Multikulturalisme

Vel er det slik at nordmenn er født med ski på beina og at vi også på enkelte andre områder har mange vaner, uvaner og skikker som kan betegnes om særnorske. Mye viktigere i spørsmålet om innvandring, integrering og multikulturalisme er imidlertid: dels den europeiske kulturarven, først og fremst når det gjelder frihets- og likhetsidealer og demokratiutvikling og menneskerettigheter, og dernest: den særegne skandinaviske kulturarven, som er av forholdsvis ny data, nemlig utvikling av velferdsstaten, som de skandinaviske landene så å si er enerådende om i verden.

Det er disse verdiene, som altså ikke er spesifikt norske, som i særlig grad vil være under press dersom innvandring av fjernkulturelle, og ikke minst fjernkulturelle muslimer, blir stor. Å krangle om hva som er spesifikt norsk og ikke-norsk er en total avsporing av debatten som først og fremst burde gå på hvor vidt det multikulturelle prosjektet undergraver det viktigste i det som er utviklet i Europa over de siste århundrene og først og fremst siden den andre verdenskrigen: en sekulær samfunnsorden tuftet på respekt for de basale menneskerettighetene, en samfunnsmodell der frihets og likhetsidealene og ikke minst forholdet mellom det individuelle og kollektive er basert på en felles forståelse av at alle samfunnsborgerne har et sett av rettigheter men også et sett av plikter. Det er kjernepunktet i den moderne velferdsstaten.

Folk fra ulike kulturer skal ikke behandles forskjellig fordi de har forskjellig kulturbakgrunn, alle skal behandles likt - i henhold til basisverdiene - selv om de altså i utgangspunktet er forskjellige. Jo - multikulturalismen er død. Og det burde den for lengst ha vært. Det forunderlige er at det først og fremst er venstresiden, som tross alt må sies å ha vært en pådriver for å utvikle velferdsstaten, som ikke innser farene ved multikulturalismen eroderende og oppløsende virkning på den samme velferdsstaten.