tirsdag 5. april 2011

Mer om ytringsfrihet, koranbrenning og de sårede følelserstyranni.

Når det gjelder brenningen av Koranen, som for en tid siden skjedde i USA, er jeg sterkt imot en slik handlemåte. Og årsaken burde være åpenbar for alle: å brenne en bok er i høyeste grad et misbruk av ytringsfriheten, og et hån mot denne friheten, og et bevisst forsøk på å sensurere andres meninger og holdninger. I den europeiske historien, ikke minst i middelalderen, finner en mange eksempler på bokbål, for det meste utført av datidens myndigheter, som hadde gitt seg selv et fullstendig monopol på å vurdere hvilke ytringer som skulle tillates trykt og distribuert.

Det er vanskelig å se at den amerikanske pastoren kan ha hatt mer enn to mulige begrunnelser for sin handling: enten brenner han Koranen fordi han misliker innholdet i boka, en handling som må forstås som et uttrykk for at boka egentlig burde vært forbudt, altså en symbolsk sensurhandling; eller så gjør han det utelukkende for å provosere grupper som han av erfaring godt vet lett lar seg provosere. Altså en bevisst, veloverveid provokasjon, og jeg er ganske sikker på at pastoren regnet med at drap kunne bli en konsekvens av en slik provokasjon, og at hovedhensikten var å demonstrere overfor verden, og især den vestlige verden, hvor irrasjonelle hevnreaksjonene kan være blant muslimer - med drep på uskyldige på den andre siden av kloden som overbevisende bevis.

Og handlingen blir ikke bedre av at den er utført av en fundamentalistisk religiøs gruppe med henblikk på å provosere så sterkt som mulig en annen fundamentalistisk gruppe.

Det må likevel ikke bli slik at den initierende provokasjonen, som førte til subjektivt opplevde sårede følelser, sidestilles med de etterfølgende reaksjonene som handler om å utøve fysisk vold med døden til følge. Om vold med dødelig utgang som til og med rammer personer som intet har med bokbrenningen å gjøre. Det er en motreaksjon som ikke på noen måte står i forhold til den foreliggende provokasjonen.

Det er en farlig og uakseptabel vei å gå å gi noe som helst inntrykk av at en slik voldelig motreaksjon er forståelig, slik jeg har inntrykk av at ganske mange i det amerikanske og de europeiske storsamfunnene på sett og vis gjør ved at media, politikere og ulike samfunnssynsere først og fremst fokuserer på den provokative handlingen, og på de åpenbare uheldige sidene ved denne handlingen.

Noen eksperter i internasjonal politikk har sterkt anbefalt at vestlige ledere tar avstand fra bokbrenningen. Det synes jeg godt de kan gjøre - det er ingen menneskerett å brenne bøker, men tvert imot et misbruk av ytringsfriheten. Samtidig bør det gjøres klart at Vesten aldri kan akseptere at slike handlinger besvares med drap - verken på uskyldige mennesker eller på bokbrennerne.

Da Støre uttalte at bokbrenningen var en respektløs krenkelse av menneskers tro, valgte han feil fokus. For da tilkjennegir han en viss forståelse for noe som ikke bør på noe vis anerkjennes: de sårede følelsers tyranni. FN’s spesialutsending i Afghanistan, går enda lengre: han nærmest frikjenner de involverte afghanere for drapene og legger all skyld på den amerikanske pastoren.

Og FN-representanten fremholder at ytringsfriheten ikke omfattes av ytringer som krenker andres religion, kulttur eller tradisjoner. I det tar han fullstendig feil, og understreker med en slik uttalelse at han lite eller intet har forstått av den prosessen de europeiske landene gjennomgikk for at ytringsfriheten etter hvert skulle bli en frihet i menneskerettslig forstand. I den prosessen var det i høyeste grad nødvendig å kritisere og å krenke både verdslige og åndelige myndigheters meninger og oppfatninger, og å øve sterk kritikk mot kulturelle og sosiale tradisjoner som sterkt hemmet folks rett til å ytre seg. De vestlige frihets og likhetsidealene ville aldri blitt virkeliggjort uten at autoritære og patriarkalske verdier var blitt imøtegått og krenket.

Fokus burde vært på det faktum at å brenne bøker ikke er en handling som omfattes av ytringsfriheten, men er tvert imot på sett og vis en krenkelse av denne friheten, en frihet som generelt omfatter at alle typer av skrifter, religiøse eller verdslige, skal kunne være tilgjengelig for alle som måtte være interessert i innholdet, med mindre det skrevne ord overskrider ytringsfrihetens grenser, eksempelvis med oppfordring til vold mot enkeltpersoner eller grupper av mennesker. Å brenne bøker med den hensikt å forsvare ytringsfriheten blir for meg selvmotsigende og absurd.

