Når det gjelder brenningen av Koranen, som for en tid siden skjedde i USA, er jeg sterkt imot en slik handlemåte. Og årsaken burde være åpenbar for alle: å brenne en bok er i høyeste grad et misbruk av ytringsfriheten, og et hån mot denne friheten, og et bevisst forsøk på å sensurere andres meninger og holdninger. Den europeiske historien kan skilte med mange eksempler på bokbål, for det meste utført av datidens myndigheter, som ikke likte det som ble skrevet.
Og handlingen blir ikke bedre av at den er utført av en fundamentalistisk religiøs gruppe med henblikk på å provosere en annen fundamentalistisk gruppe.
Det må likevel ikke bli slik at den initierende provokasjonen sidestilles med de etterfølgende reaksjonene som handler om fysisk vold med døden til følge. Om vold med dødelig utgang som til og med rammer personer som intet har med bokbrenningen å gjøre.
Det må aldri bli slik at vi aksepterer at en slik motreaksjon på noe vis er akseptabel, slik jeg har inntrykk av at ganske mange i det amerikanske og de europeiske storsamfunnene på sett og vis gjør ved at media, politikere og ulike samfunnssynsere først og fremst fokuserer på den provokative handlingen, og på de åpenbare uheldige sidene ved denne handlingen.
Noen eksperter i internasjonal politikk har sterkt anbefalt at vestlige ledere tar avstand fra bokbrenningen. Det synes jeg godt de kan gjøre - det er ingen menneskerett å brenne bøker, men tvert imot et misbruk av ytringsfriheten. Samtidig bør det gjøres klart at Vesten aldri kan akseptere at slike handlinger besvares med drap - verken på uskyldige mennesker eller på bokbrennerne.
Jeg har liten tro på at overlagte provokasjoner har noe som helst fordelaktig funksjon for å få muslimske fanatikere til å akseptere ytringsfrihet som en av samfunnets kjerneverdier. En slik erkjennelse må komme gjennom en nødvendig fornyelsesprosess innenfor sentrale muslimske miljøer. Det kan åpenbart ta sin tid.
Lang tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar