verre.

Jeg er ikke så sikker på det. Det kan riktignok tenkes at det muslimske brorskap og tilsvarende krefter i andre land i Midt-Østen kan få ganske sterk innflytelse hvis eksisterende regimer står for fall. I så fall vil vi få en mye klarere avtegnet maktstruktur i Midt-Østen, som ganske sikkert vil påvirke opinionen i Vesten til mye mer entydig enn nå å ta Israel i forsvar, og som mye mer entydig enn nå vil innse at vi står overfor en viktig åndskamp der Vestens frihets- og likhetsidealer er konfrontert med mørkemannskreftene.

Iran er et eksempel på at det må flere revolusjoner til for at virkelig demokratiske krefter skal komme på offensiven. En slik ny revolusjon, som vi så konturene av etter siste valg i Iran, vil helt sikkert komme, selv om det kan ta enda et par år. Og slike endringsprosesser vil helt sikkert skje også i de andre landene i regionen - eventuelt med noen islamistiske mellomspill.

Europa brukte mange århundrer for å utvikle demokrati og menneskerettigheter. Og noen titalls kriger ble utkjempet i løpet av denne utviklingsprosessen. Mennesket har en utpreget evne til å lære av egen erfaring, men er nesten ute av stand til å lære av andres.