Dernest burde hovedfokus ha vært på at den pastorale handlingen i Florida hadde som soleklar og eneste hensikt å såre utelukkende for å såre, og som sådan ikke har noe med berettiget religionskritikk å gjøre, og at vestlige ledere og befolkningen i Vesten i der store og hele fullt ut tar avstand fra slike stupide provokasjoner.

Det kan ikke herske tvil om at pastoren visste hva han gjorde, og at han visste hva konsekvensene kunne bli. I den forstand er han skyldig i mer enn å misbruke ytringsfriheten.

Jeg har liten tro på at overlagte og planlagte provokasjoner har noe som helst fordelaktig funksjon for å få muslimske fanatikere og konservative muslimer til å akseptere ytringsfrihet som en av samfunnets kjerneverdier. En slik erkjennelse må komme gjennom en nødvendig fornyelsesprosess innad i sentrale muslimske miljøer. Det kan åpenbart ta sin tid. Lang tid.

De sterke reaksjonene fra muslimsk hold, som er kommet til uttrykk i de senere årene på kontroversielle ytringer og handlinger, spesielt reaksjoner på boka Sataniske Vers, på karikaturene i Jyllandsposten og nå på brenning av Koranen i Florida, kan bare forstås på bakgrunn av at svært mange muslimer har en svært autoritær livs og verdensanskuelse.

Et slikt autoritært verdensbilde gjør at mange muslimer ikke skjønner og slett ikke kan godta at annerledes troende eller ikke-troende bør være i sin fulle rett til å gi uttrykk for hva de til enhver tid mener om ulike religioner, kulturer og tradisjoner.

Den som påberoper seg å ha et meningsmonopol som ikke bare skal gjelde for en selv og ens likesinnede, men for alle, fratar samtidig alle andre retten til å ha avvikende oppfatninger, det vil si fratar andre ytringsfrihet. Og et slikt autoritært tankesett er hovedkilden til det som med rette må kalles de sårede følelsers tyranni: ens egne sårede følelser skal bestemme hva andre skal tillates å mene og gi uttrykk for. Å definere ytringsfriheten slik er fullstendig uholdbart og innholder et betydelig element av meningsterror.

Hadde jeg vært muslim, ville jeg trukket på skuldrene og for øvrig fullstendig oversett en handling som Koranbrenningen. Fordi en slik handling intet har å gjøre med mitt liv, med min tro, og med min egen oppfating av og overbevisning om hva regionen betyr og skal bety for meg. Med en slik alminnelig reaksjon blant muslimer er jeg overbevist om at pastoren i Florida ville slutte å brenne bøker.

For det ville ikke ha noen hensikt.

Et innebygd element i autoritære tankesettet er altså nettopp at det menes at egne tanker og vurderinger er universelle og allmenngyldige, og at all kritikk som bestrider en slik allmenngyldighet oppfattes som en utilbørlig og utilgivelig provokasjon mot egne meninger og holdninger.

Og konklusjonen for de mest fanatiske religiøse menneskene er: hva som er hellig for meg skal også være hellig for alle andre i den forstand at å stille spørsmålstegn ved og å bestride, eventuelt å gjøre narr av, denne helligheten, gir den fornærmede rett og nærmest en plikt til å drepe sine meningsmotstandere, og ikke bare de som ytrer seg, men alle andre som ikke har ens eget religiøse syn.

Med et slikt utgangspunkt har den religiøse forståelsen beveget seg inn i en slag psykopatisk tilstand der alminnelig sunn fornuft ikke har noen plass.

Og det er den ultimate konsekvensen av de sårede følelser tyranni.

Ytringsfriheten har aldri drept mennesker. Det er det mennesker som gjør, og de som dreper har det fulle og hele ansvaret for sine handlinger.

Det som har forbløffet og forbauset den vestlige verden mest i tiden etter Rushdiesaken, er de sterkt hatefulle reaksjonene som mange muslimer har gitt uttrykk for som reaksjon på ytringer som oppfattes som sårende. Slike reaksjoner kan bare forstås og forklares som en konsekvens av en ekstrem autoritær livs og verdensanskuelse kombinert med at kritiske ytringer aldri har vært en del av de samfunn de fleste muslimer er oppvokst i.

Det må aldri bli slik at de europeiske majoritetssamfunnene aksepterer forklaringen om at de som drepes på grunn av ytringer fikk som fortjent fordi de ba om det. En forklaring som ofte blir brukt av sterkt autoritære ektemenn, når de forklarer hvorfor de banket opp kona: Hun vet at jeg misliker sterkt ting hun sier. Likevel sier hun det. Og da er det er hennes skyld - hun ba om det. Da snakker vi om å projisere skyld og om psykopatiske reaksjonsmønstre - både hos overgriperen og hos dem som aksepterer slike forklaringer. Og også hos dem som gir uttrykk for forståelse for slike autoritære handlingsmønstre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar